– Det er tettere sammenheng mellom stoisisme og tidlig kristendom enn vi er vant til å tenke, sier Troels Engberg-Pedersen.
Han er en dansk teolog og antikkekspert som gjennom flere tiår har vært blant Europas ledende forskere på stoisismen i Det nye testamentet. Og i følge Engberg-Pedersen kan innsikt i stoisismen gjøre det mulig for forstå Det nye testamentet bedre:
– Det er så mange ting som faller på plass når man leser Paulus i lys av grunnleggende stoiske ideer, sier han.
Han er i dag professor emeritus ved Københavns universitet, men har gjennom en mannsalder arbeidet med å bryte ned det skillet som mange gjerne opplever at finnes mellom antikkens filosofi og tidlig kristendom.
I tradisjonen finner de noe som imøtekommer dette behovet, og som ikke oppfattes religiøst eller kristent
— Troels Engberg-Pedersen om hvorfor unge menn fascineres av stoisismen
Religionsfri?
Tidligere denne uken skrev Vårt Land om vår tids interesse for stoisisme. Som antikkforsker og teolog finner Engberg-Pedersen åpenbare grunner til at dette fanger interesse. Men han mener også at stoisismen har sider ved seg, som vi ikke lett får øye på i dag.
Han viser til Svend Brinkmann, en dansk psykolog, som hevder at særlig unge menn omfavner stoisismen i det de innser at «jeg kan kanskje ikke forandre verden, men jeg kan forandre og forbedre meg selv.»
– De tenker over sin livssitusjon og den voldsomme materialismen som inngår i kapitalismen, og de fornemmer at det ikke er helt tilfredsstillende. Og i tradisjonen finner de noe som imøtekommer dette behovet, og som ikke oppfattes religiøst eller kristent, sier Engberg-Pedersen.
– Jeg vil kalle dette for en opplyst individualisme. Den er opplyst, fordi den griper til et filosofisk tankegods som har vært der hele tiden. Men den mangler den dimensjonen hos stoikerne som jeg vil kalle en etisk «annenrettedhet»: At lykken og det gode livet er konstituert av fellesskapet.
Felles etikk
Vekten på fellesskapet, og bevegelsen utover mot den andre, er imidlertid en fellesnevner for stoikerne og Paulus. Engberg-Pedersen hevder nemlig at Paulus er opptatt av samme etiske motsetning som stoikerne var: Selviskhet på den ene siden – tanken om et sant fellesskap på den andre.
Han tar den såkalte lastekatalogen på slutten av Romerbrevets første kapittel som eksempel. Her snakker Paulus om hva som preger mennesker som ikke bryr seg om å kjenne Gud. Han nevner da ting som grådighet, sladder og overmot.
– Denne selviskheten står i motsetning til det positive som Paulus argumenterer så sterkt for, nemlig en holdning preget av annenrettedhet, sier Engberg-Pedersen, som i forskningen sin bruker det siste begrepet aktivt.
---
Stoisisme
- Retning i antikk filosofi, grunnlagt i Athen av Zenon fra Kition ca. 300 f.Kr.
- Sto sterkt i Romerriket gjennom filosofer som Seneca, Epiktet og keiser Marcus Aurelius.
- De siste årene har stoisk filosofi blitt satt på kartet, og de stoiske forfatterne gis ut av en rekke forlag
- Den danske teologen Troels Engberg-Pedersen har forsket på stoisisme i Det nye testamentet. Blant bøkene hans er Paul and the Stoics, John and Philosophy: A New Reading of the Fourth Gospel, Paul on Identity: Theology as Politics. Han har også vært redaktør for From Stoicism to Platonism: The Development of Philosophy, 100 BCE–100 CE.
---
Veien til perfeksjon
Et annet fellestrekk hos Paulus og stoikerne er perfeksjonisme. Hos stoikerne betyr dette at man automatisk vil handle riktig når man har fått den nødvendige forståelse og innsikt av hvordan alt henger sammen. Når vi leser Paulus, sier Engberg-Pedersen, må vi skjelne mellom dem som har fått en Kristustro, og derfor er innenfor «Kristussirkelen», og de som ikke ennå er det.
