– Treningsgruppa til Kirkens Bymisjon er blitt min livline, fastslår den 35 år gamle Asker-kvinnen.
Sammen med sju andre fra KMs skigruppe i Drammen skal hun delta i det svenske turrennet. Hun har fullført det tre år på rad. Og hun har et mål:
– Jeg vil bli Vasaloppveteran. Da må jeg fullføre rennet 30 ganger. Innen den tid vil jeg nok gå like krokete som de andre veteranene, ler Maren Trebler.
Vårt Land møter henne hjemme i leiligheten i Asker. Hun har god tid. Utenom treningen bruker hun tiden til å lete etter jobb. Og hun tar seg av hunden Birk, som har fått prolaps og bare sleper beina etter seg.
Dyrlegen ville avlive ham, men Maren ønsket ikke å ta farvel. Det var delvis takket være Birk at hun selv ble reddet da alt gikk i svart for fem år siden.
«Vil du hente hunden min?»
Maren har opplevd døden på nært hold litt for mange ganger. Hennes samboer fikk hjerteinfarkt for ti år siden. Han døde i armene hennes. Hennes mor og far døde av sykdom i 2020 og 2022.
– Jeg har slitt med spiseforstyrrelser og angst hele livet. Da mine nærmeste døde, raste verden sammen. I 2020 tok jeg fram en eske med medisiner jeg hadde spart etter min mor. Så ringte jeg hjelpetelefonen til Mental Helse Norge og sa: «Jeg skal dø, kan du være her sammen med meg til jeg dør».
Det er det siste Maren husker. Damen som mottok telefonen har senere fortalt at Maren nektet å oppgi opplysninger som kunne bidra til å sende hjelp. Derimot ble Birk et lyspunkt i samtalen, og til slutt klarte hjelperen å få Maren til å oppgi adressen sin, sånn at noen kunne hente hunden. Umiddelbart ringte hjelperen 113. Da ambulansen kom, var Maren nesten uten åndedrett.
– Det var nære på. Like nære som i 2009, da jeg også forsøkte å logge ut. Da lå jeg en uke i koma.
---
Maren Trebler
- Alder: 35
- Familie: Kjæreste
- Bosted: Høn i Asker
- Yrke: Utdannet vernepleier og PT, har bachelor i ernæring, søker etter jobb
- Aktuell: Skal gå Vasaloppet 2. mars. Bestetid fra før: 7.23.
---
«Jeg er bra nok»
På venstre underarm har Maren Trebler tatovert en pulskurve som er helt uten pulsslag i midten. Der står ordene Bra nok, samt et semikolon, som er logoen til en amerikansk hjelpeorganisasjon mot selvmord (Project semicolon).
– Dette var det første jeg lærte da jeg kom til Kirkens Bymisjon: At jeg er bra nok. At jeg bør senke kravene til meg selv, forteller Maren.
Hun har mange tatoveringer. Hver og en av dem forteller en historie. Over hjertet har hun skrevet et sitat av Bob Marley:
«You never know how strong you are, until being strong is the only choice you have».
For Maren er dette mer enn ord. Hard jobbing gjør at hun har funnet en vei ut av mørket. Hard jobbing og gode hjelpere:
– Tilfeldighetene gjorde at jeg traff en annen pasient på det psykiatriske helsesenteret og at hun trente for Vasaloppet. Hun inviterte meg med på skitrening med Kirkens Bymisjon i Drammen. Jeg er så glad for at jeg turte å bli med dit. Uten det, hadde jeg nok falt tilbake til det gamle mønsteret og tatt livet av meg selv, erkjenner Maren Trebler.
«Herregud – hvordan skal jeg klare det?»
Hun har følgende beskrivelse av sitt første møte med skigruppa:
– Jeg var kjempenervøs, for jeg tenkte at alle de andre sikkert var kristne, at de ville be bordbønn og at jeg måtte passe meg så jeg ikke bannet. Herregud – hvordan skal jeg klare det? tenkte jeg. Men fordommene mine forsvant fort. Det var jo ikke sånn i det hele tatt. Det var helt vanlige mennesker, samlet på et sted hvor de som vil hjelpe møter de som har gått den litt sølete veien gjennom livet sitt.
Da hun kom inn i skigruppa fikk Maren et mål å se fram til. Og målet sto i enden av en hel rekke delmål. Plutselig fikk dagene innhold. Og Maren fikk venner å trene med:
– Jeg trengte ikke fortelle så mye om meg selv. Alle skjønte at vi som var der hadde hatt en kjip fortid. Folk drasset på tung bagasje, mest rus. Men det var ikke noe «fuzz» rundt det. Det var bare sånn det var.
