Odd Fellow-gården kalles forretningsbygget som troner rett ved Nationaltheatret stasjon i Oslo sentrum. Nylig har forlaget Cappelen Damm flyttet inn. Men går vi nesten 60 år tilbake i tid, holdt restaurant Kaba til her. I lokalet med hvite søyler og møbler med stripete trekk, møttes en onkel og en nevø. Onkelen var den katolske pateren og munken Hallvard Rieber-Mohn. Nevøen var den unge juss-studenten Georg Fredrik Rieber-Mohn, senere kjent som høyesterettsdommer og riksadvokat.
– Det må ha vært på midten av 1960-tallet, kanskje i 1966. Vi sitter og har en hyggelig middag, når en eldre mann kommer bort til oss og presenterer seg som Torbjørn Eggen, tidligere fylkesfører under krigen. Han vil snakke med min onkel, og jeg tror dette må ha vært første møte mellom dem, minnes nevøen.
Kanskje ønsket Eggen å snakke om sitt landssvik, kanskje var det anger, eller kanskje var det bare et ønske om å få forståelse
— Georg Fredrik-Rieber Mohn
Et siste vitne
Fylkesførere var blant de øverste lederne i Nasjonal Samling. Posisjonen hadde gjort Torbjørn Eggen til en viktig brikke i Quislings styre. Etter krigen ga det ham en landssvikdom, uten at det gjorde så mye med Eggens grunnholdning:
– Han var en NS-mann til sin død, sier Carl Henrik Grøndahl, tidligere kanalsjef for P2 og sønn av Eggen. I høst ga han ut biografien om faren, med tittelen Fylkesføreren. Men det verken Grøndahl eller andre har visst, er at Eggen, med god hjelp fra blant annet pater Rieber-Mohn, fikk i stand dialogmøter mellom tidligere NS-topper og motstandsfolk tidlig på 1970-tallet.
Møtene ble kalt for Klostermøtene, og de var enestående i sin tid:
– Det var første gang at det i det hele tatt var mulig at representanter for de to parter kunne møtes, forteller Ole Kristian Grimnes.
87-åringen er professor emeritus i historie. Den gang var han en ung historiker som deltok som observatør på møtene. Han er, etter det Vårt Land erfarer, det eneste gjenlevende vitnet fra møtene. Men med utgangspunkt i arkivet etter pater Hallvard Rieber-Mohn, og med bistand fra historikerne Hans Fredrik Dahl og Lars-Erik Vaale, har det lyktes Vårt Land å samle mye av historien om det som skjedde i klosteret St. Dominikus, i Neuberggaten på Majorstua i Oslo.
Med pipe i hånden
Dominikanerklosteret som pater Hallvard tilhørte ligger der fortsatt. Her slo franske munker seg ned i 1921, og ved hjelp av forfatter og konvertitt Sigrid Undset fikk de reist den hvite klosterkirken seks år senere. I løpet av årene markerte flere av munkene seg som tydelige stemmer i norsk offentlighet. De var et frisk pust av katolsk teologi og moderne filosofi og litteratur. Og derfor visste gjesten på restaurant Kaba hvem Hallvard Rieber-Mohn var. Han var ofte å se i samtaleprogrammer på NRK, røkende på sin pipe.
– Pater Hallvard kjente alle, sier pater Arne Fjeld, som i dag er 90 år og klosterets eldste. Han har heller ikke kjent til møtene som ble holdt her i 1971 og 1972. Men han åpner nå dørene til klosteret og viser rundt i lokalene der møtene fant sted.
Det er også pater Fjeld som har satt oss på sporet av det etterlatte arkivet til pater Hallvard. Det befinner seg Nasjonalbiblioteket. En mappe merket med «Doktor- og ordensdiplomer til Ibsen, Henrik», skal vise seg å skjule historien om det som utspilte seg i 1971 og 1972.
