– Jeg opplever at barnebiblene ikke er så åpne. Det er derfor jeg spissformulert sier at de er dårlig barnelitteratur. Barnelitteraturens mål er å ikke fortelle barna hva de skal tenke, men barnebiblene har en type agenda, sier Kristin Ørjasæter.
Hun er direktør ved Norsk barnebokinstitutt, og konstaterer at religiøse bøker har en sentral plass i barnelitteraturen. Årlig gis det ut et førtitalls kristne bøker for barn, hvorav tre fjerdedeler er oversettelser.
– Det betyr at dette er en betydelig del av bøkene som gis ut for barn.
– Hvordan fungerer dette som barnelitteratur?
– Ja … Da har vi et litt større problem, begynner Ørjasæter.
[ – Barnebiblene vitner om både gudssyn og barnesyn i endring ]
«Illustrerte tekstbøker»
I forbindelse med forskningsdagene i 2018 deltok hun på seminaret Er bibelen for barn? på Litteraturhuset. Her holdt Ørjasæter et innlegg der hun argumenterte for at barnebiblenes agenda ikke er forenelig med kvalitetskriteriene i barnelitteraturen.
«Mitt inntrykk er at de fleste barnebiblene later som de er barnelitterære i valg av medium, men tilnærmingen er ikke barnelitterær fordi den ikke legger til rette for barns identifikatoriske med-skaping,» sa Ørjasæter.
Hun viste til at god barnelitteratur kjennetegnes av en autonom hovedperson – et selvstendig handlekraftig barn – et fortellerteknisk barneperspektiv, samt bevisst bruk av mediespesifikke virkemidler som understøtter at leseren var en type ‘medskaper’.
Når det gjelder det siste, mente hun at flere av barnebibel-utgivelsene fungerer som illustrerte tekstbøker:
«Problemet med barnebiblene er ikke at fortellingene inneholder vold, drap og naturkatastrofer, men at de plasseres i medier som de ikke utnytter ordentlig,» sa Ørjasæter.
– Også de nyeste strever
Ørjasæter fastholder sin kritikk i dag.
Hun merker seg at barnebiblene tydelig søker å skape identifikasjonspunkt for barna, ikke minst gjennom illustrasjonene som gjerne fremstiller langt flere barn enn hva tekstene har grunnlag for, eller ved å legge særlig vekt på barn som nevnes i tekstmaterialet.
Likevel er det noe med bibelfortellingens natur, som gjør det vanskelig å gjøre dette til god barnelitteratur, mener Ørjasæter:
– Barnebibler deler sakprosaens agenda, begge ønsker å få leseren til å mene noe spesielt. Den skjønnlitterære barnelitteraturens kvalitetskriterium er annerledes fordi det i skjønnlitteratur nettopp handler om ikke å ha en tydelig agenda, men å åpne for leserens med-skapen.
Ørjasæter mener dette blir vanskelig i barnebiblene.
– Dette er fortellinger som bærer så mye med seg, og mens barnelitteraturen søker å ikke fortelle barnet hva de skal tenke, vil bibelfortellingene si noe. Å gjøre dette til god barnelitteratur blir derfor nesten en umulighet.
Barnebibler deler sakprosaens agenda, begge ønsker å få leseren til å mene noe spesielt
— Kristin Ørjasæter
Heller ikke det nyeste tilskuddet til barnebibelfloraen, er noe unntak, mener Ørjasæter, med henvisning til Barnebibelen av Alf Kjetil Walgermo og Anna Fiske.
– Boken er nydelig som barnebibel, men alle de tingene som barnebiblene strever med for å bli barnelitterære, de finner du også igjen i denne utgivelsen, mener Ørjasæter.
– Ser du noen forskjeller på eldre og nyere barnebibler?
– Jeg ser endringer, men disse handler nok først og fremst om at man tilpasser utvalget av bibelfortellinger slik at de i best mulig grad skal kunne finne gjenklang i samtiden.
[ Fra «flaut» til «forrykende» – dette er dommen over 12 barnebibler ]
Forfatter: – Den største historien av dem alle
Forfatter bak Barnebibelen, Alf Kjetil Walgermo, har ingen problemer med å innrømme at barnebibel-sjangeren er utfordrende.
Han mener det handler om at «man skal tilgjengeliggjøre et stoff som innimellom kan være krevende nok selv for voksne.»
– Samtidig er bibelfortellingene grunnlaget for store deler av kulturen vår og samfunnet vårt, og det er viktig at barn – og voksne – blir gjort kjent med dem. Barnebibelen forteller den største historien av dem alle, og det tenker iallfall jeg er god barnelitteratur, sier han.
