Hva kjennetegner vår tid? Det konstante forsøket på å kontrollere alt mulig, ifølge Hartmut Rosa.
Han er en tysk sosiolog, som de siste årene har gjort seg bemerket for sine analyser av hva som gir et godt liv, og hva det er med den moderne kulturen som hindrer dette.
I fjor ble hans gjennombruddsessay Resonans og akselerasjon gitt ut som del av Cappelen Damms upopulære skrifter. Nå kommer Verbum forlag med to nye norske oversettelser: Det ukontrollerbare fra 2020 og Det lydhøre hjertet - demokratiet trenger religion fra 2022.
Så hva er det Rosa sier, som har gjort at han vises til av stadig flere? Vi har gjort et lite hybrisforsøk på å si det i all korthet.
---
Hartmut Rosa
- Tysk sosiolog. Professor i filosofi ved Universitetet i Jena.
- Kjent for sine samfunnsanalyser, der han undersøker betingelsene for det gode liv.
- Rosa mener mennesket søker etter erfaringen av det han kaller ‘resonans’, men hevder sider ved det moderne samfunnet gjør det vanskelig for oss å erfare dette.
- To av Rosas bøker gis nå ut i norske oversettelser på Verbum forlag: Det lydhøre hjertet - demokratiet trenger religion og Det ukontrollerbare.
- Tidligere er Akselerasjon og resonans gitt ut på norsk som del av Cappelens upopulære skrifter (2024).
---
Ikke harmoni
Rosa spiller selv orgel, noe han begynte med i tenårene, og kjernebegrepet hans, resonans, hentes nettopp fra musikkens verden. Det er ingen tilfeldig akustisk metafor. Ordet betegner ikke det samme som enklang eller harmoni. Det sier derimot noe om hva som kan skje når man lytter.
Egentlig består lytting av to komponenter. På den ene siden gjør vi noe – vi hører. På den andre siden er vi passive mottakere – noe kommer til oss. Og når dét skjer, kan det oppstå noe i oss. Vi blir berørt, sier vi. Vi kan få gåsehud, begynne å gråte, eller kjenne frustrasjon. Og det kan det skje en forvandling i oss, som påvirker vårt forhold til omgivelsene. Vi blir nysgjerrige eller våkne. Og den erfaringen gjør at vi føler oss levende.
Det er dette som i sin essens gjør at vi ikke forsteines i våre egne tanker, men at vi opplever at det skjer noe nytt.
Men det underlige er at dette ikke kan fremkalles. Den ene dagen så kan vi oppleve at musikken treffer oss. Den neste dagen hører vi den samme musikken, uten at det skjer noe som helst.
I vår tid er vi, i følge Rosa, fiksert på å få kontroll
Drømmen om snø
I Akselerasjon og resonans, utgitt først i 2016 drøfter Rosa hvordan muligheten til å ha slike erfaringer påvirkes av at vi lever i en verden der alt går fortere. Den er preget av aksellerasjon, som han sier. Beschleunigung er det tyske ordet. En annen mulig norsk oversettelse ville vært forsering. Og det er dette han går nærmere inn på i Det ukontrollerbare.
For i vår tid er vi, i følge Rosa, fiksert på å få kontroll. På en mest mulig effektiv måte prøver vi å lykkes med å gjøre det vi vil. Det er ingen ting som overlates til tilfeldighetene.
Derfor produserer vi for eksempel kunstsnø. Boken starter med en beskrivelse av snøen som faller fra himmelen. Altså ikke noe vi skaper eller tvinger fram, og som smelter mellom fingrene når vi prøver å fange den. Minnet om snøen står for oss som hovedingrediensen når vi drømmer om den perfekte vinterferien. Og dersom den ikke skulle melde sin ankomst likevel, så løser vi det hele med å produsere kunstsnø, slik at vi kan stå på ski selv om det er 15 grader ute og alt utenfor løypene er brungrønt.
I vårt forhold til snø speiles hele det dramaet om hvordan vi forholder oss til verden seg ut, ifølge Rosa: Som i en krystallkule.
Tidspress sperrer
Rosas essay gir mange flere eksempler på dette trekket, og det blir tydelig at løsningen på problemet ikke ligger i å søke mer kontroll. For det som er levende, som berører oss, og dermed utgjør virkelige erfaringer, er ikke noe vi egentlig kan fremprovosere. Det har en utilgjengelig side, og godt er det, for en verden som var fullstendig kjent og behersket, ville vært en død verden, sier Rosa.