Brevene i mappen røper at Eggen hadde hatt samtaler med NRKs programdirektør Otto Nes, der de drøftet muligheten for NRK-programmer hvor NS-folk fikk komme til orde. De så for seg paneldiskusjoner med temaer som «Norges skjebneår 1940 og siden» og «Frontkjempere på forskjellige fronter».
Ideen var Eggens, og i forveien hadde han drøftet den med «venner og kjente». Dette var Einar Stavang, Johan Vogt og Eivind Saxlund.
De hadde stått på ulike sider under krigen. Saxlund hadde vært frontkjemper. Stavang hadde vært stortingsmann for Arbeiderpartiet, med fangenskap på Grini bak seg. Det samme gjaldt Vogt, en samfunnsøkonom med tilhørighet godt ute på venstresiden – for øvrig svogeren til Martin Linge, soldaten som Lingekompaniet var oppkalt etter.
Et første skritt
Noen NRK-serie ble det ikke. Først ti år senere skulle landssvikdømte slippe til på norsk fjernsyn, i den omdiskuterte serien «I solkorsets tegn». Denne skal du få høre mer om straks. Men det firkløveret ble enige om, var at et første skritt måtte være at de to partene, krigens seierherrer og de landssvikdømte, møttes til fortrolige samtaler i det private rom.
«En privat diskusjon mellom disse personer, som tilhører ulike kretser, vil etter min oppfatning kunne være av betydning, selv om det skulle vise seg at det ikke vil være mulig å få gjennomført Eggens forslag om offentlige paneldiskusjoner (...)» skrev Vogt, og tok på seg jobben med å organisere møtene.
Vogts sentrale rolle vises i brevene. Ole Kristian Grimnes husker likevel pater Rieber-Mohn som lederskikkelsen på selve møtene.
– Han fremsto som den som var opptatt av å samle folk fra de to leirene, og som hadde den rette bakgrunn for dette, sier Grimnes, og peker på at i motsetning til Eggen og Vogt, hadde Rieber-Mohn vært for ung til å være noen markant profil i krigens dager.
Quislings arvtaker
Pateren tilbød at samtalene kunne holdes i klosteret, og det første møtet ble holdt her 11. mars 1971 kl. 19.00 på kvelden, altså etter messen. De samlet seg trolig i det som i dag er foredragssalen. Her holdt Rolf Jørgen Fuglesang en innledning med tittelen «Tilbakeblikk på det tyske okkupasjonssystem i Norge», etterfulgt av diskusjon.
Fuglesang var tidligere generalsekretær for Nasjonal Samling, og mannen som NS-miljøet hadde samlet seg rundt etter at Quisling var blitt henrettet. I landssvikoppgjøret som startet februar 1946, fikk Fuglesang en livstidsdom med «tap av tillit for bestandig».
– Fuglesang sto i en vanskelig posisjon etter krigen, forteller Lars-Erik Vaale, som har forsket på rettsoppgjøret og for øyeblikket skriver på en biografi om Fuglesang.
– Han var arvtakeren som NS-folkene så hen til, og opp til. Men på hjemmebane hadde han en kone som etter hvert tok stadig mer avstand til det NS sto for. Det betød at han måtte få til en forsoning på det familiære planet. Og denne tanken hadde han også i møte med seierherrene, sier Vaale, og forteller at Fuglesang skrev dagbøker under fangenskapet etter krigen, der han reflekterte over hvordan han selv og samfunnet skulle komme videre. Dagbøkene viser at Fuglesang diskuterte dette med prestene på Akershus festning.
– Han nevner ofte bibelsteder som dreier seg om forståelse og forsoning, og jeg tror kjernen i hans engasjement senere, handlet om at han var ute etter at den andre siden skulle forstå motivene – uten at de nødvendigvis behøvde å akseptere dem. Han ville at de så at det også var idealistiske grunner til at mange valgte å støtte NS, sier Vaale.
