– Jeg har vokst opp på en plass som er veldig lik den i boken, ved et sånt enormt oppdemmet vann. Hjemme kaller vi det for havet, forteller forfatter og journalist Elin Anna Labba.
Vannet Labba snakker om, heter Akkajaure og ligger i kommunene Jokkmokk og Gällivare nord i Sverige, ikke langt fra norskegrensen. Innsjøen oppsto da staten bygget ut vannkraftverk i flere omganger, frem til starten av 70-tallet. Flere små vann ble til ett stort. Samiske boplasser og reinbeitemarker forsvant.
Labbas første roman, Dra ikke til havet, handler om dette vannmagasinet, og ikke minst hva kraftutbyggingen innebar for den samiske befolkningen.
Akkajaure er egentlig et ganske dødt vann, fortsetter hun.
– En regulert sjø lever jo ikke mer, det er bare grus og stein på bunnen.
Håp som går i stykker
Labba mottok Augustprisen for sin forrige bok, sakprosautgivelsen Herrene sendte oss hit. Om tvangsflyttingen av samene. Den handlet om hva som skjedde i årene etter 1919, da Norge og Sverige lagde en avtale om å begrense antall rein som fikk dra over grensen, noe som fikk store konsekvenser for de nomadiske reindriftssamene.
Labba tråkket den gangen opp stiene etter dem som var blitt tvangsflyttet fra boplassene på norsk side.
---
Elin Anna Labba
- Forfatter og journalist fra Kiruna, født i 1980
- Debuterte i 2020 med Herrarna satte oss hit: om tvangsförflyttnigarna i Sverige, som ga henne Augustpriset for beste sakprosabok. Boken ble oversatt til norsk i 2021
- Romanen Dra ikke til havet er Labbas andre bok
---
Overgangen fra sakprosa til skjønnlitterær form skjedde glidende, forteller Labba. Allerede i Herrene ... endret hun sin vante måte å skrive på, vekk fra det journalistiske språket, som hun ikke syntes passet helt med måten kildene fortalte på. I arbeidet med begge bøkene har hun nemlig oppsøkt folk, ofte eldre, som kunne berette fra et personlig ståsted.
– Jeg har spurt folk, intervjuet dem, og så spurt igjen. Mye av forløpet i romanen følger det som faktisk skjedde, og mye av det som sies, er sånt som folk har sagt, forteller hun.
For Labba har det å treffe mennesker «betydd alt».
– Intervjuene har satt i gang fantasien, og nå vet jeg at dersom jeg sitter fast, trenger jeg bare å dra ut. Kanskje handler det også om å komme nærmere et språk, et tonefall og en virkelighet som er min.
– Hvordan oppleves det i dag, for dem som ble fratatt boplasser den gangen?
– Det som slo meg, var håpet. Første gangen aksepterer man tapet og går videre, skaper seg nye hjem. Så skjer det igjen. Håpet er fremdeles der, men konturene blir svakere. Til slutt, når dette har gjentatt seg nok ganger, er det noe som går i stykker.
Labba kaller det et grunnpremiss i boken: Hva skjer med et menneske når det utsettes for tap, gang på gang? Hvem er du på den andre siden? Og hva hender når marka tas fra deg, igjen og igjen? Hvem blir du da?
Påført hjemløshet
Oppdemningene og kraftutbyggingen følger like etter tvangsflyttingene i tid. For mange av dem Labba møtte og intervjuet, var det heller ikke noe skarpt skille mellom hendelsene. Når hun ville prate med folk i hjemtraktene om tvangsflyttingene fra områder som Tromsø og Lyngen, ville de ofte bare snakke om vannet
– Jeg var så frustrert over det. Men de hadde jo egentlig bare fortsatt med å flytte. Alt var tvinnet sammen. Jeg måtte nesten slite fra hverandre de to fortellingene.
Begge bøkene forteller dypest sett om hjemløshet, forteller Labba.
– På en eller annen måte prøver jeg å få tak på følelsen av hjemløshet som jeg selv bærer på.
– Familien din har opplevd akkurat det du skriver om. Kom du noe nærmere din egen historie?