På Skofteruds ski
Den tidligere landslagstreneren Steinar Mundal var ofte innom trening og ga råd om teknikk. Det var stort for Maren. Like stort var det å bli kjent med moren til Vibeke Skofterud, en av utøverne Mundal hadde trent. Maren fikk tilbud om å overta skiene til Skofterud. Det var ikke hvilke som helst ski: Skofterud hadde vunnet Vasaloppet med dem.
– Jeg stilte i mitt første Vasalopp på disse skiene, og jeg startet sammen med, Kristin, mor til Vibeke. Hun hadde mistet datteren sin og jeg hadde mistet mammaen min. Vi bærer begge på en tung sorg. Det gir et sterkt bånd.
Også i år skal Maren bruke skiene til Skofterud i loppet. Hun vil ikke bruke dem på trening. De er reservert for store anledninger.
Mange tenker at langrenn er for de mest ressurssterke i samfunnet. Men vi som trener sammen i Kirkens Bymisjon motbeviser det. Vi jobber for å komme tilbake til livet.
— Maren Trebler
Asker-kvinnen har satt seg som mål å klare de ni milene på under sju timer. Samtidig er hun fullt klar over at hun har en tendens til å pushe seg selv for hardt.
– Jeg vet at jeg må jobbe med å ha lavere forventninger til meg selv. Ellers vil jeg aldri bli så fri som jeg ønsker å være. Jeg har et foredrag som heter «Forventningspress til døden skiller oss ad». I mitt tilfelle var det ikke en metafor, men helt reelt.
– Kan det tenkes at følelsen av høye forventninger også er en årsak til at mange av eliteløperne på jentesiden i Norge sliter med spiseforstyrrelser?
– Ja, det er dessverre en del av idretten. Man blir bedømt for kroppen sin og det er et stort press. Derfor er det godt vi også har forbilder som Marit Bjørgen. Hun lot seg avbilde i Se og Hør med et frokostbord som viste alt hun spiste. Det var store mengder brød og brunost, det måtte til for å trene så mye. Da jeg traff henne på Næringsstafetten i Drammen, fikk jeg muligheten til å takke henne for at hun er et godt eksempel.
En jobb uten vaffellukt
Årets Vasalopp går midt under VM på Ski i Trondheim. Det er samme idrett, men to forskjellige verdener.
– Mange tenker at langrenn er for de mest ressurssterke i samfunnet. Men vi som trener sammen i Kirkens Bymisjon motbeviser det. Vi jobber for å komme tilbake til livet. Hver gang jeg har hengt med gjengen i Drammen kommer jeg hjem med en varm følelse av takknemlighet i meg. Skitreningene har vært høydepunktene i livet mitt de siste tre årene. Jeg drar dit selv på dager hvor det er veldig grått inni meg, erkjenner Maren Trebler.
I to og et halvt år har hun jobbet for Helsedirektoratet med selvmordsforebygging. Engasjementet er nå utløpt – og hun står uten jobb. Dette gjør henne urolig, og hun håper virkelig at det er noen som har bruk for hennes kompetanse.
– Gjerne innenfor trening og helse, det brenner jeg for. Å være uten jobb gjør at jeg kjenner på en mangel på mestring. Det er som om jeg ikke har noen verdi for samfunnet. Spiseforstyrrelsen kikker meg fortsatt over skulderen og kommer med dømmende utsagn. Jeg blir skamfull over å være sykemeldt.
Maren går til psykolog og forsøker å nøste opp i hvorfor hennes forhold til mat er så dysfunksjonelt. Med hodet vet hun godt at hun må få i seg mye næring for å kunne gå langt på ski. Men det er ikke lett å endre på en vane hun har hatt siden hun var 14 år. Hun overspiser og overtrener.
– Spiseforstyrrelsen har vært min mestringsstrategi. Det aller verste med den er nok at den gir et ekstremt ensomt liv. Jeg kan ikke være sosial, fordi alle sosiale settinger handler om mat. Jeg ringte nylig inn til Nasjonalforeningen for folkehelsen for å melde meg som frivillig, og tilbød å være trener der. De svarte at de hadde nok trenere, men at jeg gjerne måtte komme og steke vafler. Umiddelbart kunne jeg kjenne vaffellukten komme gjennom telefonen, og jeg ble helt kvalm. Selvfølgelig trakk jeg meg.
---
Trenger du noen å prate med?
• Helsenorges hjelpetelefon 116 123 er gratis og døgnåpen for alle som trenger noen å snakke med. Du kan være anonym og samtalepartner har taushetsplikt.
• Du kan også ringe Kirkens SOS på 22 4000 40. Her får du snakke med et lyttende medmenneske som tilbyr trøst og støtte.
• Rådgivning om spiseforstyrrelser får du om du ringer 948 17 818. Du får snakke med personer som har egenerfaring på området.
• Ved akutt fare for selvmord, ring 113 umiddelbart. Ring heller en gang for mye enn en gang for lite.
---