Regnet tar ikke pause. Det er mandag ettermiddag på puben Herr Nilssen.
– Du finner biskopen oppe i hjørnet der, sier bartenderen.
Per Arne Dahl har rigget seg til for å lansere sin nittende bok. Ei tørr hånd møter min, som om hendene våre er gamle kjenninger.
Økende ensomhet
– Ei håpsbok i ei tid som er ganske håpløs og krevende, sier Dahl om boka han har skrevet.
Den har fått tittelen Håpets kraft – styrke og trøst når det røyner på.
Korona, jordskjelv og meningsløs krig – som om ikke det er nok med de daglige slitasjene og sorgene hverdagen har i vente for oss alle.
– Undersøkelser ved Modum Bad viser at menneskets opplevelse av ensomhet og angst øker veldig i ulike aldersgrupper, forteller han, og reiser seg for å ordne noe.
Ved et bord stanser han og hilser på fremmede:
– Jeg er Per Arne.
Dahl og Skaug
Inn døra kommer Trygve Skaug med gitar. Dahl hilser vinkende tvers gjennom puben. Henvendt til meg sier han smilende: «Med både Dahl og Skaug er vi vel midt i landet?»
De to har åpenbart snakket sammen før. Trygve kaller biskopen «PerA».
Ute skinner det vått i trikkeskinnene. Ryktet om biskopen og trubaduren fyller lokalet. Ekstra stas er det når Kåffa-generalen Thor-Erik Stenberg kommer. Vil biskop emeritus sole seg i KFUM-glansen og få ekstra fart i boksalget?
Den snikende mistanken må vike for det varme møtet mellom de to karene. Hvor lang tid tar det å skrive ei sånn bok, vil fotballsjefen vite. Et helt liv og noen måneder i skrivestillhet, er svaret fra Dahl.
[ Den kristne fotballklubben «Kåffa» rykkar opp til eliteserien: – Verdiane har vore heilt avgjerande ]
Tidligere på dagen har folk fra Gyldendal forlag vært med biskopen til ei stund med håp i Trefoldighetskirka som ligger et par kvartaler unna. Nå tar Gyldendal styringa og gir mikrofonen videre til Per Arne Dahl.
– I går vant Kåffa og rykket opp i Eliteserien. Hvordan har dere klart å ikke gi opp, spør Dahl, henvendt til Thor-Erik Stenberg.
– Vi lå nederst etter de fem første kampene. Det handler om å skru sammen et fellesskap med samme retning og samme håp, svarer Stenberg, og applausen løsner.
– Ikke tid for jug
Trygve Skaug er her for å bokbade forfatteren og vennen. Det første han vil vite er hva det er med biskopen og blues. Hvorfor ikke gospel?
– Nå er det ikke tid for jug og lykkekristendom, ikke for en framgangs-gud, men for en nærværs-gud. Vi må snakke sant om Gud og om mennesket. Bibelen spiller blues hele veien, svarer biskopen.
Skaug finner fram gitaren og synger Johnny Cash-låten «I came to believe», der ordene går slik: Jeg kunne ikke håndtere problemene jeg la på meg selv, og det ble bare verre da jeg la dem på andre.
Nå er det ikke tid for jug og lykkekristendom, ikke for en framgangs-gud, men for en nærværs-gud
— Per Arne Dahl
To prisvinnere
En fasthet i det helt sentrale og en åpenhet overfor verden. Slik formulerer biskopen det i kaffepraten før lanseringen, om det han kjenner som en felles plattform for Dahl og Skaug.
– Jeg setter pris på å være sammen med ungskogen. Både å lære av dem og inspirere dem, er det fineste jeg vet, sier Dahl.
– Jeg er heldig som får ha en slik håpskoloss som deg som min mentor. Jeg er glad for å kunne låne av din livsvisdom og ta til meg dine klare tilbakemeldinger enten det gjelder et dikt eller når jeg forsøker å skrive ei messe, sier Skaug.
Da Trygve Skaug mottok Petter Dass-prisen i fjor, var det 23 år siden Per Arne Dahl fikk den. Like lenge hadde biskopen nådd lesere med sin faste spalte i Aftenposten.
– Jeg husker begrunnelsen for Trygve i fjor. Det handlet også om å nå ut til nye mennesker med budskapet. For meg er det viktig å være sammen med unge, både for å bli stansa når jeg blir for ordrik og for å forsøke å gi musikk til få nok ord, sier Dahl.
