– Har du et sted vi kan møtes? Et sted du synes er pent – eller stygt?
– Salgshallen er perfekt!
Vårt Land skal møte kunst- og motekulturhistoriker Ragnhild Brochmann. Flere kjenner henne som «estetikeren» fra Morgenbladet, hvor hun tok imot spørsmål og frustrasjoner om alt fra røykvarslere til kafé-kjeden Espresso House.
«Estetikeren» er historie, men samtalen om estetikk fortsetter med egen spalte i Dagens Næringsliv. Nå har Brochmann samlet 46 av essayene i boka Stygt og pent, utgitt av Gyldendal.
Det viser seg at Salgshallen i Oslo havner på riktig side – pent.
– Dette er et bra byrom, sier Brochmann mens hun ser seg rundt på de røde treveggene og balkongene som omfavner den lille bygården som en gang rommet 36 forskjellige salgsboder.
I denne lille oasen – fylt av gamle stoler, keramikkpotter, pappkasser og hyller med bøker og plater – er det ro fra Storgata og trikkeskinnene utenfor. Det viser seg at valget er like praktisk som det er estetisk. Om noen timer er det avspark for Brochmanns bokslipp-fest i et av lokalene.
Estesnikksnakk
Men hvorfor er omgivelser så viktig? Og hvorfor vier Brochmann så mye tid til å snakke om hvorfor noe er stygt eller pent?
– Alle tingene vi har rundt oss er jo den verdenen vi lever i. Uten forståelse for hvorfor verden ser ut som den gjør, og uten eierskap til tingene, forstår vi oss selv og samfunnet dårligere.
Eierskap er noe av det Brochmann gjerne vil ta et oppgjør med. En del av boka Stygt og pent dreier seg om «fellesestetikken»: Som Narvesen-kiosker, postkasse-skilt og begravelsesestetikk. Dette er noe Brochmann mener vi snakker for lite om.
– Vi snakker veldig mye om det Oslo kommune – eller Norge – bruker tid og energi på.
Hun tenker på kulturhus, muséer, teatre og scener. Når det gjelder bygg viet den mindre prestisjefulle fellesestetikken, er det imidlertid mye å hente, mener hun.
Uten forståelse for hvorfor verden ser ut som den gjør, og uten eierskap til tingene, forstår vi oss selv og samfunnet dårligere
— Ragnhild Brochmann
– Tenk hvor ufattelig mange timer du og jeg har brukt på å sitte på skolebenken. Da er det er vel så viktig at skolen ser bra ut, og er et godt sted å være.
Fellesestetikken er alt vi omgir oss med, men som vi «er vant til at bare er sånn». Brochmanns treningssenter-drøm ligner for eksempel mer på en gammel gymsal «med treribbevegger, i stedet for Dungeons and dragons-pump og kjør»:
– Det lukter ikke koselig gymlærer med fløyte rundt halsen, det lukter «Strong man». Og de rumpemaskinene ser ut som en blanding av torturinstrumenter og edderkoppnett.
[ «Brochmann viser at estetikk er politikk» ]
Frislupne flokkdyr
De industrielle treningssentrene faller innenfor det Brochmann betegner som «profesjonalismens tidsalder».
– Vi dater profesjonelt, vi løper profesjonelt med tights og barfotsko. I all denne kunnskapen finnes det plutselig rett og galt.
---
Ragnhild Brochmann
- Kunst- og motehistoriker, spaltist, forfatter og illustratør.
- Mastergrad fra estetiske studier ved Universitetet i Oslo.
- Ble tildelt Hestnes-prisen som årets kulturjournalist i 2020.
- Aktuell med boka Stygt og pent. Hvordan forstå verden bedre ved å se den bedre
---
Brochmann tror vi er blitt for redde for å gjøre gale valg. Men med estetikken virker det å være et større frislipp, mener hun. For her finnes det utallige valgmuligheter, og trender på befaling fra Paris står ikke lenger like sentralt som før. Moten – både når det gjelder klær og interiør – har rett og slett blitt demokratisert. Stil er ikke lenger noe som er stygt eller pent, men inn eller ut.
Et lettere stilråd å følge. I alle fall tilsynelatende.
– Vi har så mye penger å bruke på klær, interiør og design, så da blir ikke valgene så farlige heller. Ja, kanskje litt dumt med den kjempestore sofaen, men siden sofaer tross alt ikke er så dyre lenger heller, går det an å bytte ut, ikke sant.
Dermed blir ekspertise rundt mote og design mindre relevant, forteller Brochmann.
– Men livsstilsinspirasjon – det er og blir ekstremt viktig. Vi vil jo ha en følelse av å velge selv – også når vi gjør det alle andre gjør.
