– Jeg husker prestene jeg møtte i Norges kristelige studentforbund da jeg var innom teologi i studietiden. De passet overhodet ikke med mitt bilde av prester. Her han man vokst opp i indre bygder på Sørlandet, der bedehusene står sterkt, og så plutselig møter man en helt annen gjeng som, ja, som sto for de typiske venstreside-sakene.
Ida Gilbert er blitt bedt om å si noe om hvor romankarakteren Karsten Isak Berg kommer fra. Denne en gang så progressive homofile sognepresten, som nå, i en alder av rundt seksti, er kommet på kant med samtiden.
– Noen kalte til og med Kristus for Krista. Det var et teologisk liberalt miljø, med veldig avslappede typer, fortsetter hun.
Når det kom til liturgi, var det like fullt reglementert, forteller Gilbert. Dette var liturgisk konservative teologistudenter.
– Og alle kunne synge skikkelig med prestestemmen, det var store ord, store taler, sur vin og masse diskusjoner utover kvelden.
Tanken slo Gilbert: Hvordan ville det gå med disse prestene, når de skulle tre ut av «enighetsfellesskapet» på Teologisk fakultet, og inn i virkelighetens menighetsliv?
– Og der, plutselig, møter de bygdefolket, det konservative bedehusfolket.
Eidsvåg og Landstad
Gilberts fundering over de unge prestenes videre liv er nå – mange år senere – blitt til den satiriske romanen I de profane dager. Der møter den nyutdannede Karsten sin motsats i Agnes. Agnes, med sine bedehus-hekleduker og bedehus-kaker, og sine vekkelsesevangelister på kassett. Agnes som synes Bjørn Eidsvåg er en verdslig.
---
Ny roman
- I de profane dager (Flamme forlag) er Ida Marie Haugen Gilberts andre roman
- I 2023 debuterte hun med Tute med de ulver som er ute, som ble tildelt Sørlandets litteraturpris
- Gilbert er filosof, skribent og kommunikasjonsrådgiver
---
Karsten selv nyter å lytte til Eidsvåg, i det skjulte. Blant de geistlige kultursnobbene er han nemlig «for tyggispop å regne», og Karsten gjemmer derfor Eidsvåg-platene bak utallige eksemplarer av Landstads reviderte salmebok.
Karstens dyrking av salmedikteren Magnus Brostrup Landstad springer ut av en åpenbaring i Gilberts egen bokhylle, hjemme i Åsgårdstrand.
– Mannen min trodde jeg hadde ulike utkast av Maos Lille Røde. Jeg hørte ham rope: «Ida, jeg trodde det var Maos Lille Røde, og så var det Landstads reviderte salmebok!». Ha, det er artig, tenkte jeg!
I arbeidet med romanen har forfatteren stilt seg åpen for et langt større musikalsk repertoar enn bare de gamle Landstad-salmene.
– Det har blitt tidenes Spotify-liste, med Trygve Bjerkheim og Gunstein Draugedalen. Og Bjørn Eidsvåg. Jeg har tatt meg selv i å synge på sånne lovsangsaktige sanger som jeg egentlig synes er litt flaue, og håpet at ingen skulle høre meg.
Selv Karsten lar seg rive med av bedehusets musikalske arv, der han øvelseskjører med Agnes en gang på 90-tallet.
– De er jo ustyrtelig fengene, de sangene. Hører du «Han er min sang og min glede» med Sputnik, går du rundt og synger på den i en uke, sier Gilbert.
Identifiseringen med det høykirkelige er uansett noe Karsten tviholder på yrkeslivet igjennom, selv om dagene mest handler om å slåss mot trivialiteter som IT-systemet Kirkepartner, Vy og Bane NOR. Den daglige skjærsild, ifølge ham selv.
Regnbueflagg overalt
Bak hverdagens fjas, eller som et bakteppe for livet Karsten lever, svever kirkens endrede syn på homofilt samliv. Da han var ny i prestetjenesten, var det å leve sammen med en mann uforenelig med å være prest. I dag, 30 år senere, deltar Den norske kirke i pride og arrangerer regnbuemesser for å feire kjærlighet og mangfold.
Jeg tror motstanden handler om at det er hans kamp som blir tingliggjort, gjort til noe profant
— Ida Gilbert
Men Karsten strever med følelsen av at homokampen er blitt en selvfølgelighet. En slags politisk korrekt rekvisitt for massene. Oslo-presten lengter etter friksjon. Og etter det hellige.
– Han prøver å holde fast i det som er igjen av den gamle greia. Før hadde han kampene og det å stå sammen med andre, mot konservative holdninger, sier Gilbert.
Karsten legger merke til prester som har fått sydd regnbuestolaer til å ha over skuldrene.
– Hvilket er forferdelig for ham, som har hatt så stor respekt for reglementer påkledning. Og i pride-toget kommer det dessuten sånne lærtanga-folk ...
Karsten, som har betalt en personlig pris for å være fortropp, er egentlig sympatisk innstilt til pride i kirken.
– Jeg tror motstanden handler om at det er hans kamp som blir tingliggjort, gjort til noe profant.
Forfatteren sier opplevelsene hun skildrer er Karstens, ikke hennes egne. Likevel kjenner hun seg igjen i den indre motstanden mot det uniformerte.
– Jeg har alltid vært opptatt av gruppementalitet, sier Gilbert, som spøker med hvordan mottakelsen vil bli i Kirkens hus, der hun jobber som kommunikasjonsrådgiver i Norges kristne råd.
Jeg har alltid vært opptatt av gruppementalitet
— Ida Gilbert
I de profane dager gir nemlig også glimt av en kirke som er byråkratisert og inntatt av kommunikasjonsfolk som, for dyre dommer, kjøper inn slagord som Mer himmel på jord. Prestene har på sin side ikke lenger tid til å undervise konfirmanter, fordi de er travle med phd-søknad i systematisk teologi.
Noen å krangle med
Karstens mer akutte dilemma handler om hans «nemesis» Agnes’ siste ønske. Skal han ta det til følge, selv om han ikke har sett henne på 30 år, og selv om han ikke skjønner så mye av dette ønsket, eller skal han prioritere ungdommen, og dra på leir med konfirmantene?
– Skjer det en slags forsoning mellom de Karsten og Agnes?
– På et vis gjør det vel det. Agnes har nok tenkt at hun har vært litt steil, men jeg tror ikke at hun har fjernet seg fra røttene. Hun representerer det gamle, sånne stødige, moderlige typer, faste i troen. Typer som Karsten tenker at kanskje egentlig sitter litt med fasiten.
Agnes er den siste motpol, sånne som den opposisjonelle Karsten trenger, legger Gilbert til.
– Det er jo ikke så mange Agnes-er igjen i Den norske kirke. De har kanskje rømt til andre steder, sånn at det ikke er noen igjen å krangle med. Karsten savner en Agnes som får ham til å virke mer tydelig.