[ Anne og Per Arne Dahl sin egen kjærlighetshistorie: – Kvier seg for å si «jeg elsker deg» ]
– Lytter mer
Tekstene i Dahls nye bok er blitt til også ved at han har gått tilbake til tekster han har skrevet tidligere og arbeidet videre med dem.
– Er det en annen Per Arne Dahl du møter i gamle tekster?
– Ja, jeg håper det. Jeg tilhører en tradisjon som har villet gi lys i mørke, trøst inn i sorg og håp i motløshet. Det er ikke feil, men nå kjenner jeg på at trøsten ikke alltid ligger gjemt i det å trøste, men ved å være til stede og gi den andre mulighet til snakke selv.
Han forteller historien om forfatteren Karen Blixen som lå syk med syfilis påført henne av ektemannen. Et avisoppslag om et seilforlis, ble en vekker for henne. Båten het «Porquois pas» – hvorfor ikke – og hun kom til den lakoniske erkjennelsen: Så ble det meg denne gang.
– Noen ganger har vi vært altfor kjappe med å trøste i stedet for å være i smerten. For henne gjorde det stor forskjell i hennes holdning til sykdommen, sier han.
– Har du blitt mer taus og lyttende?
– Ja, jeg håper det. Etter nærmere 50 år i nærheten av Modum Bad har jeg blitt mer bevisst på at man ikke kan være til nytte i menneskers sorger uten å styrke deres tro på at de har mye av svarene i seg selv.
Salvet og bedt for
– Frykten for at vi har de beste årene bak oss, skriver du om. Hva er det for en frykt?
– I alle de gode årene etter verdenskrigen har vi levd på en grønn grein. Det er som vi har vendt oss til at vi har et krav på leve i ei trygg og god vik i Golfstrømmen hvor Vår Herre lemper det så stille, sier Dahl, som nevner at han hadde begravelsen til Jahn Teigen dagen før landet stengte for koronaen.
– Teigens sang «Optimist» ble spilt fra kirkeklokkene i Tønsberg. Etter det har veldig mye endret seg, nesten som en bråstopp. Det er så krevende nå, sier noen til meg, at mine egne lidelser blir for små til å nevnes for Gud.
Han henter fram et nytt bilde: Mellomleggspapiret – det vi må legge mellom de tunge traumene i verdensbegivenhetene og våre egne skjøre samliv, vår sykdom og sorg.
– Vi må hjelpe hverandre med å holde fast på at det ikke bare er verden som er håpstruet, men også vi. Vi kan ikke alltid fjerne grunnen til vår lidelse, men vi kan gjøre noe med vår holdning til den, sier han.
Som bestefar spør jeg ham om han tør å snakke med barnebarna om frykten. Han svarer med å gå tilbake til fortvilelsen han kjente da han fikk tinnitus og hørselstap. Rådet han fikk fra den katolske overlegen var entydig: Nå må du ikke glemme Den store overlegen.
Dahl ringte sin venn Geir Gundersen som var på hytta sammen med kona Liv Riiser, og spurte om han kunne salve og be for ham. «Her er været så dårlig at vi ikke har annet å gjøre enn å ta imot en syk biskop», var svaret.
– Da jeg kom tilbake til barnebarna, ville Leah vite om jeg var blitt frisk. Jeg svarte at jeg ikke var frisk, men jeg var blitt de tre første bokstavene – fri, forteller Dahl.
Kveldens gjest
Trygve Skaug har hengt på seg gitaren igjen for å spille sin egen mørkesang «Martyren»: «Så gi meg et blikk som aldri viker, et håp som står av seg sjæl, et hjerte som tåler å knuses, uten at det slår seg i hjel».
Hele tida har Lewi Bergrud hengt i baren og fulgt med. Snart er det hans tur til å fylle puben med salmer. Biskopen er kveldens gjest. En blå mandag på Herr Nilsen i Herrens navn er bare så vidt begynt.
Og kanskje er det håp for Kåffa i eliteserien. Her er det nok bare undertegnede som håper på FFK...
[ Vårt Land var på plass da lovsangen brøt ut på en pub i Oslo ]
---
Bok
- Håpets kraft – Styrke og trøst når det røyner på
- Per Arne Dahl
- Gyldendal
---
