– Det er ikke gitt at sangen med en lokal solist og en organist som ikke trives så godt med besifring, blir det de etterlatte så for seg. Det er tross alt ikke Céline Dion som kommer og synger «My Heart Will Go On», sier sanger Ragnhild Hadland.
Hun er først og fremst daglig leder for Norges kirkesangforbund, men bruker mye tid på å synge i begravelser. Utover å ha en og annen høne å plukke med noen av sangvalgene i begravelser, har hun stålkontroll over hvilke sanger hun selv har fremført i norske kirker.
I januar 1992 bestemte nemlig Hadland seg for å skrive ned hvert bidige sangoppdrag, og hun har ikke sett seg tilbake. Syv fulle notatbøker har det blitt, og all begravelses-statistikken har hun dessuten digitalisert.
– Det begynte egentlig bare for gøy, men så ble det jo en greie. Så nå har jeg skrevet ned alle sangene jeg har sunget i begravelser siden januar 1992. Det er 5.050 begravelser, det. Det er faktisk et historisk dokument.
[ Se oversikt: Disse sangene brukes mest i norske begravelser ]
«Ikke mine favoritter»
Tidligere i uka presenterte Vårt Land en oversikt over den mest spilte musikken i begravelser. «Så ta da mine hender» og «Fager kveldssol smiler» er de to salmene som er klart mest i bruk, mens av solosanger går «Gje meg handa vi, ven», «Amazing Grace» og «Adieu» noen av gjengangerne, viser statistikk fra flere av landets største begravelsesbyråer. Tallene viser at topplista er nokså stabil, men at stadig flere beveger seg utenfor opptråkkede stier.
– Etterlatte er ikke så låst i valgene sine som tidligere, men beveger seg litt utenfor når det gjelder musikkvalg, sa Jon Eide-Stubberud, byråleder i Verd Begravelse.
Også Ragnhild Hadland har registrert endringer gjennom sin tid som begravelsessanger.
– I tidligere tider stod det bare «solosang» i begravelsesheftet, og så var det opp til solisten selv å velge. Da pleide jeg gjerne å bestemme meg der og da, basert på hva presten sa om avdøde.
Det er 5.050 begravelser, det. Det er faktisk et historisk dokument.
— Ragnhild Hadland
Hva viser så Hadlands historiske dokument? Jo, at salmer fortsatt står sterkt. Samtidig har det hun kaller populærmusikk blitt mer og mer vanlig siden starten på 2000-tallet.
– De etterlatte har blitt mer opptatt av å finne sanger som mor eller far likte. Det hender også at folk spør om jeg kan synge det samme jeg sang i en av foreldrenes begravelse. Så når jeg får datoen, finner jeg frem til det jeg sang i oversikten min.
Når det kommer til sangene hun har sunget aller mest, er det ikke akkurat det hun selv hadde valgt.
– Det er ikke mine favoritter, men jeg skjønner folk. Jeg opplever fortsatt at mange velger trygge solosanger fordi det er det folk liker, det er det de har hørt før.
---
Ragnhild Hadlands topp ti
- Eg ser (860)
- Där rosor aldrig dör (686)
- Amazing grace/O nåde stor (649)
- Det er makt i de foldede hender (481)
- Pie Jesu (466)
- Ava Maria – Schubert (421)
- Bred dina vida vingar (398)
- Den fyrste song (303)
- Gje meg handa di ven (233)
- Jag har hört om en stad (231)
---
[ Blir Pave Benedikt XVI en kommende kirkelærer eller en søylehelgen for konservative krefter? ]
Bedemenn
Hun minnes at Hviding Begravelsesbyrå, et av de største byråene i Stavanger, hadde fire såkalte bedemenn.
– Da jeg fikk sangene fra dem, kunne jeg se hvem av dem som hadde vært hjemme hos de etterlatte. For da kom gjerne bedemennenes personlige favoritter. Det lyste godt gjennom, ler Hadland.
Nå kommer stort sett bestillinger fra de etterlatte, og Hadland skulle egentlig sett at presten av og til brukte sin rett til å si nei til et og annet sangønske.
– For det første er en begravelse en gudstjeneste, og det er ikke alltid de sangene familien synes er fine, passer så godt inn. Verken med tanke på den avdøde eller det presten snakker om.
– Når det er sagt, kan det også fungere veldig fint. Jeg har tatt meg selv i å bli veldig grepet av å synge sanger jeg i utgangspunktet nekter å synge.
– Hvilke sanger mener du passer best til begravelser?
– Jeg tenker at det skal være sanger som er til trøst og ettertanke. Og det er jo veldig forskjellig avhengig av hvem den avdøde er. Av og til hører jeg minnetalen, og tenker at de etterlatte har bommet helt. «Her burde de tatt Ave Maria», kan jeg tenke for meg selv, fordi den avdøde likte klassisk musikk.
Det hender at Hadland synger i vielser også, men det gir henne ingenting.
– Folk er mye mer åpne i en begravelse. De tar imot på en annen måte, og er mye mer til stede, synes jeg. Og så er det en veldig viktig oppgave. For mange er dette dessuten deres eneste møte med en kirke. Det er en veldig viktig anledning man ikke har lov å slurve med.
[ Kai-Roar startet eget begravelsesbyrå etter å ha mistet fire familiemedlemmer ]
