– Sjef? Kanskje?
Stemningen er munter rundt sofabordet på Kjersti Horns kontor på Det Norske Teatret. Vårt Lands journalist har kalt skuespiller, regissør og Horns kunstneriske rådgiver Tani Dibasey «sjef på Scene 3».
Uansett, Dibasey er ansvarlig for teaterets minste og mest eksperimentelle scene ut året, og har fått ganske så frie tøyler til å gjøre som han vil der oppe. Så langt har han og makkerne i kunstnerduoen Only Slime satt opp flere sjangeroverskridende verk fra egne repertoar. Blant dem dataspilloperaen Afterlife og Saykoluhjee, om afrikansk bakgrunn og psykisk helse.
Programmet skifter raskt, og teateret promoterer det som skjer der som forsøk på å «revolusjonere norsk scenekunst».
Og fornyelse trengs, skal vi tro Horn og Dibasey, som hver for seg har satt markante spor i Teater-Norge. Hun i en årrekke allerede, han i løpet av kort tid.
Flere stemmer, mer levd liv
Aller mest prekært, ifølge dem, er det å gjøre noe med miksen av mennesker på og utenfor scenen; utvide rommet for «hvem som får lov til å prate».
– Mangfold er for meg et så forslitt uttrykk at man ikke kan bruke det mer, men dette dreier seg om å inkludere flere stemmer. Det handler ikke bare om hudfarge eller etnisitet, men også kjønn, kropp, funksjonshemninger. Jeg orker ikke å ramse opp alt, sier Dibasey.
Poenget er ikke ytre kjennetegn i seg selv, men blikket og erfaringene ulike mennesker har med seg fra eget liv. Horn nevner sin egen oppsetning av Kristin Lavransdatter fra 2023, med Sara Khorami i hovedrollen. Khorami, som har iransk bakgrunn, fikk Heddaprisen for sin Kristin-tolkning.
– Det er stor forskjell på å sette opp Kristin Lavransdatter med Khorami i hovedrollen versus med en som oppfyller kriteriene som egentlig ligger i teksten.
Horn tiltrådte som ny teatersjef ved Det norske teateret ved nyttår, og er kjent for å utforske ulike former utenforskap. Hun kaller teateret en pågående samtale om hvilke historier som skal fortelles, og hvordan.
– Og da kan ikke alle ha samme bakgrunn. Kriteriene for å få en bit av kaka, få lov til å ytre seg, kan ikke være så snevre. Teateret er et felles rom som vi alle betaler for, med skattepengene våre.
Dytte og utfordre
Teatrene, altså de etablerte institusjonsteatrene, har vært gjennom flere kritiske disseksjoner i offentligheten de siste årene. Debatten har nettopp gått ut på hvorvidt de klarer å være relevante nok. Om de henger med i tiden og får mange nok til å føle at det som skjer på scenen, angår dem.
---
Tani Dibasey
- Skuespiller, forfatter og regissør, født i 1994
- Blir oppfattet som en teaterfornyer og står bak flere svært kritikerroste oppsetninger i det frie scenefeltet
- I 2025 er han kunstnerisk ansvarlig for Scene 3 ved Det norske teateret
---
Selv har Dibasey, som har bakgrunn både fra institusjonsteater og ikke minst det frie feltet, vært klar i sin tale om hva han mener om både såkalt mangfoldsarbeid og kunstnerisk fremdrift i norsk teater. – Teaterfolk er idioter, uttalte han i et intervju i Aftenposten for halvannet år siden.
– Hvis jeg sier at teaterfolk er idioter, så er jeg en veldig stor del av den regningen. Det er viktig å kritisere seg selv, kritisere hva vi holder på med, hvorfor vi gjør det, sier han nå.
Kanskje var uttalelsen ment helt konkret, kanskje mer for å dytte på noe, kommenterer Horn.
– Akkurat det er en stor utfordring for en institusjon som egentlig er ganske selvfornøyd og fungerer ganske godt. Man skal tåle at noen sier «hvorfor driver dere med dette?» Den typen selvrefleksjon trengs.
HMS-problemer
Fornyelse og det å dytte på vedtatte konvensjoner, handler også om hvordan teaterrommet tas i bruk, og om sjangermiks, virkemidler – og teknologi. Her har kunstnerne som Claudia Cox og Tobi Pfeil i Only Slime, noe å lære bort, mener Dibasey:
– Tobi og Claudia kommer inn med 3D-teknologi og sin helt spesielle multimediale måte å lage scenekunst på. Noe sånt tror vi aldri har vært vist på en norsk scene før.
