Teaterstykket, som har premiere 23. februar i Jakob kirke i Oslo, henter navnet sitt fra bibelfortellingen om David og Jonatan i 1. Samuelsbok. Handlingen er imidlertid plassert i nåtid, i et kristent miljø på Vestlandet, der David – spilt av Knut Anders Sørum – snakker med kjæresten Jonatan – spilt av Andreas Koschinski Kvisgaard.
Det vil si: David snakker egentlig med sitt eget spøkelse. Jonatan tok livet sitt for flere år siden, og i løpet av dialogen rulles historien deres opp.
Skrevet for dem
Det er Det norske Fosse-kompaniet som står bak produksjonen. Det ble stiftet av Kvisgaard og Maud Monceyron Jonassen i 2019, med tanke på å ta Jon Fosses dramatikk ut i distriktene. Kompaniet har fått lov av Jon Fosse til å bruke hans navn, og har spilt flere av nobelprisvinnerens stykker. Men de satser også på nye dramatiske verker, slik som David Jonatan, der Jonassen har regien.
---
David og Jonatan
- Teaterstykke som har premiere 23. februar i Jakob kirke i Oslo.
- Oppføres i regi av Det norske Fosse-kompaniet
- Stykket forteller om kjærlighet mellom to menn med utgangspunkt i Bibelens fortelling om David og Jonatan.
- Det er skrevet av Carl Morten Amundsen, med tanke på Andreas Koschinski Kvisgaard og Knut Anders Sørum i rollene.
- Kvisgaard og Sørum er et par også i virkeligheten.
---
Carl Morten Amundsen, tidligere sjefsdramaturg ved Det Norske Teatret, har skrevet teksten nettopp med tanke på Kvisgaard og Sørum i rollene.
– Hvordan er det å spille mot kjæresten sin?
– Vi har gjort en forestilling tidligere, der Andreas hadde regi på meg. Og det falt seg veldig naturlig, sier Knut Anders Sørum.
Han ser bort på kjæresten og ler.
Ukomfortabel intimitet
Nå er det Maud Monceyron Jonassen som har regi på dem begge. Kvisgaard, som i motsetning til Sørum er skuespiller av utdanning og yrke, sier det er litt «skummelt og rart» å spille mot sin bedre halvdel. De to har vært sammen siden 2017.
– Vi er et par, men vi er også på jobb, og jeg merker at jeg må jobbe for ikke å innta en så profesjonell rolle at jeg distanserer meg fra deg emosjonelt, sier Kvisgaard til Sørum.
– Det er som at jeg er redd for at det skal bli for privat.
Det er som at jeg er redd for at det skal bli for privat.
— Andreas Koschinski Kvisgaard
Regissør Jonassen nikker og røper at hun «aldri har sett to mennesker være så fysisk ukomfortable i hverandres nærvær» som da de tok plakatbildene:
– Selv to fremmede ville hatt bedre kjemi … Vi må skape en ny intimitet som føles inderlig og ærlig mellom to personer som allerede har en privat intimitet, og det synes jeg er kjempeutfordring.
Å fremkalle et gjenferd
I stykket får vi vite at David og Jonatan ble kjent på en konverteringsleir for homofile. De ble elskere, men valgte helt ulike veier i livet. David levde «promiskuøst», som han sier selv. Han hadde mange partnere, men ble gift med søsteren til Jonatan og fikk barn.
Knut Anders kaller ham en «larger than life»-person. Han er kule fyren som tilsynelatende har erobret verden.
Men den David som vi møter i sanntid i stykket, er en knust og alkoholisert mann som baler med sin egen samvittighet. Slik fremkalles gjenferdet, Jonatan. I motsetning til David dyrket han alltid ideen om at en skeiv kjærlighet var vel så ren og høyverdig som heterofil kjærlighet.
Hvorfor kunne det ikke bli dem? Hvorfor tok Jonatan livet av seg? Hvorfor tok han farens liv samtidig?
Gradvis får vi svarene.
– Stykket er skrevet til dere. Hvor personlig er det egentlig?
– Teksten er ikke personlig. Men for meg er tematikken dypt personlig, sier Sørum, som har bakgrunn fra pinsekarismatiske miljøer, og vært en profilert kristenrocker. Først i voksen alder ble han åpen om sin egen legning.
– Hva kjenner du deg mest igjen i?
– Ganske mye av det, særlig håpløsheten.
— Knut Anders Sørum
Ba i årevis om forandring
– Hva kjenner du deg mest igjen i?
– Ganske mye av det, særlig håpløsheten. At den kjærligheten man kjenner er forbudt. Kjærligheten blir til en kilde man aldri kan røre, men så bryter den gjennom likevel. Jeg kjenner meg også igjen i det i stykket som handler om homoterapi: Det at man har bedt og bedt om forandring, men at ingen ting skjer. Men jeg har aldri vært på homoterapileir.
– Finnes det?
– Ikke nå lenger, som jeg vet om. Men det fantes, og jeg har flere venner som har vært på det. Men selvpåført homoterapi har jeg drevet med i stor stil. Jeg ble 31 før jeg fant ut at jeg ikke kunne fortsette slik.
– Hva gjorde at det snudde?
– Den opprivende kjærligheten. Hele fundamentet raknet, og jeg skjønte at jeg måtte legge en ny kurs.
Barnslig glede
Mange vil kjenne Sørum som vinner av «Stjernekamp» i 2016, som Eurovision-deltaker og frontfigur i bandet Expect a Miracle. Han er musiker av yrke, men sier han elsker teateret.
– Det er veldig moro. Det å kunne gå i dybden, og sitte og file på hver setning, vekker en barnslig glede hos meg.
– Dere andre: Hva er det han har måttet lære seg?
– Knut Anders tar scenen naturlig. Den største utfordringen for ham er å skjære ut en karakter som ikke bare er organisk og naturlig. Men slik er det for alle skuespillere. Da handler det mer om erfaringsmengde, sier regissør Maud Jonassen.
– Dette er alltid kjempevanskelig, nikker Kvisgaard, og røper at det har vært en liten nøtt å klare å veksle mellom den Jonatan som bare er fragmenter i Davids minne og den ekte Jonatan når han opptrer retrospektivt.
Celestial, men uromantisk
– Jonatan begår selvmord. I offentligheten har holdningen lenge vært at man ikke skal snakke høyt om selvmord. Hvordan har dere tenkt?
– Det er mange ting man har prøvd for å forebygge selvmord de siste 20–30 årene, og selvmordsstatistikken har vært helt stabil. Så kanskje det ikke er løsningen å tie om det. Dette har jeg tenkt mye på underveis, og jeg mener det viktigste er ikke å romantisere selvmord, sier Jonassen.
Hun forteller at hun har jobbet mye med å unngå havne i den grøften, så lenge Jonatan er en slags «celestial karakter som svever litt over bakken», som hun kaller ham.
– Men uten at det står i manus nå, så legger vi opp til en håpefull slutt gjennom musikk. Så … Vi følger lyset!