Lyttende landsfader
I papirene etter Rieber-Mohn fremgår det at 12 menn hadde takket ja til å delta på det første møtet. Senere ble flere invitert. På listene står navn som hadde valgt ulike sider under krigen, og som nå var intellektuelle og samfunnstopper. De var flygere og skihoppere, jurister og statsvitere. Fra mars 1971 til oktober 1972 møttes de til fem, muligens seks, slike møter i klosteret. Det finnes ikke referater, kun invitasjoner og brev med tilbakemeldinger på datoer og innhold. Det er derfor vanskelig å vite med sikkerhet hvem som deltok når. Men det som er klart, er at «landsfader» Einar Gerhardsen – Arbeiderpartiets formann og statsminister i to tiår etter krigen – både ble invitert, og kom:
– Dette er forferdelig lenge siden, men Einar Gerhardsen var der. Han husker jeg. Jeg vet ikke om han sa så mye, annet enn at han mente at partene måtte forstå hverandre, og jeg sitter igjen med et minne om at det var en fordragelig atmosfære på møtene, og lite polemikk mellom partene, minnes historiker Ole Kristian Grimnes.
– Den gang var frontene utad steile. Hadde de noe felles grunnlag for å snakke sammen?
– De hadde vel det, i den forstand at de fleste på gjestelisten faktisk var til stede. Men det var nok på bakgrunn av en uttrykkelig forutsetning som pater Rieber-Mohn understreket: Dette var et lukket rom på kirkelig grunn, her kunne de tale fritt, og ingen ting ville bli nedskrevet, sier Grimnes, og legger til:
– Dette var jo intellektuelle og folk fra et høyere sjikt, og når de først hadde sagt ja, var de nok ikke innstilt på å vise klare antagonistiske holdninger i dette forumet. Men ute i samfunnet, så var avstanden stor. Og siden det ble så mye rabalder om «I solkorsets tegn» ti år senere, må det ha vært enda skarpere motsetninger da klostermøtene ble holdt.
«I Solkorsets tegn» var en serie på fire TV-program som ble sendt på NRK i 1981. Her kom flere tidligere NS-medlemmer til orde, og fortalte om hvorfor de hadde sluttet seg til partiet, og hvordan de opplevde okkupasjonsårene og rettsoppgjøret. At de fikk legge fram sine historier uten å bli avbrutt skapte store diskusjoner.
Dette var et lukket rom på kirkelig grunn, her kunne de tale fritt, og ingen ting ville bli nedskrevet
— Ole Kristian Grimnes, historiker
NS-folk ble katolikker
Kunne slike møter ha blitt holdt i Den norske kirke? Lars-Erik Vaale tror svaret er nei, og viser til at Den norske kirke ble møtt med mistenksomhet av mange NS-folk etter krigen. Biskop Eivind Berggrav hadde vært motstandsbevegelsens geistlige ansikt utad, og han publiserte i 1945 en tekst i Kirke og kultur der han argumenterte for kollektiv fordømmelse av alle NS-medlemmer. Biskopens synspunkt kunne forstås som en slags grunnmur for rettsoppgjøret, der NS-medlemskap alene var tilstrekkelig for å bli dømt for landssvik, sier Vaale.
Også «I Solkorsets tegn» ble kirkens rolle diskutert. Frontkjemper Eivind Saxlund, som var en aktiv kirkemann, sa at mange NS-folk etter krigen hadde meldt seg ut av Den norske kirke, og gått inn i Den katolske kirke, som ifølge Saxlund «kort sagt opptrådte mer som kirke».
Pater Arne Fjeld husker enkelte konvertitter med NS-bakgrunn som gikk jevnlig i klosterkirken. Han sier de følte seg sviktet av statskirken.
– Kan det at de konverterte også handle om at Den katolske kirke tilbyr skriftemål, som et verktøy for å komme til rette med det gale man har gjort?
– Jeg tror stort sett at de ikke følte seg skyldige, med mer behov for å skrifte enn andre mennesker. De få jeg kjente, syntes stadig at det de hadde holdt på med var riktig. Særlig dette med å redde Europa fra den røde fare, var motivasjonen for mange.
