– Jeg mener det på ramme alvor når jeg sier at målet med å forkynne evangeliet, er «i dag blir noens liv og evighet forandret». Jeg kunne sikkert holdt foredrag om både det ene og det andre, men det å forkynne evangeliet om Jesus som kan forandre liv og evighet. Det er større enn jeg kan fatte, sier Egil Lund Svartdahl.
Han er 50 års erfaring som forkynner, og er kjent både fra TV-skjermen og fra jobben som forstander i Filadelfiakirken i Oslo, der han fortsatt er del av forkynnerteamet.
I det prekenen er blitt gjenstand for debatt i Vårt Land, sier Svartdahl dette:
– Jeg synes det er vanskelig å preke, jeg!
Hvis alt bare handler om «hva jeg føler for akkurat nå», så kan det bli et veldig smalt spor. Derfor er det viktig å ha noen hjelpemidler.
— Egil Lund Svartdahl
Glad for å slippe «tvangsmiddel»
Prekendebatten kom på dagsorden etter at kulturredaktør Lars Petter Sveen etterlyste at prester i større grad lot seg inspirere av forfattere. Deretter kastet prekenlærer Sivert Angel seg inn, og kritiserte at det var blitt for mye følelsessnakk i prekener.
I en artikkel som tok utviklingstrender i forkynnelsen i frimenighetene, oppfordret på sin side Terje Hegertun de karismatiske kirkene til i større grad til å bruke kirkeårets tekster, altså systemet som brukes Den norske kirke, og som innebærer at man preker over forhåndsbestemte bibeltekster som følger et årshjul.
Vårt Land har spurt flere pastorer om å kommentere oppfordringen, og den mest erfarne, Egil Lund Svartdahl, sier dette om saken:
– Jeg ser på Kirkeårets tekster som et godt hjelpemiddel. Og så er jeg veldig glad for at jeg får stå i en tradisjon hvor det ikke er et tvangsmiddel. Men det er viktig å jobbe for å finne en bredde og balanse i forkynnelsen slik at menigheten får et variert kosthold. Og det er ressurskrevende å klare å gi dette over tid, sier den erfarne forkynneren.
– Hvordan kan en forkynner unngå at det blir for mye gjentakelser?
Den som svarer på spørsmålet, er Zoé Skjæraasen. 26-åringen er i den andre av karrieren sammenlignet med Svartdahl, og jobber som forkynner i Troens Bevis. Også hun bruker metaforer fra matens verden:
– Jeg tenker at man som forkynner må tørre å eksponere seg for forskjellige typer å være med Gud på, og forskjellige miljøer, sånn at man har en variert diett i sitt eget kristenliv.
Skjæraasen sier hun ikke kjenner til kirkeårets tekster så godt.
– Jeg har veldig troen på kraften i at disse tekstene har blitt tenkt nøye gjennom og satt sammen over lang tid. Samtidig tror jeg at hver forsamling er unikt sammensatt, og at hver forkynner har sin unike historie og vitnesbyrd å komme med.
Skjæraasen trekker også fram teamarbeid som avgjørende for variert forkynnelse:
– Og vi har et pastoralt team som sammen ser litt på hvilke temaer vi taler over. Stadig er ting i forandring, og vi lærer hele tiden av hverandre.
Inspirasjon fra California
Nettopp temaprekener har i frikirkene fungert som en type alternativ til kirkeårets tekster, ifølge Hegertun. Det betyr at man preker over bestemte tema eller bibelbøker over et visst antall søndager. Hegerturn pekte på at dette gir mulighet til fordypning, men sa at det også kunne ha noen svakheter. Blant annet kunne det lett bli gjentakende, og preget av pastorens preferanser,
Svartdahl er enig den vurderingen. Han forteller at Filadelfiakirken har brukt temaserier i bortimot tretti år, og antar at ideen kom fra Saddleback church, en megakirke i California, som de har hentet mye inspirasjon fra.
