I Historien om Jesus forklarer teologiprofessor Halvor Moxnes hvordan skikkelsen Jesus er blitt forstått og formidlet gjennom tidene. Og en bit av denne historien handler om hvordan Jesus ble «norsk».
I dag har den norske Jesus fått en slagside, mener forfatteren. Han hevder at Norge preges av en «ny form for nasjonalisme», der Jesus har fått en rolle som garantist «for en norsk identitet som bygger på forskjell og skiller».
Paradoks
Dette er likevel det historiske paradokset, skal vi tro Moxnes: At det til alle tider og steder har vært avgjørende for mennesker å gjøre Jesus til «sin».
– Det å gjøre Jesus til norsk, handlet jo om å kontekstualisere ham. Dette er noe som har skjedd og skjer i alle land, sier seniorprofessoren ved Teologisk faktultet, Universitetet i Oslo.
I boken drøfter han blant annet hvordan salmesangen spilte en avgjørende rolle for å skape norske kulturelle og religiøse uttrykk.
– Blant annet var julesalmer en god måte å gjøre Jesus gjenkjennelig på, sier Moxnes, og viser til hvordan for eksempel Landstad flyttet Jesu fødsel til et norsk vinterlandskap.
– Likevel mener du at dette kan få en slagside?
– Ja. For hvis vi gjør ham til «vår» i eksklusiv forstand, betyr det at han er vår og ikke andres. Og i europeisk historie har vi sett hvilke farer dette kan medføre, der man blant annet nektet for at Jesus var jøde, slik at man kan kunne bruke ham for å identifisere et «oss» i motsetning til jødene.
LES OGSÅ: I møtet mellom tro og forskning
Klimaskifte
Mye har skjedd siden Landstad. I bokens avslutningskapittel trekker Moxnes linjene fra nasjonsbyggingstiden, gjennom kulturkampen og 1900-tallets debatter om kristendom og kultur, og frem til vår tid. Avslutningsvis drøfter han hvordan Bjørn Eidsvågs teaterforestilling Etterlyst: Jesus tar opp hvordan måten vi forstår forholdet mellom et «vi» og Jesus, har betydning for hvordan mennesker ser på hverandre.
«Bjørn Eidsvåg understreker at Jesu visjon om Guds rike gjelder alle, uten forskjell. Men denne visjonen om alle er nå blitt utfordret i samfunnsdebatten i Norge og i mange andre land også», skriver Moxnes og mener det har skjedd «et nasjonalistisk klimaskifte» som ikke fanges opp hos Eidsvåg:
«Han så kristendommen på bedehuset og Jesus-bildet der som et hinder for en felles identitet. Men han har ikke tatt opp det som er en mye større fare for en felles identitet enn indremisjonens Jesus-bilde. Det er de kreftene som vil skape en norsk identitet som bygger på forskjell og skiller, og som attpåtil vil påberope seg Jesus som garantist for en slik identitet.»
LES OGSÅ: Rokker ved kristendommens Jesus
Ny trend
Blant dem boken nevner eksplisitt, er en politiker som Sylvi Listhaug (Frp):
– Men jeg tror jo ikke hun er alene. Mange av de samme holdningene finnes blant annet i kristenkonservative grupper. Jeg oppfatter det som en form for nasjonalisme, en ny trend i Norge, der man er opptatt av en norsk identitet, og som lå bak diskusjonen i valgkampen om kristne verdier, sier Moxnes. Han peker på at Norge ikke er eneste land som preges av slike debatter, og synes det er påfallende at retorikken i liten grad kommer fra kirken.
– Det er en europeisk trend at den derimot kommer fra miljø som ikke har spesiell tilknytning til kirke og kristendom, men som bruker kristendommen som motsetning til islam. Det er dermed ikke de kristne verdiene som er avgjørende, men det å sette opp en barriere mot islam.
I boken konkluderer han med at «Jesus er ikke norsk», og mener det avgjørende fortellingen om Jesus kan si oss, er å bryte med motsetningen mellom ‘oss’ og ‘de andre’, for å skape et nytt og større ‘vi’.
LES OGSÅ: Paulus stemt ut som teolog
Jødene
Et annet kapittel i boken, Historier om hat: Jesus og jødene før og etter Holocaust, drøfter hvordan Jesus ble brukt til å markere avstand til jøder. Det ble spunnet en retorikk om at Jesus ikke var jøde, men arier.
Forskningen på den historiske Jesus spilte en sentral rolle i dette forsøket, som i Tyskland bidro til å forsvare jødeforfølgelsene under 2. verdenskrig.
– Det synes jeg er noe av det skumleste i tradisjonen om Jesus. Faren er nettopp det at Jesusbildet kan bli så ideologisk styrt, at man ender opp med å mene nesten det motsatte av hva Jesus mente, mener Moxnes.
– Er det ikke samtidig et ubehagelig faktum i denne sammenhengen at evangelistene beskriver et oppgjør mellom Jesus og de jødiske institusjonene?
– Noe av problemet var at man kunne utnytte endel av polemikken som lå i evangeliene. På evangelistenes tid var dette en intern kritikk, ført av de som var jøder selv. Men etter noen århundrer, da kirkene besto av «hedningekristne», ble kritikken ekstern, anvendt på alle jøder. Den fikk derfor en ny funksjon, sier Moxnes, og konkluderer:
– Her ligger også nødvendigheten av å ta oppgjør med hvordan evangelistene forteller om henrettelsen av Jesus. For de tidligste Jesustilhengerne ville på en måte frikjenne romerne, trolig fordi de levde i Romerriket og var avhengig av de romerske makthaverne. Derfor kan man simpelthen ikke ta beretningene i evangeliene for god fisk, de er polemiske, og ikke en sann beskrivelse av hva som historisk lå bak henrettelsen av Jesus. Men dette har sittet langt inne for mange forskere å si, mener Moxnes.
LES OGSÅ: Myndige Maria ble den yndige
Minner
Perspektivet som boken anlegger, er såkalt minneforskning.
– Dette er et viktig perspektiv, fordi det trekker inn også de som forteller og hører historien om Jesus. For dette er ikke en distansert historie, men noe som har vært med på å forme menneskers liv, identitet og holdninger, forklarer Moxnes.
I de første kapitlene går han systematisk gjennom de fire evangeliene presenterer hver sine Jesusbilder, deretter viser han kronologisk hvordan fortellingen om Jesu liv videreformidles. Moxnes spør altså hvordan minnene om Jesus er blitt overlevert helt fra det første århundre til vår tid, og lar leseren møte alt fra Koranens og Frans av Assisis til opplysningstidens og Arne Garborgs Jesusbilder.
Selv om minneforskning hører til historiefaget, blir dermed den historiske Jesusforskningen slik bare en av mange fortellinger.
– Den historiske Jesusforskningen er vel likevel viktig, fordi den spør om det faktisk er sant, det som sies om Jesus og som har preget folk og samfunn?
– Ja, selvfølgelig, men den skaper lett en illusjon av objektivitet, og det er viktig å si at historiekritikken ikke formidler den eneste form for sannhet. Den vokser frem i opplysningstiden samtidig med at naturvitenskapene har suksess, og blir preget av dennes metoder. Mens for minneforskningen vil det være viktigere å spørre hva som er betydningen av Jesustradisjonen, avslutter Moxnes.