– Ja, jeg er født i 1980, og siste gang vannet ble demmet opp og havet ble til havet, var på slutten av 70-tallet. Mens jeg skrev, gikk det opp for meg hvor mye bitterheten, sinnet og sorgen som også fantes på stedet jeg vokste opp, var koblet til demningene. Til det at man, enda en gang, hadde mistet rein.
Selvbilder og kampånd
Store nåtidige utbygginger i samiske områder, som i Fosen i Trøndelag og Kallak-gruven på svensk side, har blitt møtt med protester. Men kampånden har ikke alltid vært så sterk, bemerker Labba. Selv har hun vært interessert i generasjonsskiftene og hvordan tapserfaringer også kan virke pasifiserende.
Jeg har vært fascinert av ubehaget ved det å stille seg på barrikadene
— Elin Anna Labba
– Jeg har vært fascinert av ubehaget ved det å stille seg på barrikadene, som er ganske sterkt i det samiske samfunnet. Ser man på Fosen-demonstrasjonene, får man et bilde av at folk er klare for kamp. Men det finnes også redsel, blant eldre samer, for å gjøre det.
På 1970 og -80-tallet øker bevisstheten om urfolks rettigheter globalt. Labba kan selv huske «First Nations»-festivalene som kom til Kiruna da hun vokste opp. Handlingen i Dra ikke til havet når også frem til Alta-saken, og datidens kamper.
– Jeg synes likevel tiden før det, da man ikke hadde kraft og mot, eller erfaring med å protestere, nesten er mer spennende: Det fomlende, tvilende, passive.
Vannkraftutbyggingen har stått sterkt i både Norge og Sverige. Men der Norge hadde Alta-saken, som ble sentral for den norske samepolitikken, har ikke Sverige hatt tilsvarende. Labba, som i dag er bosatt i Saltdal på norsk side, ser ikke noe opplagt grunn.
– Men Sverige er et land der det samiske gjennomgående har vanskeligere for å nå frem, og der majoritetssamfunnet er sterkere, mer konsolidert og veldig impregnert. Det er vanskelig å pirke i overflaten.
– Historien gjentar seg
– Vår anmelder mente Dra ikke til havet er «uhyggelig aktuell», med nåtidens industrielle utbygginger i tankene. Kan du si litt om hvordan du ser på forbindelsen mellom de historiske hendelsene og det som skjer i dag?
– I boken har jeg faktisk byttet ut arkivsitater fra 60-tallet med helt nye sitater fra 2020-tallet. De var så pass like i måten å snakke om samer og det samiske på: Som noe som står i veien og hindrer utvikling, eller omstilling, i våre dager.
– Hvorfor tror du det er sånn?
– Det har alltid vært behov for syndebukker. Fremdeles er det lang avstand til det samiske, og dermed vanskelig for Sápmi å forsvare seg. Det finnes en slags mental distanse mellom folk, hvor det der kan få vokse.
– Er ikke både samisk næring og utviklingen av ren energi viktig for fremtiden?
– Romanen er blitt til i en klimakrise, og jeg har hatt klimaet i tankene når jeg har skrevet om vannet som stiger og eser og kommer nærmere. Men er det teknikk og industri som skal redde oss fra klimakrisen? Jeg er fortsatt sjokkert over hvor mye elektrisitet folk bruker i Norge.
Utbyggingen på 60-tallet og hele den grønne omstillingen – det er så utrolig likt
— Elin Anna Labba
Labba, som selv har rein, bekymrer seg over tempoet, både i klimaendringer og i industriutbyggingen.
– Som reindriftssame er man den første til å si at noe må gjøres. Men jeg kan uroe meg over hvor lite vi rekker å tenke etter. Hvor mye vi tramper på og ødelegger. Utbyggingen på 60-tallet og hele den grønne omstillingen – det er så utrolig likt.
– Vi har ikke endret oss?
– Vi har ikke lært noe heller.
Kanskje er det en klisjé, kommenterer Labba, men hun mener likevel den er sann:
– Er det noe det samiske samfunnet har å lære bort, så er det å leve på lite: Et lite liv, men et liv som er utrolig rikt, med små fotavtrykk.