Svartdahl forteller at pastorteamet i dag tilstreber å koble prekenseriene på menighetens seks hensikter, som er tilbedelse, fellesskap, disippelskap, tjeneste, evangelisering og misjon. Men han sier at enten man jobber i fellesskap på denne måten, eller bruker Kirkeårets tekster, så er det viktige at forkynnelsen planlegges:
– For hvis alt bare handler om «hva jeg føler for akkurat nå», så kan det bli et veldig smalt spor. Derfor er det viktig å ha noen hjelpemidler. Jeg tror at jeg for min del har brukt alt for mye tid på å lure på hva jeg skal preke om, istedenfor å ta utgangspunkt i slike hjelpemidler, og heller bruke tiden min på å forberede selve prekenen, sier Svartdahl.
«Det viktigste er at det jeg sier er ekte»
En annen ung forkynner er 25 år gamle Ole Gunnar Hegle, som jobber for Sarepta.
– Jeg tenker at det ikke er noen fasit her. Har man virkelig et kall til forkynnelse, er det verken rett eller feil å bruke kirkeårets tekster. Jeg kjenner til folk som gjør det, og får veldig mye ut av det. Men personlig bruker jeg de tekstene som jeg føler at er gitt meg, og som jeg føler at jeg kan gi videre.
– Hvordan bestemmer du deg for hva du skal tale over?
– Det kan for eksempel være med utgangspunkt i et bibelvers som jeg har tenkt over lenge. Jeg skal heller ikke legge skjul på at jeg kan bruke tekster og poeng om igjen, fordi jeg opplever at det er noe som andre trenger å se. Det viktigste er at det jeg sier er ekte, fastslår han.
Hegle er ikke fremmed for å dele egne erfaringer, og å si litt om hva han selv føler når han forkynner. Men han vil ikke si et vondt ord om dem som er tilbakeholdne med å dele fra eget liv:
– Folk er forskjellige, og det finnes ikke én oppskrift for hvordan man skal tale.
– Mer enn teori
– Hvorfor trekker du selv inn erfaringer?
– Det kan underbygge budskapet. Og det handler om at troa er mer enn en teori. Det er erfaring i troa, og det jeg sier, skal være noe jeg kan stå inne for, sier Hegle, som ble oppfordret til å bli forkynner etter å ha gått på bibelskole. I fjor fikk han en 20 prosent stilling hos Sarepta. Men han røper at karrieren hadde en sped begynnelse allerede i sjette klasse på barneskolen:
– Da hadde jeg for først gang sett at troa var noe levende, og at Guds frelse også var for meg. Dette må også de andre få se, tenkte jeg. Så da tok jeg kontakt med læreren, og spurte om jeg kunne ha morgenandakt for klassen min, sier han, og skyter inn:
– Når jeg ser tilbake på dette, skjønner jeg ikke hvordan jeg turte.
– Kommer du til å være forkynner hele livet, tror du?
– Jeg tror nok at jeg kommer til å jobbe som det, også er nok spørsmålet hvor mye. Men jeg kjenner hvor mye det å få reise rundt med Guds ord gir meg for egen del. Selv om jeg leser samme tekst 100 ganger får jeg alltid se nye ting ved troa.
Fornyes på hjemmebane
– Hva skal til for å holde ut lenge som predikant, Egil Svartdahl?
– Den indre motivasjonen skal ikke undervurderes. Og jeg er blitt tvunget til å leve i en personlig fornyelse og utvikling nettopp fordi jeg har vært forkynner i Filadelfiakirken i førti år. Når du preker for de som både har hørt deg før og sett deg før, så kan du ikke bare gjenta deg selv, sier han, men tør ikke angi en gullstandard for hvor lenge en preken bør vare:
– Av og til synes jeg en preken på 10 minutter er for lang. Av og til synes jeg en på 30 minutter er for kort. Det handler mer om innhold og formidling enn om lengde.