Akkurat det er det heller ingenting galt med, mener Brochmann, som likevel selv handler på bruktbutikker for å slippe at butikkene har gjort et forhåndsutvalg for henne. Vi er flokkdyr, og vil gjerne følge med og prøve ut de «pufferma teltkjolene» alle andre har. Samtidig kommer dette med en idé om at nytt alltid er best.
– Det er et verdenssyn arvet fra modernismen, slår Brochmann fast.
Om mote og menn
– Alt med opplysningstida starter den store, vestlige tanken om at ting bare blir bedre og bedre. At det er en vei oppover og fremover.
200 år etter, på slutten av 1700-tallet, kommer store endringer i motebildet – særlig for herremoten. Til da hadde både menn og kvinner vist makt, posisjon og midler gjennom overdådige klær, med flotte stoffer og mønstre – og høye hæler, forteller Brochmann.
[ «En sårt tiltrengt reiseguide til kunstig intelligens» ]
– Så kommer det et helt nytt ideal med det nye rasjonelle, enkle mannsidealet hentet fra militæret. Mannen som bare er flott, mektig, klok, men som ikke roper det ut over fjelltoppene, med kniplingskrager over ridestøvlene og sløyfe på hårpisken.
England tar nå definisjonsmakten fra erkerivalen Frankrike. De tar også avstand fra det franske motebildet.
– Så de lager den moderne, jordnære mannen. Tenk Jane Austen. Mr. Darcy er den nye mannen: En nøktern gresk skulptur i svart, hvitt og grått.
Dermed er det kvinnen som står igjen som den synlig moteinteresserte. Som den som er opptatt av utseende og den antatt enkle og litt dumme overflaten. Dette setter etter hvert moten i et negativt lys, når kvinnekamp blir mer aktuelt, forklarer Brochmann.
Den norsk-amerikanske økonomen og sosiologen Thorstein Veblen var en av dem som begynte å snakke om det vi senere kom til å kalle trofékoner.
– Han sier blant annet at «mote er noen forferdelige greier. Ja, at mote er direkte samfunnsskadelig fordi menn påtvinger kvinnene sine å være og se ut som verdien deres».
[ Hva ville Hulda Garborg sagt om blomsterskjorter? ]
Skikk, strikk og stikkpille
Slik fikk moten, som en idé koblet sammen med det feminine, overfladiske og følelsesstyrte, et ambivalent rykte.
– Det perspektivet har vært veldig skadelig også fordi det fjerner ideen om mote som en personlig skaperkraft, som et kjempemorsomt tekstilfag. Det er tusen måter å fortelle om seg selv på. Det er ikke bare å være seg selv, det er å finne på: «Nå har jeg lyst til å være sånn».
Den første stikkpillen vi må gi oss selv, er å huske på at mote bor sammen med alle de andre feltene, med arkitekturen og kunsten
— Ragnhild Brochmann
I boka forteller Brochmann om en forfatter hun møtte på fest en gang.
– Han sa at du skriver om mote som om det er litteratur?
– Ja, sier Brochmann før hun gjentar forfatterens utspill:
– «Du snakker om mote som det er litteratuuur!»
Noe av Brochmanns prosjekt ligger i å endre denne idéen om mote – som noe som nettopp ikke har samme status som litteratur. Men ett steg av gangen:
– Den første stikkpillen vi må gi oss selv, er å huske på at mote bor sammen med alle de andre feltene, med arkitekturen og kunsten.
[ Torbjørn Færøvik: Det bor en hippie i oss alle ]
Estetikeren forteller at det ikke finnes en faglig, kulturhistorisk felleskunnskap rundt moten.
– Derfor kan mange – og kanskje særlig menn – ikke snakke om mote på samme måte som de snakker om film, musikk og litteratur.
Grunnen er ifølge Brochmann mangelen på referanser og lett tilgjengelig kunnskap om mote, forstått både som populærkultur og historie.
– Uten det, blir det veldig vanskelig å snakke om mote på en måte som gjør at du føler deg smart.
Banalt eller anbefalt?
Brochmann håper at bokprosjektet kan hjelpe til med å løfte moten inn blant de alt anerkjente kulturuttrykkene. Essayene beveger seg fra kropp, til mote, hjem og omgivelser. Fra kunst og arkitektur til øyebryn og skjønnhetsidealer.
– Ett av poengene med å gi spalten ut som bok, er å vise at de fleste har et ganske godt øye for visuell kultur, og ikke minst den skiftende tidsånden: «Nå skifter moten!», «de unge har begynt med midtskill!» «og, er ikke det som på nittitallet?!» sier Brochmann med engasjert stemme.
– Sånn holder vi på. Men så stopper kanskje oppdagelsen med en artikkel som bare sier at «midtskill er in».
Da vil mange ikke ta mer i det, tror Brochmann, fordi det blir forbundet med trend og «dameblader».
– Så det handler om å gjøre kunnskapen om hele den visuelle kulturen vår tilgjengelig, gjøre det lettere å være interessert.