Jeg tror stort sett at de ikke følte seg skyldige
— Pater Arne Fjeld om NS-medlemmer som konverterte til Den katolske kirke
Møtte Albert Speer
– Kanskje klosterbegrepet gjorde møtene lettere å få til. Også Rieber-Mohns navn tror jeg var viktig, sier Ole Kristian Grimnes.
Historiker Hans Fredrik Dahl var ikke selv på møtene, men kjente Rieber-Mohn. Han spør om paterens engasjement kan ha hatt noe å gjøre med at faren til Rieber-Mohn, Georg Rieber-Mohn, var avisredaktør på Hamar under krigen og fikk en skramme etterpå. Han hadde blitt sittende i jobben mens okkupasjonsstyret strammet grepet om pressen. Det førte til at han ble fratatt medlemskapet i Norsk Presseforbund i en kortere periode etter frigjøringen.
Arkivene fra NS-regjeringen tegner samtidig en kontrast: Det nazistiske pressedirektoratet sorterte norske pressefolk etter lojalitet, og på en av oversiktene, står det «jøssing» bak Rieber-Mohns navn. Det vil si at de så på ham som en motstandsmann.
Barnebarnet, Georg Fredrik Rieber-Mohn, sier farfarens krigshistorie aldri ble snakket om i familien. Han tror onkelens motivasjon – både for klostermøtene og andre forhold, slik som at han traff og brevvekslet med både jødiske Elie Wiesel og Hitlers rustningsminister Albert Speer, snarere handlet om dette:
– Jeg tror det var presten i ham, og omsorgen for mennesker som slet med fortiden, som talte. Han skrev mye om forsoning, og det kan ha vært grunnen til at Torbjørn Eggen henvendte seg til ham den gangen på restauranten. Kanskje ønsket Eggen å snakke om sitt landssvik, kanskje var det anger, eller kanskje var det bare et ønske om å få forståelse, sier barnebarnet.
Jeg tror det var presten i ham, og omsorgen for mennesker som slet med fortiden, som talte.
— Georg Fredrik Rieber Mohn om onkelens engasjement
Sønnen: – Han fortiet diktaturet
Torbjørn Eggen var den som hadde ivret for møtene. Hans sønn forteller om en mann som aldri helt kom til rette med det som hadde skjedde. Eggen ble innlagt på psykiatrisk sykehus, han ble skilt, alkoholisert, og hadde gjennom årene liten med kontakt med barna sine.
– Han var veldig opptatt av forsoning, men dette gikk ikke ut på at han skulle be om unnskyldning. Det handlet om at han skulle få fram sin historie, sier Carl Henrik Grøndahl og mener faren resten av livet søkte anerkjennelse for det han hadde vært med på under krigsårene.
I boken Fylkesføreren forteller Grøndahl om at faren hadde gjort gode ting i rollen, ved å gå mellom okkupantene og nordmenn, og berge liv og eiendom.
– Men det som han holdt skjult, var jo kjernen i den ideologien som han hadde sluttet seg til. Nemlig førertanken, at oppdraget var å innføre et diktatur som innebar et skremmende rasehat og bruk av vold. I møte med dette ligger det et moralsk ansvar, et som han aldri tok. Han fortiet det, og så på seg selv som et offer, sier Grøndahl.
Det som han holdt skjult, var jo kjernen i den ideologien som han hadde sluttet seg til. Han fortiet det, og så på seg selv som et offer
— Carl Henrik Grøndahl, sønn av Torbjørn Eggen
Sykeseng og Paris
Arkivet etter Rieber-Mohn røper lite om hvordan deltakerne oppfattet møtene. Men det finnes unntak.
Statsviter og motstandsmann Thomas Wyller var kritisk etter det første møtet. Han kalte Fuglesangs bidrag «usedvanlig perspektivløst», men la til at Håkon Meyer – arbeiderpartimannen som valgte å slutte seg til NS i 1940 i et forsøk på å redde fagbevegelsen fra nazismen (!) – hadde «adskillig å fare med».