Walgermo, som også er medlem i det litterære rådet til Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, og der leser og vurderer det meste som kommer ut av norske barnebøker, er enig med Ørjasæter i at mange barnebibler ikke er god barnelitteratur. Han nevner svakt språk og overforklarende historier, men understreker at han selv har forsøkt å unngå dette:
– Med Barnebibelen har jeg jobbet etter tre prinsipper: for det første å være tro mot originaltekstene, for det andre å fortelle bibelhistoriene så de kan leses og høres av barn, og for det tredje legge vekt på gleden og håpet i verdens viktigste bok.
– Som forfatter har det vært viktig for meg å ta barn på alvor og nettopp la dem få lese bibelfortellingene uten sterke føringer fra min side. Barn trenger innimellom hjelp og veiledning fra voksne, men er samtidig svært flinke til selv å reflektere over store spørsmål, sier Walgermo.
Som forfatter har det vært viktig for meg å ta barn på alvor
— Alf Kjetil Walgermo
Fabelsjangeren som grunnproblem?
Astri Ramsfjell, som har forsket på barnebibler, mener kvaliteten på disse bøkene ofte er blitt dårlig fordi en oppdragende intensjon har fått styre både forløp og karakterer på bekostning av den estetiske dimensjonen.
– I forkynnelsens tjeneste blir handlingen gjerne ulogisk og personene lite troverdige, sier hun.
Men Ramsfjell mener det er blitt slik fordi den tidlige barnelitteraturen fra 1700-tallet og framover var dominert av moralpedagogiske eksempelfortellinger etter mønster av fabelen. Og i fabelen går det den gode godt og den onde ondt. Livsloven er «Som man reder, så ligger man».
– Som rimelig kan være, kom dette mønsteret også til å prege bibelgjenfortellinger for barn. Men en sånn moral er mildt sagt ganske pessimistisk å legge til grunn for oppdragelsen. Og den blir ekstra ille om den legges til grunn for evangelieforkynnelsen, mener Ramsfjell, og sier det er mer fruktbart å anvende et annet fortellermønster:
– Hvis vi skal anvende antikkens betegnelser er den kristne grunnfortellingen ikke en tragedie, men en komedie. Der det ser ut til å gå hakkende galt ut fra fortellingslogikken, griper Gud inn og snur hele forløpet. Den bibelske fortellingen følger ikke fabellogikken, men en helt annen, en som har med nåde å gjøre, mener hun.
Der det ser ut til å gå hakkende galt ut fra fortellingslogikken, griper Gud inn og snur hele forløpet.
— Astri Ramsfjell, forsker
---
Barnebibel-spesial
- Fredag 2. september viet Vårt Land hele bokseksjonen til barnebibler.
- Hvilken innflytelse har barnebiblene? Og hvordan speiler de tiden vi lever i? Fire kritikere anmeldte tolv bøker, og ordvalgene varierte fra «forrykende» til «flaut og flatt».
- Vårt Land besøkte også familien Atkinson for å se hvordan de bruker barnebibelen.
---
– Gi slipp
Ørjasæter synes Ramsfjells poenger er interessante. Hun etterlyser bøker som tar på alvor at Bibelen har mange ulike fortellerstemmer, eller tar fatt i enkeltfortellinger og eksperimenterer.
– Det er mange som har prøvd nye former, for eksempel slik vi har sett med tegneseriebibelen eller minecraft-bibelen. Likevel opplever jeg at man ikke tør å gi slipp på agendaen. Hvis man våget å ikke være så tro mot den misjonen som barnebibelen tradisjonelt har hatt, så tror jeg min påstand ville komme til skamme.
– Men er det da en barnebibel?
– Svaret på det er vel avhengig av hvilke kriterier som veier tyngst og hvorvidt barnebibelen vil være barnelitteratur? Det er i dag ulike kvalitetskriterier for barnebibler og skjønnlitterær barnelitteratur, og barnebibler deler snarere sakprosaens kvalitetskriterium. Hvis barnebibelen stoler på fortellingen, og gjenforteller den slik at den får et nytt liv, fremfor å insistere på agendaen, kan det være at fortellingen oppnår det som gode adaptasjoner av andre klassiske tekster lykkes med: gi stoffet ny aktualitet i en ny, samtidig kontekst.
Alf Kjetil Walgermo er journalist i Vårt Lands religionsavdeling og litteraturkritiker. Han har ikke vært involvert i arbeidet med denne saken eller Vårt Lands barnebibel-spesial.
