Forfatter Kari Løvaas anbefaler en bok av Torgny Lindgren til Vårt Lands spalte «religiøse klassikere». Nærmere bestemt Ljuset fra 1986, en legende plassert i en fjern fortid.
– Den er nok ikke så opplagt oppbyggelig, men jeg synes den blir det likevel, mener Løvaas, som selv er aktuell med boken Skapelsens sukk og klage. Et bestiarium.
Där kaninerna är, där förblir ingenting som det har varit
— Torgny Lindgren i 'Ljuset'
Kaninenes inntog
Vi skal tilbake til 1300-tallet, til Kadis, en liten bygd i Nord-Sverige. Her bor Jaspar, som reiser avsted for å finne seg en kone, men i stedet vender hjem med en kanin. Ikke bare er den en kuriosa, et dyr ingen har sett før. Men den er også drektig, og i pelsen har den med seg en liten loppe. Og som Lindgren skriver: «Där kaninerna är, där förblir ingenting som det har varit.»
Pesten er dermed kommet til bygda. Og mens kaninene blir stadig flere, blir menneskene færre.
Godhetens opphør?
Hovedpersonen heter Könik, en snekker og håndverker med fantastiske evner.
– Gjennom ham ser vi hvordan Lindgren forholder seg til skapelsen som noe sakramentalt. Det guddommelige åpenbarer seg i det konkrete – det er noe man kan ta på og føle. Men pesten utfordrer denne tanken. For det er vanskelig å se godheten i skapelsen når det oppstår så mye kaos.
Lindgren, født i Västerbotten i 1938, vokste opp i en vekkelseskultur, men konverterte som voksen til Den katolske kirke. Og gjennom Könik får vi innblikk i kirkelæreren Thomas Aquinas sitt univers, forklarer Løvaas:
– Thomas skrev sin Summa på 1200-tallet, der han oppsummerer hvordan alt har sin rette plass i kosmos, og at det å se Gud, handler om hvordan alt kan delta i det gode, sanne og skjønne. Men baksiden ved dette forsøket på å ordne kosmos, er at man ikke klarer å forholde seg til det som ikke kan gjenkjennes som en del av skapelsesordenen. Dette blir til noe ondt, som man forsøker å fjerne, sier Løvaas, og konstaterer:
– Det er rett og slett Könik sin tro som her utfordres.
Baksiden ved dette forsøket på å ordne kosmos, er at man ikke klarer å forholde seg til det som ikke kan gjenkjennes som en del av skapelsesordenen.
— Kari Løvaas, forfatter
---
Religiøse klassikere
- I denne spalten ber vi ulike mennesker anbefale religiøs sakprosa og oppbyggelig litteratur, og fortelle hva møtet med disse tekstene har betydd.
- I dag: Forfatter Kari Løvaas om Ljuset av Torgny Lindgren (1986).
---
En vakker djevel
For trevirket som han jobber med er levende. Før pesten er han kunstneren som lytter til treets ‘egenvilje’, og slik blir en slags medskaper. Med pesten må han bruke tiden på å snekre kister, og han erfarer at selv trevirket blir tvert og trassig. Parallelt jobber han med et oppdrag fra et av pestens første ofre, presten Blasius: En liten djevelfigur til kirken.
– Men heller ikke her vil treet føye seg, og dette blir den vakreste djevelen noen har sett, sier Løvaas.
Den ligner dessuten litt på broren hans, Önde, som er Köniks rake motsetning. I utgangspunktet en grensefigur, en djevelskikkelse, som når pesten kommer, til en viss grad klarer å forholde seg til kaoset. Könik, derimot, blir besatt av å skape orden. I forsøket på å få bukt med kaninene og alle overflødige husdyr etter pestens herjinger, blir hans ømme skaperhender til drapsvåpen.
Griseskuet
Jakten på en syndebukk, en ansvarlig for det onde, ender med at kongens sendebud ankommer bygda. En rettssak starter. Men det er Könik selv som blir dømt, i tillegg til en monstrøs gris, forøvrig med samme navn som presten, Blasius. Den har spist et barn.
Könik og grisen blir hengt i hvert sitt rep. Da skjer det noe:
– Könik tenker at det er bra at saken er avgjort, og han er klar til å ta straffen. Men når han ser på grisen, skjer det noe med ham. Hele tiden har han hatt en kløft i ansiktet, som Lindgren bruker som et slags bilde på splittelsen i mennesket. Nå kjenner han hvordan ansiktet vokser sammen igjen, og han ser på grisen at det er hele Guds skapelse som henger der og kjemper for sitt liv.
Könik ser alt det innlysende vakre, at gresset er grønt igjen, at solen skinner. Da begynner han selv å kjempe.
Det umulige
Lindgren begynte å skrive på boken på første halvdel av 1980-tallet, en tid da HIV/Aids dukket opp som en trussel, og ble forbundet særlig blant skeive miljø.
– Kan den leses som en kommentar til homofilidebatten?
– Jeg tror ikke han tenkte det slik. Men han får fram hvordan vi forholder oss til smerte og lidelse som ikke kan forklares. Tendensen i mange religiøse miljøer er at man tolker lidelsen som straff, og mange mente at Aids var Guds straff over homofiles livsførsel. Det å si at homofili er unaturlig, har dessuten vært en måte å dømme dem på, og Lindgren viser hvordan raseriet kan vokse hos de rett-troende når de ikke lenger får tilværelsen til å gå opp.
[ Science fiction ble salmedikter Eyvind Skeies verktøykasse ]
Desto større er underet, at selv Könik sitt blikk forvandles. I stedet for å jakte på det onde, sier han ja til skapelsen.
– Det er dette som gjør Ljuset oppbyggelig for meg: At skapelsen er en slags nåde, noe som ikke kan reduseres til en fiksert orden, sier Løvaas, og skyter inn at boken knytter an til en gammel bibelsk sjanger:
– Det er noe veldig skulpturelt og musikalsk i måten han komponerer sin allegori på. Han gir form til det som ikke er mulig å fatte. Dette er som en lignelse. Og lignelsene kan bære det paradoksale, avslutter Løvaas.
