Norge hadde vært en selvstendig nasjon i 35 år da Hitlers hær invaderte landet og forsøkte å ta konge og regjering den 9. april i 1940. Ukraina hadde vært en selvstendig stat i 33 år da Putins hær invaderte landet og forsøkte å ta president og regjering den 24. februar i fjor.
I boka Tre desperate uker drøfter historiker Erik Thomassen de avgjørende aprildagene for 83 år siden – dager hvor vi visste for lite, evnet for lite og også ville for lite.
Mange var usikre på hvor mye de var villige til å ofre. Men tilstrekkelig mange var villige til å ta opp kampen – slik at tyskerne mislyktes med å ta konge og regjering. Dermed nådde de ikke sine politiske mål med invasjonen.
Moralsk forpliktelse
Hva hadde skjedd med den norske selvforståelsen om vi ikke hadde kjempet mot tyskerne i 1940? Erik Thomassen har sine tanker om det.
Han viser til dette sitatet fra kong Haakons samtale med general Otto Ruge på Elverum under flukten nordover:
«Det var viktig for folkets selvaktelse at vi tok krigen, og ikke gav oss med en gang. Selv om det nu skulle gå galt, så bør iallfall de som kommer etter oss vite at vår generasjon har gjort sitt ytterste for å verge friheten.»
– Ettertidens dom er helt klar på at dette var riktig. Det satte sitt preg på feiringen i 1945. I Danmark, som valgte å kapitulere, feiret man frigjøringen med en bismak. Å reise motstand, selv om det er håpløst, det har en verdi.
– Er det en moralsk forpliktelse å slåss mot en invasjon?
– Personlig mener jeg det. I 1940 ble det fort tydelig – da Quisling gjennomførte sitt kupp – at dette ikke bare var en tysk okkupasjon, men også et forsøk på en ideologisk omveltning av samfunnet. Dette bidro til at mange fikk øynene opp for hvilke verdier det var vi slåss for.
En håpløs situasjon
Thomassen påpeker at det er viktig å huske på at de som sto midt oppe i hendelsene, ikke hadde fordelen av å kjenne historiens gang, slik vi har. I sanntid opplevde de fleste den tyske invasjonen som kaotisk og uforståelig. Man visste lite om motstanderen og hva egne og allierte ledere tenkte. Og framtiden var uklar.
– Det rasjonelle var jo å kaste inn håndkleet. Konge og regjering var flyktet. Situasjonen framsto som håpløs. På dette tidspunktet virket det usannsynlig at Tyskland fem år senere skulle tape krigen. Under det første året med okkupasjon opplevde Nasjonal samling en strøm med nye medlemmer. Mange ville være på lag med seierherrene.
– Du skriver at krigens hensikt er å knekke kampviljen, vel så mye som kampevnen. Evnen er vel lite verdt uten viljen?
– Nettopp. Den norske hæren i Sør-Norge raknet ganske fort. Vi holdt ut i om lag ti dager. I Ukraina ser vi nå at militære eksperter snakker om muligheten for et russisk sammenbrudd, og dette handler om moralen. De har ikke klart å knekke den ukrainske kampviljen. Spørsmålet er hvor lenge russerne selv vil ha vilje til å ofre livet hvis de blir tvunget til retrett.
Å reise motstand, selv om det er håpløst, det har en verdi
— Erik Thomassen, historiker og forfatter
– Er det å knuse kampviljen nøkkelen til å forstå brutaliteten vi ser i krig?
– Ja, det er det. Under felttoget i Norge diskuterte man i Rikskanselliet i Berlin hvor hardt man skulle gå fram overfor sivilbefolkningen. Sjefen for flyvåpenet, Hermann Göring, var talsmann for å bruke jernhånd. Hensikten var klar, den var å bryte ned motstandsviljen. Om lag femti norske sivilister ble myrdet av tyskerne den første uka med kamper i Sør-Norge, og det var nok en bevisst strategi. Siden kom man til at dette kunne virke mot sin hensikt. Tyskerne oppfattet sivilbefolkningen i de okkuperte områdene som samarbeidsvillig.