Wyller skrev at «Fortsatt ser jeg det slik at en drøftelse av historiske facts, aktørers motiver o.l. har liten interesse. Derimot opptar det generelle forræderiproblem meg sterkt, likeledes spørsmålet om hvilke politiske verdier som dengang stod i konflikt og om de fortsatt gjør det.»
Meyer røper på sin side i et brev at han er kritisk til Eggens prosjekt. Men han er øyner sjansen til å fremme sin egen sak, og skriver at «et sandfærdigere og oppriktigere syn på okkupasjonens forhold, fører av seg selv til en revisjon av synet på det rettfærdige rettsoppgjøret».
Likevel, våren 1973 var det slutt. Da hadde Eggen havnet i en trafikkulykke, og i arkivet ligger flere brev han skrev fra sykesengen. De har utstrakt bruk av store bokstaver og utropstegn, og inneholder saftige angrep på Den norske kirke. Eggen forteller at han snakker med Fuglesang med tanke på å få møtene i gang igjen. Men nå har Rieber-Mohn flyttet til Paris, og det blir ikke flere møter.
Fra debatten om «I solkorsets tegn», dukker det opp opplysninger om hvordan Rieber-Mohn selv hadde opplevd klostermøtene. I et innlegg i Aftenposten, sitert i en hovedoppgave om NRK-serien, nevner Rieber-Mohn noen «lukkede samtalemøter mellom landssvikdømte og ‘notoriske jøssinger’».
Disse møtene utløste bare begrenset forståelse, skriver Rieber-Mohn, og viser til at NS-folkene «ikke syntes å ha fattet omfanget av den sjokkskade som deres revolusjonære angrep på demokratiet og verdisystemet hadde påført det norske folk, mens jøssingene ikke bare så på det store rettsoppgjøret etter krigen som rettferdig og nødvendig, de så altfor lett på den nokså kollektive fordømmelse og utelukkelse av landssvikdømte og deres etterkommere etter soningen – en tilleggsstraff som unnslapp rettsinstansens kontroll og røpet liten fantasi og medmenneskelighet.»
Boka som havnet i Høyesterett
Betyr det at det hele hadde vært bortkastet?
– Umiddelbart hadde møtene antakeligvis lite å si. Men jeg tror betydningen lå i at man i det hele tatt fikk det til, sier Ole Kristian Grimnes, og utdyper:
– Dette skjedde i forsoningens ånd. Ikke på den måten at flertallet trodde at her kom det til å ende i en offentlig forbrødring – til dét viste det seg at motsetningene fortsatt var for store. Men det var ikke gitt at det man skulle få til noe sånt på den tiden, og det var i seg selv noe av en bragd at partene møttes. Det er sannsynlig at det ble sådd noen spirer som vokste, og ble del av forutsetningen for «I solkorsets tegn».
– Uten å si at de er likeverdige størrelser, så var Gerhardsen og Fuglesang to tydelige representanter for hver av sidene. Det at de var villige til å møte hverandre i klosteret, hadde en betydning, selv om møtene etter hvert rant ut i sanden, sier Lars-Erik Vaale, og tror dette handlet om både deltakerne og tidspunkt.
For møtene fant sted før en ny skole historikere hadde begynt å røske opp i fortellingene som hadde festet seg etter krigen. Og de skjedde like etter at Høyesterett hadde tatt stilling til et injuriesøksmål som fulgte publiseringen av boken Quisling. Profet uten ære, og slo fast at det var en grense for hva som kunne sies offentlig, sier Vaale.
– Det var historien om okkupasjonstiden som da ble tatt opp til doms, mener han.
Men det neste tiåret skjedde likevel noe som forandret samtaleklimaet, sier hans kollega Hans Fredrik Dahl:
– Kanskje hadde deltakerne trodd at de skulle gå gjennom argument for argument og komme fram til en forsoning. Men den formen for forsoning som faktisk skjedde, handlet om at tiden gikk og interessen for den andre ble større, sier han og legger til:
– «Vi» hadde betraktet landssvikerne som minusvarianten, de små krypene. Men med tiden forsto man at de var som alle oss andre, og at de var interessante – som svikere, avslutter Dahl.
