En mann som skrev det politiske, det eksistensielle og dagens dont inn i norsk litteraturhistorie, med lengre setninger enn noen norsk forfatter før eller etter ham, der alvoret kom hånd i hånd med humoren og karakterene fløt inn og ut av ideologiske strømninger og turbulente kjærlighetsaffærer, gikk bort 83 år gammel lørdag 15. mars 2025.
Dag Solstad har etterlatt seg en bibliografi som har truffet nordmenn fra skole- til pensjonsalder i flere tiår. Her får du en oversikt over hva som er det vesentligste ved hver av de 18 romanene forfatteren etterlater seg, ifølge 18 personligheter fra norsk politikk, kulturliv og litterære sfære.
---
Resten av bøkene:
Den observante leser vil se at vi hopper rett over fire av Solstads romaner i denne saken. Disse kan du lese om i våre ferske anmeldelser:
- Sigrid Elise Strømmen har anmeldt Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige.
- Kenneth Moe har anmeldt Genanse og verdighet.
- Rolv Nøtvik Jakobsen har anmeldt Professor Andersens natt.
- Ragnar Misje Bergem har anmeldt 16.07.41.
---
1969: Irr! Grønt!
Få av dem vi ringer kan huske å ha lest Irr! Grønt! og i hvert fall ikke hva de eventuelt fikk ut av den. Vi går dermed direkte til kilden og et NRK-intervju fra 2012 der Solstad tenker tilbake på starten av karrieren.
– Fra mitt unge synspunkt skammet vi oss over våre eldre kollegaer og deres kunnskapsnivå, fortalte Dag Solstad til NRK.
– Den gangen hadde jeg aldri kommet fra det, med boken Irr! Grønt!, dersom kunnskapsnivået hadde vært høyere. Det var reint plagiat, sa Solstad om debuten i 1969.
Det var reint plagiat
— Dag Solstad om «Irr! Grønt!»
Plagiat eller ei, Solstad ble tildelt kritikerprisen for debutromanen og ble dessuten nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.
1971: Arild Asnes, 1970
Roman nummer to, Arild Asnes, 1970, bringer Solstad inn i et dypt politisk spor. Den følger tittelkarakteren inn i ml-bevegelsen, det norske marxist-leninistiske miljøet som to år etter bokutgivelsen endte med opprettelsen av Arbeidernes kommunistparti AKP.
– Jeg fikk et svar på noe jeg alltid har lurt på da jeg leste boken, sier Rødt-politiker Mímir Kristjánsson.
Hans foreldre kommer fra nettopp dette miljøet, og Kristjansson undret seg over at to mennesker han ellers syntes var fornuftige nok kunne bli med i en bevegelse som han selv omtaler som «helt koko».
– Og så er Arild Asnes det stikk motsatt av en sånn revolusjonær helt med oppskriften klar og løsningene for hånden.
Arild Asnes lar jo ikke tvilen hindre ham i å gå med i kampen
— Mímir Kristjánsson om «Arild Asnes, 1970»
Kristjánsson ser også paralleller til det religiøse i skildringen av ml-bevegelsen.
– Her er det en som undrer og tviler. Det er veldig mye eksistensiell tvil og sikkert noe som man kan finne motsvar til i religiøse anfektelser. Det å finne seg en tro og være tydelig i troen og likevel finne tvil i den. Arild Asnes lar jo ikke tvilen hindre ham i å gå med i kampen for en bedre verden.
1974: 25. septemberplassen
25. septemberplassen utkommer i 1974. Forfatter Demian Vitanza forteller at han særlig liker at Solstad får frem stedet som et viktig element, noe som også fortsetter videre i forfatterskapet.
– Romanen er direkte politisk når den beskriver AP-pampenes makt i Halden, men den skildrer også arbeiderklassens dagligliv i etterkrigstiden og viser hvordan kulturen endrer seg. Han skriver om hvordan folk får seg bil og TV og hvordan dette endrer hele samfunnet. Folk i Halden slutter å gå søndagsturer og fellesskapsfølelsen går opp i liminga, sier Vitanza.
Fellesskapsfølelsen går opp i liminga
— Demian Vitanza om «25. septemberplassen»
1977-1980: Krigstrilogien
Fra teknologiens inntog i arbeiderklassen, til førkrigstid, krigstid og etterkrigstid. Krigstrilogien til Solstad består av Svik. Førkrigsår (1977), Krig. 1940 (1978) og Brød og våpen (1980). Krigshistoriker Guri Hjeltnes møtte først disse romanene som nordisk litteraturstudent mens de ble utgitt, før hun visste hvilket yrke hun selv kom til å ende opp i.
– Solstad skrev krigshistorie på en helt annen måte. Han fulgte et arbeiderklassemiljø fra Grünerløkka fra før krigen, gjennom okkupasjon og inn i etterkrigstiden. Rathkes gate glemmer jeg aldri!
Hun lærte om melkestreik og andre sosiale sider ved krigen hos Solstad.
Rathkes gate glemmer jeg aldri!