– Er man som forsvarende part nødt til å bruke samme brutale midler for å stå imot?
– Borgerkriger er ofte grusomme, men den som kjemper mot en invasjonsmakt vil ha lite å tjene på brutalitet mot egen befolkning. Likevel kan det nok forekomme hensynsløs behandling av personer som mistenkes for å stå i ledtog med fienden. Det så vi også her i Norge.
[ På skiltet bak forfatteren står det en klar melding til russiske soldater ]
Underskudd av hat
Kaptein Karl Kohmann, norsk bataljonssjef under kampene på vestsiden av Mjøsa og i Gausdal, uttrykte sin frustrasjon i en rapport fra aprildagene i 1940, gjengitt i Thomassens bok:
«En krig i våre dager kan ikke med hell gjennomføres uten overskudd av hat og kjærlighet. Hat til fienden og kjærlighet til det man kjemper for. Vi var for dårlig utrustet også med disse våpen».
– Hvordan tror du kampviljen i det norske folk ville vært i dag?
– Det er vanskelig å si. Under den kalde krigen var kampviljen betydelig. Man hadde andre verdenskrig friskt i minnet. Nesten alle menn hadde militær opplæring og erfaring. Aldri mer 9. april var et uttrykk alle både kjente til og forsto viktigheten av. Slik er det antakelig ikke lenger.
En krig kan ikke med hell gjennomføres uten overskudd av hat og kjærlighet. Vi var for dårlig utrustet også med disse våpen.
— Karl Kohmann, norsk bataljonsjef i 1940.
– Må man være villig til å tenke det utenkelige for å være forberedt?
– Ja, det tror jeg. Hvis man i det hele tatt kan være forberedt. Og hvis man kan tenke det utenkelige. Det viste seg at de fleste av våre ledere ikke kunne det i tiden før det tyske angrepet.
– Er Ukraina-krigen et eksempel på at krig ikke har forandret seg så mye på 80 år?
– På mange måter, ja. Revansjismen til Putin ligner på Hitlers. Putin vil reversere oppløsningen av Sovjet-unionen, mens Hitler ville ha tilbake områder som gikk tapt i første verdenskrig. Hitler og Putin kjennetegnes begge av et ønske om å endre verdenshistoriens gang. Det er de farligste folkene, etter min mening. Samtidig er det heldigvis også store forskjeller mellom de to.
---
Erik Thomassen (69)
- Historiker. Leder for analyseseksjonen ved DSB (Direktoratat for samfunnssikkerhet og beredskap) fram til 2020.
- Forfatter av Tre desperate uker (2023) og De valgte å slåss (2021), begge utgitt av Vigmostad Bjørke
---
Kamp mot ondskapen
«Kampen om Narvik» var Norges mest sette film i 2022, med over 400.000 seere. Dette viser at interessen for andre verdenskrig holder seg sterk, selv om de som opplevde krigen her i landet er i ferd med å dø ut.
– Vi har jo alle forfedre som ble fanget i dette dramaet. De måtte ta stilling til voldsomme eksistensielle problemstillinger. Det var det gode mot det onde. I mye sterkere grad enn i andre kriger, så var andre verdenskrig en kamp mot ondskapen.
– Men så man det like tydelig i 1940?
– Den mentale beredskapen i sivilbefolkningen var svak. Mange innså at Norge kunne bli trukket inn i krigen, men svært få var forberedt på okkupasjon. Passiv motstand ser ut til å ha vært helt fraværende i de okkuperte områdene. Folk hadde kanskje ikke helt tatt inn over seg hva nazismen innebar. Som historiker er jeg mer opptatt av å forklare enn av å dømme. Hvis vi i det hele tatt skal dømme, så må vi dømme ut fra det som var samtidens kunnskap, ikke ettertidens, påpeker historiker Erik Thomassen.