De første har mottatt «ånden» – pneuma på gresk – og er derfor i stand til å handle i tråd med dette:
– Det Paulus beskriver, er at de kristne blir erobret av en kraft som får dem til å ville gjøre det de hele tiden har forstått at de kunne gjøre, og denne gjør at de også begynner å realisere handlingsregelen fra Filipperbrevet. Pneumaen skaper et fellesskap, og den virker inn på hvordan de kristne forholder seg til hverandre.
Nytt syn på Johannes
Pneumatologien er en side ved stoisismen som ikke kommer frem i den moderne versjonen. Men vi finner den altså i Bibelens bøker, skal vi tro Engberg-Pedersen. Han sier det interessante her, er at den hos Paulus fremstilles som en fysisk størrelse. Ikke ulikt stoikerne, som definerer pneuma som en ren materiell kraft, som gjennomsyrer hele verden.
De opererer dessuten med et logos-begrep, som betegner den kognitive dimensjonen av pneuma. I Det nye testamentet er det Johannesevangeliet som er mest kjent for å bruke begrepet logos, som på norsk oversettes til ordet. I starten av Johannesevangeliet heter det derfor at «i begynnelsen var Ordet», eller at «Ordet ble kjøtt».
– Hvis vi kun leser prologen, kan vi lett komme til å tenke på logos som noe platonsk. Men leser vi til slutten av kapitlet, der Johannes vil forklare hvordan logos ble kjøtt, oppdager vi at han gjør dette ved å si at Jesus mottok pneumaen. Johannes skaper altså en grunnleggende sammenheng mellom pneuma og logos, som ligner på det vi finner hos stoikerne.
– Men bør ikke logos forstås i lys av de jødiske forbildene i Det gamle testamentet?
– I boken Paul beyond the Judaism/Hellenism Divide argumenterer jeg for at man ikke må si at Paulus eller Johannes enten er jødiske eller hellenistiske. De er apokalyptikere, som venter på en endetid. Og stoisismen egner seg langt bedre til å beskrive apokalypser enn hva platonismen gjør. For platonismen er dualistisk, og det å si at alle ting tar slutt, gir ikke mening for en platoniker. Men det gir mening hvis man har en monistisk forståelse av verden, slik stoikerne har.
Stoisismen egner seg langt bedre til å beskrive apokalypser enn hva platonismen gjør.
— Troels Engberg-Pedersen
Platons seier
Stoisismen var en felles måte å tenke på i den hellenistiske verden både forut for Jesu fødsel, og i det første århundret etterpå.
Kolleger av Engberg-Pedersen har kommet fram til at tidlige kirkeledere som Tertullian og Clemenes av Alexandria har flere stoiske trekk i sine tekster. Men fra 200-tallet av, samtidig som nyplatonismen blir filosofisk «moteretning», blir det vanligere å bruke nettopp platonske forklaringsmodeller for å si noe om kristen tro:
– Og når vi i dag tenker på pneuma som en rent platonsk størrelse, handler det om dualismen som kom inn i tenkningen på denne tiden, sier Engberg-Pedersen, og forteller at med de oldkirkelige trosbekjennelsene «seiret» platonismen som teologisk forklaringsmodell.
– Fordi den har et renere gudsbilde?
– Ja, nettopp. Det er tydelig allerede hos Filon fra Alexandria, som var samtidig med Paulus. Han først og fremst var platoniker, fordi platonismen etter hans mening egnet seg bedre for å gi uttrykk for en jødisk forståelse av Gud.
I den senere kirkehistorien er det derfor langt færre teologer enn filosofer som har interessert seg for stoisismen, sier Engberg-Pedersen, som likevel mener det er viktige ting å hente derfra for kristne:
– Personlig mener jeg det spesielt gjelder etikken: Oppgjøret med selviskhet, og den virkelig radikale utadrettede holdningen som vi finner hos Paulus, og som har dype røtter i stoisismen. Jeg tror også at perfeksjonismen er viktig. Den betyr ikke at vi skal tro at vi bare er gode, og gjør det det riktige, men at vi fastholder at kristusbegivenheten har betydning for våre handlinger og hva vi skal strebe mot.
