Hva skjer når vi dør?
På Det norske teatrets Scene 3 utforskes slike evige spørsmål ved hjelp av dataanimasjon, spillestetikk og opera. Under Vårt Lands besøk vandrer en tiger over lerretet. Scenen er en tropisk strand, i måneskinn.
Animasjonen er skapt av kunstnerparet Claudia Cox og Tobi Pfeil, også kjent som Only Slime. Den er del av del av forestillingen Afterlife, som spilles denne uken.
Afterlife inngår i teaterets nysatsing på eksperimentell og sjangeroveskridenede scenekunst. Den eksistensielle tematikken springer ut av en akrobatikkulykke som Cox gjennomgikk for fire år siden.
– Den endret livet mitt, forteller hun.
Føltes som tiden stanset
Cox falt tre meter rett ned, med hodet først, i forbindelse med en oppsetning i utlandet.
– Det var uventet og alvorlig, og det var ingenting jeg kunne gjøre.
Hun erfarte det hun beskriver som en nær døden-opplevelse.
– Bak meg var det et lys, og jeg opplevde at tiden ... at det ikke var noen tid. At det var tidløst.
Cox er fra Australia, men flyttet til Norge i studietiden. Hun veksler mellom norsk og engelsk, og foretrekker morsmålet når hun skal gå i dybden av det som skjedde.
Cox tror opplevelsen kom i det hun traff bakken under seg.
– Jeg hørte en stemme som snakket til meg: «Det er ikke din tid ennå. Du har mye å leve for. Det er mye som ligger foran deg.» Stemmen var min, men det føltes ikke som meg.
Øyeblikket var fylt med kjærlighet, forteller hun. Det varte ikke så lenge, men kjentes sterkt og intenst. Særlig syntes hun det var noe med venstresiden av kroppen, som om noen var der, hos henne.
– Det var en så stor spirituell opplevelse at ordene ikke strekker til.
En sjanse til
Cox slo seg stygt, og hadde flere brudd. Hun ble sykemeldt i ett år. De første seks månedene holdt hun seg bare hjemme. Likevel ser hun på seg selv som heldig, for det kunne endt langt verre, forteller hun.
– Små detaljer i måten jeg falt på ble avgjørende, det har jeg tenkt mye på.
Cox, som er utdannet klassisk fiolinist, spurte seg selv hva det betød at hun fortsatt var i live.
– Opplevelsen endret måten jeg tenker om livet på, og hva jeg vil med det. Jeg kan faktisk dø. Andre rundt meg kan dø. Hva gjør du om du får en sjanse til?
Svaret ble Cox og Pfeils tverrkunstneriske duo Only Slime. Stykket Afterlife tar utgangspunkt i Cox’ ut av kroppen-opplevelse, og blander fiksjon og virkelighet, det virtuelle og det fysiske.
Jeg føler meg mye mer trygg rundt døden, etterlivet og det spirituelle
— Claudia Cox
– Har du kommet noe nærmere spørsmål om livet og døden?
– Både ja og nei. Jeg føler meg mye mer trygg rundt døden, etterlivet og det spirituelle. Jeg er ikke så engstelig lenger, svarer Cox.
Mye handler om å finne tilbake til barnets måte å se verden på; være nysgjerrig, åpen og påkoblet, forklarer hun.
Cox er ikke i tvil om at Afterlife har hatt en terapeutisk effekt. Hun trekker frem verdien av å ha en karakter å snakke gjennom. I Afterlife er hun en digital salamander, en meksikansk axolotl.
– Jeg får si noe stort og emosjonelt gjennom en karakter som ikke er ekte. Du både spiller den og er den, og får tilgang til noe inni deg, som leges. Jeg føler meg privilegert som har kommet meg gjennom det som skjedde, via kunsten.
Gaming, Dante og opera
– Estetikken dere har valgt er cyber, dataspill og science fiction. Hvorfor akkurat det uttrykket i møte med eksistensielle spørsmål?
– Jeg tror det handler om hvordan vi selv lever. Scenografien du ser her, ligner sånn jeg har det hjemme. Det er personlig. Vi elsker fantasy, the cringe, beautiful stories inside anime og mystiske karakterer fra mystisismens verden. Slike ting.
---
Afterlife
- Multimedial opera/teater skapet og fremført av kunstnerduoen Only Slime (Tobi Pfeil og Claudia Cox)
- Følger to 3d-avatarer gjennom underverdenen
- Spilles på Scene 3 i Det norske teateret til og med fredag 21. februar
- Hadde urpremiere på Black Box Teater i 2024. Nominert til årets verk av Norsk Komponistforening
---
Afterlife byr på en ganske bred vifte av referanser, og er inspirert av både spillklassikeren Final Fantasy og Dantes Inferno. Kunstnerne plukker også inntrykk fra egne drømmer – herunder å falle utfor en foss, avslører Cox.
Stykket er dessuten kategorisert som opera, eller dataspillopera. Only Slimes langsiktige drøm er å lage en stor operaforestilling og sette det opp i et større operahus.
– Hvorfor opera?
– Opera er den ultimate tverrfaglige arenaen, du kan gjøre hva som helst. Jeg har skikkelig lyst på en stor stein som kommer ned fra himmelen, og en karakter som løfter den opp med sine parapsykiske evner. Bare tenk å på det i en operasetting, det digitale sammen med det veldig seriøse som kjennetegner operaen.
Et nytt teater
I år kommer hun og Pfeil i alle fall til å sette sin signatur på Det norske teatret. Hele 2025 har de to ansvaret for Scene 3, sammen skuespiller og regissør Tani Dibasey. Nylig satt de opp stykket Unlimited Void, og nå står altså Afterlife for tur.
Det er teatersjef Kjersti Horn som har ønsket å vide ut rommet for eksperimentelt teater. Cox mener fornyelse er nødvendig.
Selv vil jeg bli engasjert når jeg er på teater, men oftest synes jeg dessverre det er kjedelig
— Claudia Cox
– Selv vil jeg bli engasjert når jeg er på teater, men oftest synes jeg dessverre det er kjedelig. Aller mest handler nok dette om hva vi selv har lyst til, og hva vi ønsker å se på scenen. Jeg vil bare være i verdenen vi har laget, bli oppslukt av den.
Ved å gjøre det hun brenner for, håper Cox å også kunne nå nye publikumsgrupper. Hun mener allerede å kunne se en endring.
– Vi tenker bredt, og vi ønsker at mennesker som føler seg utenfor, skal oppdage teateret og komme hit.
Forsøket på å vekke interesse og markedsføre på nye måter, har blant annet resultert i et samlekortspill, laget av Dibasey, forteller Cox. Hun har også tro på jungeltelegrafen, eventer og fester.
– Vi hadde en fest for noen uker siden, og da kom det folk i mange forskjellige aldre, også folk som hadde sett lyset fra foajeen. Men vi må ha is i magen, det tar tid å bygge opp et nytt publikum.
Claudia Cox er opptatt av å få frem at selv om Afterlife handler om døden, er det også mye håp i stykket
– Jeg håper at de som kommer, kan se verden på en litt annen måte etterpå.
