– Det er umulig å se for seg norsk litteratur uten Dag Solstad. Bøkene hans har begeistret og overrasket lesere gjennom seksti år, og gang på gang fornyet og utvidet han romansjangeren, sier forlagssjef Ingeri Engelstad i forlaget Oktober.
Dag Solstad døde fredag kveld etter et kort sykehusopphold.
– Helt unikt perspektiv
– Dag Solstad er helt, helt uvurderlig. At et lite land som Norge har vært så heldig å få lov til å ha en forfatter av både europeisk og verdensformat, i alle disse årene, har vært en fantastisk gave til det litterære livet, sier forfatter Vigdis Hjorth.
Hun leter etter ordene når hun skal forklare hva Solstads forfatterskap har betydd for henne.
– Han er en som har lært meg å lese og skrive og tenke.
Hjorth mener Solstad hadde eksistensielle og politiske toner i sin litteratur som ingen andre har, og helt unikt perspektiv på verden.
På spørsmål om hvordan Solstad vil huskes, svarer Hjorth at forfatteres og litteraturens status er ikke som tidligere.
– Men ingenting hadde gledet meg mer enn om unge mennesker hadde funnet fram dette enestående forfatterskapet og lært å lese og skrive og tenke.
Solstad sluttet aldri å gruble over Gud i forfatterskapet sitt
— Tom Egil Hverven, kritiker
---
Dag Solstad
- Født 16. juli 1931 i Sandefjord.
- Regnet som en av Norges største samtidsforfattere.
- Har totalt gitt ut 19 romanverk.
- Sist utgitte roman var Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen fra 2019 på Forlaget Oktober.
---
– Den største i vår samtid
Når vi ringer og snakker med kritiker Tom Egil Hverven, som har fulgt Solstads forfatterskap nært i mange år, er han tydelig på at vi nå har mistet den største forfatteren i sin generasjon.
– For meg var Solstad den største i vår samtid. Selv om jeg holder Jon Fosse høyt, er jeg enig med Fosse da han sa at Solstad hadde fortjent Nobelsprisen i litteratur.
– Hva er det som står igjen etter Solstad?
– Han var en forfatter med et helt unikt språklig gehør. Og han stolte på sitt eget språk og gjennomførte det fra begynnelse til slutt i sitt virke som forfatter. Og sånn sett er det fint å tenke på at også den siste boka, En sann svir som kom i vinter, var språklig på høyden med det han har skrevet før.
Hverven trekker også fram at Solstad var en forfatter med stor historisk bevissthet, og som gjennomførte dette fra bok til bok.
– Han holdt selv et ideal om å tenke 250 bakover i tid og 250 år framover i tid.
Vanskelig å trekke fram enkeltbøker
Når vi spør hvilke bøker av Fosse han vil trekke fram fra hylla i dag, blir Hverven stille.
– Den er vanskelig, sier han.
– Men en bok det har tatt meg lang tid å skjønne hvor god var, og som Solstad selv holdt høyt, er T. Singer. Han sa jo at forfatterskapet var slutt med den. Men det er jeg ikke enig med. For 16.07.41, som kom etterpå, og som er en bok jeg har skrevet mye om, er veldig sterk.
Hverven trekker også fram Roman 1987, som han mener er en helt enestående roman, og som han synes viser historikeren Solstad på sitt ypperste.
– Men så må vi også nevne Gymnaslærer Pedersen. Og jeg synes det er interessant at allerede i Solstads første roman, Irr! Grønt!, lar han to karakterer sitte på toget og gruble over Gud. Og Solstad sluttet aldri å gruble over Gud i forfatterskapet sitt.
Hverven legger til at han husker Solstad som en ydmyk person.
– Mange oppfattet han som stridbar, og han viste at han ikke vek unna å kjempe for det han trodde på gjennom hele livet. Men som person var han ydmyk. Og han leste enormt mye, men han pranget aldri om dette. Jeg vet at han satte stor pris på Fosses Septologien, men han villle holde for seg selv hvor høyt han satte dette verket.
– Spenningen mellom individet og samfunnet
Bokanmelder Rolv Nøtvik Jakobsen har funnet fram Solstads debutbok, novellesamlingen Spiraler, som ble utgitt i 1965, når Vårt Land tar kontakt.
– På vaskeseddelen her står det: «Novellene har som gjennomgangsmotiv menneskets ensomhet og mangel på kontakt, og viser det fremmedgjorte menneskets forsøk på å ta inn over seg erkjennelsen av at livet er absurd».
Nøtvik Jakobsen påpeker at dette er tematikk som har fulgt Solstad gjennom hele hans karriere, nemlig spenningen mellom individet og det kompliserte samfunnet.
– Det er utrolig artig at allerede for seksti år siden var den spenningen der i Solstads verk, sier han.
– Solstad turte å utforske ensomhet, individet og samfunnet tett på.
Selv holder Nøtvik Jakobsen særlig høyt Professor Andersens natt (1996), både fordi den skildrer et miljø han kjenner godt og fordi den åpner opp for de store moralske og etiske utfordringene.
– Husk at Solstad selv nesten ble litt overraska over at mange kritikere ikke det i det hele tatt så at boka også handler om Gud.