Og dette kommer til syne når kontrollen brister. For betingelsene for å oppleve resonans er ikke alltid til stede. En person som er blitt deprimert eller trist kan ha vanskelig for å få den samme opplevelsen av musikk som hvis han var frisk.
Flere ting kan sperre for erfaringen av resonans, sier Rosa, og peker særlig på tidspress og angst.
Men på mange måter har vi også lært oss til å undertrykke evnen til resonans.
Vi ønsker at vi var annerledes, klokere, raskere, mer oppmerksomme og kreative.
Vi er aldri nok
For i utgangspunktet har vi den alle sammen. Den er en nødvendighet, ifølge Rosa, som viser til sosialpsykologien: Barn vokser opp og blir til subjekter nettopp ved at de står i kontakt med en mor, far eller andre omsorgspersoner, og lar seg berøre og forvandle gjennom dette.
Men evnen rystes gjennom hva vi møter i kulturen rundt oss. Rosa mener problemet ligger i at både forholdet vårt til naturen, andre mennesker og oss selv i dag preges av aggresjon.
Vi er aldri nok, og vi føler oss stadig sjeldnere hjemme hos oss selv. Vi ønsker at vi var annerledes, klokere, raskere, mer oppmerksomme og kreative.
Og den dominerende retorikken forteller at dette jaget er målet. Rosa kaller det «dynamisk stabilisering». Det betyr at vi får høre hvert år at vi som fellesskap må vokse, bli mer innovative og produktive.
Kallets krise
Den andre boken som gis ut på norsk denne våren bærer tittelen Det lydhøre hjertet - demokratiet trenger religion. Egentlig er dette et foredrag han holdt i 2022 under en samling for bispedømmet i Würzburg. Der var temaet «Gi meg et lyttende hjerte», og i et intervju har Rosa sagt at dette nettopp skapte en gjengklang hos ham.
– For jeg har ofte sagt at kulturen mangler evnen til å la seg påkalle. Vi har en «kallets krise», som går svært dypt, og som har forskjellige dimensjoner, sa han til NDR.
Det gjelder blant annet måten vi omgås oss selv. Vi kjøper selvhjelpsbøker eller går til psykologer, og da handler det alltid om at vi må gjøre ting: Ta grep! Få ting under kontroll! Handle, nå!
– De har mistet troen på at de har noe å si. Det sjokkerer meg noen ganger når jeg snakker med kirkefolk.
— Hartmut Rosa
Strekker oss mot det andre
Men resonans går egentlig ut på det motsatte. Ikke å ta affære, men å lytte: Hva er dette som ikke hører til mine tanker, men som tvert i mot kommer meg i møte?
Dette er å bli tiltalt, eller kallet, og gjennom det kan det skje en forvandling. Det som fremstår som en religiøs idé, er derfor også en nøkkel for demokratiet: At vi strekker oss mot den andre, det som eksistensielt er noe annet enn oss selv, og forvandles av møtet.
Kirker med lav selvtillit
Tittelen Det lydhøre hjertet - demokratiet trenger religion er kanskje ikke den man hadde forventet fra en en sosiolog. Men det er ikke bestemte læresetninger eller kirkesamfunn som Rosa mener er nødvendige. Snarere peker han på et par idéer som forbindes med religion, og som kanskje er blitt vel så kjent gjennom forfatterskapet til Rosas kanadiske filosofkollega Charles Taylor – som forøvrig også gjerne referer til Rosa:
Det første er ideen om transendens. At det finnes noe utenfor meg selv, en kilde som kan nå meg. Det andre er ideen om transformasjon. At jeg gjennom møtet med dette andre forvandles.
Dette er også kongstanken i demokratiet, ifølge Rosa: Som borgere har vi forskjellige interesser og identiteter, men vi har en beredskap til å gå i dialog og la oss forvandle av de andre.
Men om kirker og andre trossamfunn forstår selv at de har noe helt avgjørende å si, sier Rosa at han er mer usikker på:
– De har mistet troen på at de har noe å si. Det sjokkerer meg noen ganger når jeg snakker med kirkefolk. Og da mister samfunnet noe.
Les anmeldelse av Det lydhøre hjertet og Det ukontrollerbare her.