Med Afterlife, som først ble satt opp på Black Box i Oslo, introduserte Only Slime teaterpublikummet for et et høyteknologisk og eksistensielt spill full av drømmeaktige fantasy-effekter.
---
Kjersti Horn
- Norsk, prisbelønt teaterregissør, født 1977. Kjent som en fornyer av norsk scenekunst gjennom bruk av blant annet video
- Husregissør ved Det Norske Teatret fra 2020 til 2025, teatersjef fra 2025
---
Men en fri og utprøvende stil glir ikke nødvendigvis rett inn i et stort og etablert teaterhus, med mange ledd, mange ansatte – og mange HMS-restriksjoner, innrømmer han.
– Flere av prosjektene vi har på Scene 3 nå, er gjestespill som er allerede er blitt satt opp i det frie feltet, og så har vi måttet gi dem en slags ny mening her. For det er ikke bare å flytte rett inn, du må få det til å passe i veggene.
Likevel: Hadde ikke stykker som Afterlife allerede blitt utviklet før de kom til Det norske, hadde de aldri blitt realisert, tror han.
– Det er fett å få dette inn nå, med en gang, vise folk at det går. Det gjør huset mer levende, sier regissøren, som tidligere også har hentet inn skuespillere helt uten sceneerfaring.
Er det noe de ikke kan gjøre, spør vi.
– Du kan ikke ta publikum med inn i garasjen, svarer Horn, og ser på Dibasey, som åpenbart ikke er så glad for akkurat det HMS-avslaget.
– Hva med kunstnerisk?
– Selv om det er teit å gå inn i den garasjen, så handler det for meg også om hva det betyr å ha kunstnerisk frihet. Men akkurat garasjen er kanskje ikke det mest interessante eksempelet, ler han.
– Jeg tenker at det ikke skal legges begrensninger på hva man kan prate om. Det har vi i alle fall ikke støtt på ennå, fortsetter Horn.
Sint og håpefull
Teateret er et demokratiprosjekt, en kraft i demokratiet, mener teatersjefen.
– Men da kan man ikke tenke at man skal tilfredsstille alle. Vi må tåle friksjon, og det gjelder også publikum.
Vi må tåle friksjon. Det gjelder også publikum
— Kjersti Horn
Verdenen vi lever i nå, har enorme utfordringer:
– Klarer teateret å sette agenda, åpne opp, være tydelig på at «her kan vi reflektere sammen, her kan du få trøst, her kan du bli utfordret, her kan du bli sint, og her kan du også tilgi», så mener jeg det er mening i den offentlige støtten.
– Hvordan kommer vi til å merke det du nå snakker om hos dere fremover?
– Det med forskjellighet kommer til å synes på scenen. Men vi må legge stein på stein, bygge kunnskap, for dette dreier seg ikke bare om programmeringen, men går dypt inn i teaterets underskog.
Jeg er sint fordi jeg bryr meg
— Tani Dibasey
Vi snakker om en bevegelse i teatermiljøet, fortsetter Dibasey.
– Dette handler ikke om oss to som skal gjøre et eller annet sykt.
– Har du troen?
– Hvis ikke ville jeg ikke vært her.
– Tani er sint og destruktiv og sånn, men han er også veldig håpefull. Og sinne er også bra! skyter Horn inn.
– Jeg er sint fordi jeg bryr meg, svarer Dibasey.
Åpne for kunsten
Det er altså ikke bare teaterets indre liv som skal bli mer forskjelligartet. Et vesentlig mål, særlig for Scene 3, er å tiltrekke seg nye publikumsgrupper. Men, spør vi, kan ikke denne utforskende formen også støte fra seg det mer tradisjonelle teatergjengerne, de som tross alt allerede er der?
– Du kan kalle de eksperimenterende eller ikke, men vi er begge innholdsorienterte og verdiorienterte i det vi lager. Jeg tror at når kunsten virkelig prøver å gå til kjernen av noe som kanskje er umulig å snakke om, betyr det noe, på tvers av generasjoner og smak.
Dibasey nevner Diamond Planet, som gikk på Scene 3 for kort tid tilbake. Han beskriver forestillingen som konfronterende og «lite publikumsvennlig», med mye bevegelse rundt for dem som kommer og ser. Likevel var det en 94 år gammel mann som tok seg aller best tid.
– Han kom bort til meg etterpå og sa at dette hadde vært helt spesielt. Særlig de eldre tror jeg kan få stort utbytte av det som er helt nytt. Nettopp fordi de har sett så mye.