— Guri Hjeltnes om «Krigstrilogien»
– Det sosialhistoriske og Solstads detaljkunnskap var inspirerende da jeg noen år senere selv skrev om hverdagsliv under andre verdenskrig. Da var det blant andre Solstad jeg gikk tilbake til, sier Hjeltnes.
1982: Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land
I 1982 returnerer Dag Solstad til AKP-miljøet i Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.
– Gymnaslæreren er opptatt av å være med i revolusjonen. Han kjenner en trang til opprør, sier litteraturviter Janne Stigen Drangsholt.
– Ting må endres radikalt. Men til tross for at man får denne oppvåkningen, så skjer alt innenfor det rammeverket som er sosialdemokratiet. Det er så snedig gjort av Solstad. Vi er individer og har overbevisninger, men ved å bo i Norge ender man aldri helt utenfor boksen.
For gymnaslærer Pedersen får også sitt oppgjør med AKP-bevegelsen i romanen.
Når vi ser på AKP i dag, så fremstår det jo veldig sekterisk
— Janne Stigen Drangsholt om «Gymnaslærer Pedersens beretning...»
– Dette med Mao og kommunisme er jo bare noe han hekter opprørskheten på, og en slags hellig gral som kanskje ikke finnes engang og som ikke egentlig er løsningen, sier Drangsholt.
Hun tror også at det Solstad skildrer hos gymnaslærer Pedersen kan sammenlignes med sekterisk religionsutøvelse.
– Når vi ser på AKP i dag, så fremstår det jo veldig sekterisk. Man får en følelse av rett-troenhet og en justis som skal overholdes.
Nettopp dette tar Solstad opprør med i beretningen til gymnaslærer Pedersen, mener Drangsholt.
1987: Roman 1987
Så er det tid for «kanskje Solstads beste, i alle fall på topp fem», hvis vi skal tro et 17 år gammelt innlegg på Bokelskere.no fra nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre. Og med det er Myhre også mer konsistens enn han selv er klar over, ettersom han svarte Roman 1987 også da Klassekampen spurte om favoritter tidligere denne uken.
– Den er drevet av en nesten eksistensiell refleksjon, forklarer Myhre, som mener den i så måte peker ut mot det senere forfatterskapet.
En av Solstads styrker, ifølge Myhre, som vises i denne romanen, er evnen til å gjøre det trivielle til god litteratur. Nasjonalbibliotekaren husker en pubkveld i Lillehammer der Solstad leste opp høyt fra egen bok.
– Det var på en svært brun pub, og hele salen av halvfylliker kjente stoffet og skøytetidene så godt.
Myhre mener romanen, med skøyting som motiv, traff folk som ellers ikke leste så mye Solstad. På puben i Lillehammer var det folk som slettes ikke var der for litteraturfestival. Da Solstad stoppet opp og bladde om, var det publikum som fullførte skøyteløpernavnet «Andre Koprianov» for Solstad.
Hele salen av halvfylliker kjente stoffet og skøytetidene så godt
— Aslak Sira Myhre om «Roman 1987»
– Det er en roman som bør leses på nytt og på nytt, slår nasjonalbibliotekaren fast.
1992: Ellevte roman, bok atten
Fem år senere gjør Bjørn Hansen sitt inntog med Ellevte roman, bok atten i 1992.
– Skildringen av dette samlivet hans med Turid Lammers er det som sitter igjen for meg, sier bokansvarlig i Morgenbladet Arne Borge.
– Enda mer enn at Bjørn Hansen simulerer en ulykke for å havne i rullestol, føyer han til.
Hansen forlater kone og barn for å følge skjønnheten Turid Lammers til Kongsberg. Der spiller hun i en oppsetning av Ibsens Vildanden, og Hansen får øynene opp for det overfladiske i denne kvinnen og deres forhold idet publikum fenges av hennes forførende dans heller enn av alvoret i stykket.
Det er alenegangeren som ikke finner noen løsning i andre mennesker
— Arne Borge om «Ellevte roman, bok atten»
– Han prøver å formidle tilværelsens store alvor, og så ødelegger hun med dette publikumsfrieriet. Den avgrunnen som oppstår mellom ham og hans livslederske i den scenen, det har jeg aldri klart å bli kvitt.
Kjøligheten og avstanden mellom hovedkarakter og bikarakterer mener Borge er karakteristisk for hele forfatterskapet til Solstad.
– Det er alenegangeren som kjenner på en eksistensiell kulde i tilværelsen og ikke finner noen løsning i andre mennesker.
1999: T. Singer
Også i T. Singer fra 1999 er det eksistensielle i fokus. Romanen gjorde inntrykk på Rødt-politiker Sofie Marhaug da hun dro den med på interrail som 18-åring.
– Når man er barn ser man ikke alle svakhetene hos voksne. Som tenåringsjente har man mye kvaler, usikkerheter og skam. Det er noe betryggende og eksistensielt, men også fascinerende med å lese om voksne menn som sliter med sitt. Jeg lot meg særlig fascinere av forholdet til stedatteren. Lesningen sammenfalt med det øyeblikket i mitt liv hvor man begynner å se på voksne som, hva skal man si, som mennesker, forteller Marhaug.
