Som tenåring fikk jeg oppleve VM i Holmenkollen i 1982. Det var nasjonal folkefest og komplett eufori da Norge tok 7 gull, langt mer enn vi noen gang tidligere hadde tatt. Landets eneste TV-kanal, NRK, masserte vårt kollektive selvbilde ved å vise fram medaljestatistikken i alle nyhetssendinger – og det ble fleipet med at vi trengte en fylkesoversikt.
Under VM i Trondheim i 1997 og VM i Oslo i 2011 var jeg på jobb som journalist. NRK var ikke lenger enerådende, men langrenn brøt lydmuren i alle kanaler, også i Vårt Land. Følelsen av at suksessen i skisporet betydde noe for den nasjonale selvfølelsen var fortsatt sterk.
---
VM i Trondheim
- Arrangeres fra 26. februar til 9. mars
- For første gang skal kvinnene gå like lange distanser som mennene
- Norge tok 7 gull på hjemmebane i Oslo i 1982, 4 gull i Trondheim i 1998 og 8 gull i Oslo i 2011
---
Foran VM i Trondheim denne uka merker jeg knapt noen forventning hos folk jeg kjenner. Er langrennssportens magi som samlende nasjonal kraft i ferd med å dø? Eller kan det tenkes at Therese Johaug klarer det som Oddvar Brå og Petter Northug har gjort på hjemmebane tidligere: å trekke hele Norge inn i sekundstriden i skisporet og skape et fellesskap på tvers av generasjoner og subkulturer?
Har fortsatt draget?
Vi har akkurat gjort oss ferdige med VM i alpint og VM i skiskyting. Rekk opp hånda de som vet hvor mange gullmedaljer vi tok. At vi nå skal i gang med hopp og kombinert, to idretter som er enda mindre, hjelper neppe på den allmenne interessen for skisport. Men kan langrenn – den norskeste av alle sporter – fortsatt ha draget på folket?
For skisport har vært utrolig viktig for oss.
Tidligere i vinter snakket vi med den svenske idéhistorikeren Sverker Sörlin, som forklarer hvordan snø har en helt spesiell stilling her til lands. Da Norge ble en selvstendig nasjon, ble snøen en del av nasjonsbyggingen, både gjennom kjente folk som Fridtjof Nansen, men også gjennom forskning og vitenskap.
At nordmenn ble født med ski på beina, ble både mytologisk påstand og en del av vår selvforståelse. Er vi nå i ferd med å miste dette samfunnslimet?
Supermakt i andedam
Vi kunne i alle fall trengt det, slik verdenssituasjonen er. Vi kunne trengt noen timers daglig pause fra bekymringene som ellers går strafferunder i hjernen etter det vi blir bombardert med av nyheter fra geopolitikken.
Men heller ikke VM på ski er upåvirket av det pågående overgrepet som foregår i Europa. Russerne er utestengt, og vi slipper heldigvis at Bolsjunov eller andre ansatte i den russiske hæren får stå på torvet i Trondheim med nasjonalsang og gull rundt halsen under medaljeseremoniene.
Samtidig betyr russernes fravær at illusjonen om et verdensmesterskap nærmest bryter sammen. Norges dominans i langrenn er nå så sterk at det for mange er blitt kjedelig å se på. Vi er sportens supermakt, men sporten er blitt en andedam.
Vi er sportens supermakt, men sporten er blitt en andedam
I de tre siste verdensmesterskapene i nordiske grener har Norge tatt 13, 13 og 12 gull. Under forrige VM i Slovenia tok vi like mange gull som alle andre nasjoner til sammen. For å yte våre konkurrenter rettferdighet, må det sies at vi også har et budsjett og et støtteapparat proporsjonalt med dominansen i sporet.
Dette reiser to spørsmål: Hvor fair er det? Og hvor lurt er det? Sager vi ikke av den grenen vi selv sitter på?
Må være nerd
Jeg tror fortsatt VM i Trondheim blir en folkefest lokalt. Men når VM som nasjonalt samlingspunkt er svekket, handler det også om medieutviklingen. Yngre generasjoner ser i liten grad på lineær TV. Samtidig sliter eldre generasjoner med å henge med etter at skisporten begynte å selge seg til kanaler spredt på apper man må være nerd for å ha oversikt over og betalingsvilje for.
Sosiale medier føder nye stjerner, også med ski og staver, men det spørs om disse mediene har kraften i seg til å opprettholde langrennssporten som kulturelt felleseie. VM i Trondheim kan gi et midlertidig oppsving, men jeg tror langrennssportens rolle som samlende nasjonsbyggende fenomen – slik det var i over 100 år fra Nansen til Northug – mer eller mindre er død.
