Det er «de fire årstider» som er kjent i den klassiske musikkens verden. Men når den sørsamiske musikeren Marja Mortensson og Trondheimsolistene går på scenen i Vår Frue kirke i Trondheim denne fredagen, har årstidene fordoblet seg sammenlignet med i Vivaldis kjente verk:
– For meg er det noe helt naturlig. Slik jeg er oppvokst har vi mange årstider, hver med sine arbeidsoppgaver. Og det er været og årstidene som setter premissene for livet, for reindrifta og for når vi skal høste og sanke mat, forteller Mortensson.
Det som bare skjer
29-åringen kommer fra Svahken Sïjte i Engerdal, rett ved Femunden, og er i dag en av de fremste formidlerne av den sørsamiske vokaltradisjonen. Allerede har hun en spellemannspris på samvittigheten.
Og i fjor samarbeidet hun med komponist Knut Anders Vestad og det prisvinnende kammerorkesteret Trondheimsolistene om suiten Aarehgjire – Tidleg vår, som ble urframført i Grieghallen. Denne uken er det igjen klart for uroppføring. Det skjer under den årlige festivalen Olavsfest i Trondheim. Da skal det samme teamet fremføre suiten Tjaktje – Haust.
Verket er i åtte deler, som de samiske årstidene – de som bare kommer, nesten uten at vi legger merke til dem, sier Mortensson. I det samiske årshjulet finnes nemlig også overgangssesonger som vår-sommer og sommer-høst.
– Det at sommeren nå går over til høst, skjer gradvis. Det er noe som bare skjer, noe som vi er til stede midt i. Og dét er fint å filosofere over, konstaterer hun.
– Hva håper du publikum sitter igjen med?
– Jeg håper de kan finne en oppmerksomhet til øyeblikket, og til naturens syklus som vi er del av. Jeg synes selv det kan være litt vanskelig å være til stede akkurat her og nå, men jeg opplever at musikken hjelper meg til å klare det. For akkurat som årstidene går gradvis, går også musikken sin gang, fra den begynner til den er ferdig.
---
Tjaktje – Haust.
- Nytt bestillingsverk til Trondheimsolistene som tar utgangspunkt i de samiske årstidene.
- Verket urfremføres fredag 2. august under årets Olavsfest i Trondheim.
- Musikken er skrevet av Knut Anders Vestad og tekstene av Marja Mortensson, som også er solist under konserten.
- Etter samisk tradisjon er årshjulet delt i åtte årstider, som følger gangen i reindrifta: Høst, høstvinter, vinter, vårvinter, vår, vårsommer, sommer og høstsommer.
---
Øya og skyen
Mens det forrige verket, som også fremføres på konserten i Vår Frue kirke, tok utgangspunkt i Mortenssons musikk og ble bearbeidet av Vestad, så er det nye verket blitt skapt på motsatt vis:
Denne gangen var det Vestad som laget musikken og melodilinjene, som Mortensson skrev tekstene til, og formet joiker til.
– Jeg tenkte at man måtte være samisk for å lage en joik, men Marja ville at min stemme skulle komme fram, og jeg tok utfordringen, sier Vestad.
Han forteller at verket ble til ved at han satt ved pianoet og lekte seg med stemmen og tangentene, tok opptak med mobilen, og laget små skisser som han sendte til Mortensson.
– Ettersom jeg fikk høre skissene, så prøvde jeg å lytte: Hva er stemningen i musikken? Hva ser jeg for meg? Utfra det har jeg laget en tekstverden med ulike perspektiv, sier Mortensson, og forteller at den første satsen begynner med øya.
– Jeg tenkte på samfunnet vårt, hvor vi ofte sirkler rundt oss sjøl eller vår innerste familiekrets. Vi mennesker er litt som øya, vi sitter der alene og har ikke det fellesskapet vi en gang hadde. Og hvor er det vi da finner følelsen av hjemme? spør Mortensson, og forteller videre at i en annen sats er det skyen som får plass.
Den som flykter på himmelen, akkurat som vi flyr gjennom livet uten alltid å legge merke til øyeblikket her og nå.
Rammer for joiken
Verket inneholder både sanger og joiker, sier Mortensson.
– Hva er forskjellen?
– Joiken er både en måte å bruke stemmen på, og en type formidling. For når jeg synger, så synger jeg ofte om ting, og tekstene forklarer hva det handler om. Men i joiken så er det selve melodien som forteller, du joiker høsten, eller du joiker en følelse, sier Mortensson, og forteller at det nye verket er skrevet slik at hun og orkesteret veksler på å lede an:
– I bunn og grunn er alt gjennomkomponert. Det gjør jo at joiken ikke har den samme frie rammen som når den er alene, men det er også partier i verket hvor vi lar joiken flyte fritt, og hvor orkesteret må henge seg på.
Ba musikerne spille «styggere»
Vestad har ikke samisk bakgrunn, men er alt annet enn ukjent med samisk musikktradisjon. Han var med på å skrive satser til Sálbmagirjji šuokŋagirji, den nordsamiske koralboka som kom ut i fjor. Og han orkestrerte forestillingen Juovssaheaddji av Jakop Janssønn og Niillas Holmberg for Arktisk filharmoni som hadde premiere i februar i år.
– Hvis det er noe jeg har lært, så er det at «joiken er fri». Og det ligger det mye i det utsagnet. Det handler både om det rytmiske og det melodiske. Men jeg tror det også må bety at du ikke er nødt til å være fra Saepmie for å bruke den, sier Vestad.
– Hva er utfordringen med å gjengi dette tonespråket med klassisk orkesterbesetning?
– I orkestrene er musikerne veldige skolerte og vant til å gå «rett på» tonen. Og da jeg jobbet med Jakop, sa han at han ville de skulle spille mye «styggere». De var ikke vant til å bruke glissando på samme måte som i den samiske tradisjonen. Men får man orkesteret på dette, så blir det til gjengjeld veldig tøft, sier han, og forsikrer at musikerne i Trondheimsolistene er med på tonene.
– Jeg har også skrevet inn at musikerne skal være med å synge. Og de hiver seg på.
Konserten markerer også at Guro Kleven Hagen nå tiltrer som ny kunstnerisk leder for Trondheimsolistene.