Hun mener dessuten at denne eksistensialismen som 90-tallsromanene har fått æren for, ligger som en tydelig tråd i hele forfatterskapet og er like til stede i de tidligere, politiske romanene.
2006: Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman
Vi er inne i et nytt årtusen, og Solstad har slått fast at han er ferdig med romaner og avsluttet sitt egentlige forfatterskap. Men den gang ei. Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman slippes i 2006.
– Det man gjerne husker er grisehodet til den amerikanske ambassadøren i London, sier litteraturviter Frode Helmich Pedersen.
For ham var det derimot enda mer interessant å se hvordan Solstad forholder seg til egen romankarakter gjennom beskrivelsene.
– Armand V som person er egentlig i slekt med disse 90-tallskarakterene, altså Bjørn Hansen, Elias Rukla, professor Andersen og T. Singer. Men den store forskjellen er at Armand V ikke har forfatterens velsignelse.
Helmich Pedersen mener grisehodet som Armand V er overbevist om at den amerikanske diplomaten har, kan misforstås som en noe banal kritikk av USA.
– Men grunnen til at det gjør inntrykk når han ser dette grisehodet til amerikaneren, er at han plutselig ser hva han har gjort. Han ser at han har solgt sin sjel.
Samtidig er sønnen stadig tilstedeværende, gående blind rundt i leiligheten etter krigsskader fra Afghanistan.
– Det er en konstant påminnelse om Armand V sin skyld.
2009: 17. roman
Andre Bjørn Hansen-roman, 17. roman, som egentlig er den 16. i forfatterskapet, får sjeldent negativ omtale når den kommer i 2009. Forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold tenker ofte på Bjørn Hansen og det uforståelige i dumheter som å lamme seg selv fra livet og ned.
– Men så skjønner jeg det likevel. Spørsmålet som dirrer gjennom hele hans tilværelse er: Er dette alt? Er det ikke noe mer? Rettet mot de som lever lykkelig med at det ikke er noe annet, skriver Skomsvold i en tekstmelding til Vårt Land.
Å sette seg i rullestolen er et stort «nei!» rettet mot disse lykkelige, mener hun.
– Og jeg kan jo lure på hvorfor jeg selv skriver romaner, men så tenker jeg at det er mitt nei! Og så er det jo angsten for fortapelsen, som Dag sier, angsten for å gå til hundene, det er også en grunn til å skrive, avslutter Skomsvold.
2013: Det uoppløselige episke element i Telemark i Perioden 1591-1896
I 2013 har Dag Solstad lest seg gjennom slektsarkiver og utgir Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896. Det er nok mange som gir opp lesingen etter lange oppramsinger av slektsnavn og informasjon om hvem som giftet seg med hvem og fikk hvilke barn. Men for kritiker og forfatter Tom Egil Hverven er det hele verdt det, særlig når man når de siste hundre sidene. Her har Solstad nådd de nære slektningene, og Solstads onkel kommer hjem til jul etter jusstudier i hovedstaden og Darwin under beltet.
– Så sier han at han har funnet ut at Gud ikke skapte verden på syv dager, som det står i Bibelen.
Solstad, som er forteller i romanen, kan høre bestemoren snøfte over uttalelsen. Hun vet jo hva Bibelen sier.
– Han får fram den enorme avstanden mellom hva alle disse forfedrene og formødrene levde i henhold til og trodde på, og det som nå ligger foran, fra 1955 og fremover.
2019: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen
Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen kommer i 2019 og er ærlig i sin tittel. Dette blir også den siste romanen som kommer ut mens han er i live.
Prest Ingrid Ribe-Nyhus hadde lest i et intervju at Solstad ønsket å skrive om døden. Det pirret også hennes nysgjerrighet da siste roman utkom.
– Jeg synes det er et veldig sympatisk og kult prosjekt når han lar det være Bjørn Hansen, denne ekskriminelle, ganske enkle mannen, som får gestalte det store, eksistensielle temaet som er døden, sier Ribe-Nyhus.
Solstad lar Hansen reflektere mye over Gud, ikke på en personlig måte, men på avstand. Når Hansen vet at han snart skal dø, kommer et sitat Ribe-Nyhus har festet seg ved.
– Da sier han at han ikke kan knele, for han tror ikke på Gud. Likevel reflekterer han over at det er denne guden han ikke tror på som han igjen og igjen stiller seg opp foran og uttrykker akkurat dette paradokset til, forklarer Ribe-Nyhus.
Presten mener dette er Bibel-nært, da spørsmålet om hvorvidt Gud eksisterer eller ikke er uviktig i Bibelen, mens spørsmålet om hvordan menneskene forholder seg til Gud er helt sentralt.
– Det er der kampen står, og der står også Bjørn Hansens kamp. Han forholder seg til Gud, men tror ikke på ham og klarer ikke å anerkjenne ham.
