De aller fleste av de 300 steinkirkene som ble bygget her i landet i middelalderen, er bygget langs kysten. Kirkestedene ble valgt den gang sjøveien var selve hovedfartsåra – slik vi i dag kan høre Hurtigruten omtalt som riksvei 1. Kinnakyrkja er neppe bygget primært for en menighet, men som et trygt holdepunkt for langveisfarende.
Solglimt
Kinnakyrkja er en av de gildeste kirkene, og den ble reist lengst vest i havet på øya Kinn utenfor Florø. Hvorfor er det bygget ei kirke her? På den siden av øya hvor det knapt har bodd folk? Og hvorfor er den så påkostet? Er byggherren en rik familie – eller kongen selv? Hva forklarer kirkas skyggefulle plassering? Kan det ha med å gjøre at sola så vidt slipper til gjennom den spesielle fjellformasjonen Kinnaklova når mørketida innledes, og kommer tilbake når de første vårtegnene viser seg?
Det er blant de mange spørsmålene som stilles i den nye boka Kinnakyrkja – lengst vest i havet. Den er resultatet av et «grubleseminar». 13 menn og kvinner møttes på øya i mai 2022 – kunsthistorikere, arkeologer, arkitekter, historikere, filologer, snekker, konservator og geolog. Siden har fire andre forsterket gruppa, og alle artiklene er fagfellevurderte. Slike grubleseminarer har tidligere gitt bøker om sju andre kirker.
Statussymbol
Boka om Kinnakyrkja er rikt utstyrt med bilder, illustrasjoner og byggetegninger. Både historiske og aktuelle fotografier med opplysende bildetekster innbyr til å bla i den, som i andre praktbøker. Den vitenskapelige grundigheten gjør imidlertid at boka skiller seg radikalt fra den gjengse kaffebord-litteraturen. Her er mer enn nok å bite i.
---
Sakprosa
Morten Stige Kjartan Hauglid (red.)
Kinnakyrkja – lengst vest i havet
Flora historielag / Instituttet for sammenlignende kulturforskning 2023
---
Et eksempel: Før du får lese om hva man har funnet og særlig hva man ikke har funnet i bakken rundt kirka med georadar, må du tåle å lese om hvordan en georadar virker. Og for å forstå sammenhengen med Normandie, må du lese om nedfelte stjerner og chevroner. De arkitektoniske stilelementene er kanskje tatt i bruk som et brudd med dyreornamenter, slik vi kjenner dem fra Urnes-stilen, og viser at byggherren var mektig og internasjonalt orientert.
Mengden av gravrøyser i området tyder på at det lenge har vært noe i munnhellet som fiskere i seinere tid brukte – «dra til Kinn og bli rik».
Helgenkysten
Områdets historie blir kartlagt like tilbake til steinalderen, og for å finne ut hvor byggesteinene er hentet, blir også områdets geologi gjort rede for. Skal vi skjønne hvordan Kinn henger sammen med det enda gjevere kirkestedet på Selja lenger nord langs kysten, blir også havstrømmene et tema. For Kinn kirke kan ikke riktig forstås uten å kjenne legenden om St. Sunniva og Seljumennene, som skal ha drevet i land her en gang for mer enn tusen år siden. En båt på Selja med Sunniva og en annen med hennes søster Borni.
I folketradisjonen har fortellingen om de to søstrene levd videre og vært med på å forme vårt tids oppfatning av helgenfortellingen som binder Selja og Kinn sammen med Bergen, dit skrinet med relikviene etter Sunniva ble hentet i 1170.
Få funn
Det skriftlige kildemateriale er tynt og legendepreget. Likevel er det godt dokumentert at Kinn og Selja var del av den samme helgentradisjonen i middelalderen. En rest av et steinkors og en korsstein på kirkegården vitner om forbindelsen til det keltiske.
Det er godt dokumentert at Kinn og Selja var del av den samme helgentradisjonen i middelalderen
En av bokas to redaktører, Morten Stige, konstaterer at kirkebygg kan studeres uten annet grunnlag enn selve kirkebygget. Arne Kruse som drøfter det keltiske spørsmålet, sier: «Det er ikkje stort vi har å fara med, og det er ofte fåfengd å fundere over slikt ein ikkje kan finne solide prov for». Men han gir seg ikke. Via Island og Færøyene og studier av havstrømmene konkluderer han med at det er en god sjanse for at keltiske munker har strandet på Vestlands-kysten før eller under vikingtida.
Det som er funnet av spor, er slikt som regnes som ranet krigsbytte. Noen fysiske spor etter de første munkene er ikke sporet opp. Men «fråvær av bevis er ikkje bevis på fråvær» minner Kruse om. Man kan simpelthen ikke forvente å finne mange avtrykk etter asketiske munker for hvem eiendomsløshet er et ideal.
Selv om man kunne ønske seg et fett funn, er det noe velsignet godt over den saklige konstateringen: «Vi veit ikkje om keltiske munkar landa på den norske vestkysten, men (...) det er mogleg og til og med bortimot sannsynlig at dei ville he gjort det.»
Solid
Er man riktig nysgjerrig, er det moro å se hvor mye man oppdager og lærer mens man leiter. Slik kjennes det at grublerne bak boka har tenkt. Slik oppleves det også å lese om Kinnakyrkja. Fortellingen om kirka kan ikke forstås om man ikke spør hvor steinen er fra eller hvor det mesterlige håndverket er lært. Hva slags organisering av samfunnet må ligge til grunn? Hvor langt er kristningen av Norge kommet før ei staselig kirke blir reist i havgapet?
I sin takk konstaterer styringsgruppa i Flora Historielag at «konklusjonene har vore vanskelige, men dei byggjer på solid kunnskap og innsikt.» Boka gir mye både av landets og kirkas historie, og den er et lite grunnkurs i hvordan arkeologer og historikere griper til verket i sine forsøk på å trenge nærmere år 1100 og den tid.
Utgivelsen forteller indirekte mye av de siste 150 årenes bevaringsarbeid, helt fra den første restaureringen i 1866. Navn på banebrytere som Christian Christie, Hermann Major Schirmer, Carl Berner og Håkon Christie dukker stadig opp.
Siste ord er aldri sagt. At det har stått en eller flere kirker her før steinkirka, er sannsynlig. For å finne det ut, må arkeologene under kirkegulvet. Slike undersøkelser er ikke gjort. Under gulvet i koret kan man kanskje også finne sport etter det første alteret. Alteret tilhører nemlig andre byggetrinn. Kanskje kan arkeologiske undersøkelser gi svaret.
Flere kirker er blitt gjenstand for grubleseminar og bok: Tingvoll, Nordmøre (2006), Veøy, Romsdal (2008), Gildeskål, Salten (2014), Værnes, Trøndelag (2016), Tingelstad, Hadeland (2020), Ringsaker (2021), Kulisteinen, Smøla (2021).
