– De var 14-15 år, og de tvilte ikke et sekund på at de var like mye verdt som alle andre. Disse unge menneskene forandret verden gjennom en verdig ikkevold-strategi som jeg kjenner enorm respekt for. Det er en så stor kraft i det de gjorde, sier forfatter og journalist Elisabeth Åsbrink.
Vi møter Åsbrink, fortelleren, som hun kaller seg, i en hotelloung på St. Olavs plass i Oslo. Selve fortellingen, Gloria Ray Karlmark, er litt forsinket med toget fra Stockholm. Sammen har de skrevet Gloria. I skyggen av rasismen, som nylig er oversatt fra svensk til norsk.
Boken tar oss med tilbake til den historiske dagen 4. september 1957. Fjorten år gamle Gloria Ray er på vei til første skoledag på Little Rock Central High School, men blir stoppet av nasjonalgarden og en stor rasistisk mobb. Guvernøren i Arkansas ville hindre henne i å starte på den inntil da helhvite skolen, selv om Gloria har grunnlovsfestet rett til å gå der.
Gloria og de åtte andre elevene med afroamerikansk bakgrunn fikk til slutt innpass, etter at landets president selv hadde grepet inn. The Little Rock Nine, som de ble kalt, ble forbilder i USAs borgerrettighetskamp. Men den grove trakasseringen og volden de ble utsatt for, satte dype spor.
Kunsten å overleve
Snart ankommer også Ray Karlmark intervjuet, i taxi fra togstasjonen. Reisen har vært lang, men 82-åringen har en mild ro over seg. Hun er klar for å fortelle, men legger ikke skjul på at det har vært vanskelig å hente frem igjen det som skjedde på Little Rock Central High School for snart 70 år siden.
– Jeg har holdt det inni meg, og ikke ønsket at det skulle komme ut. Jeg ville ikke at barna mine, da de var små, skulle vite at folk hadde sånne tanker om mammaen deres.
Ray Karlmark flyttet til Sverige i 1966, sammen med ektemannen Krister Karlmark. Barna vokste opp i et idyllisk svensk nærmiljø, forteller hun. Hun ønsket at de skulle være trygge.
---
Ny bok
- Gloria. I skyggen av rasismen er skrevet av Elisabeth Åsbrink og Gloria Ray Karlmark (Spartacus forlag). Boken er oversatt fra svensk til norsk ved Alexander Leborg
- Boken er en fortelling om Gloria Ray Karlmarks liv, om de historiske hendelsene i byen Little Rock i 1957 og om den amerikanske rasismen og segregeringen. Bildet på coveret er av Ray Karlmark
---
– Jeg oppfattet også at du ikke ville gå tilbake i tid, fordi det var for smertefullt for deg å tenke på det, fortsetter Åsbrink.
– Absolutt, svarer Ray Karlmark, og fortsetter:
– Ikke å gråte på skolen, ble en daglig kamp. Uansett hva som hendte, måtte du la det passere og bare fortsette framover; prøve ikke å la det synes at noen hadde skadet deg, eller at du var redd for å bli skadet. Du lærte fort at om du ikke gjorde det, ville du bare få mer av det samme. Det var en måte å beskytte seg selv på.
For å klare å holde moralen oppe, føltes det nødvendig å snakke så lite som mulig om trakasseringen. Alle ni var ambisiøse og skoleflinke elever. De hadde søkt seg inn på Little Rock Central High School, som var vel ansett, av en grunn.
– Dette var våre liv. Vi visste at vi hadde rett til å være der.
I arbeidet med boken besøkte de også skolebygningen i Little Rock, rommene der tenåringen Gloria måtte vokte hvert skritt hun tok.
Sannheten, igjen og igjen
Vi spør Ray Karlmark om hvorfor det har vært viktig for henne å skrive denne boken sammen med Åsbrink, tross minnearbeidet det har krevd. I sitt svar viser hun til et annet kjent tidsvitne, Holocaust-overlevende Hédi Fried (1924–2022).
De to traff hverandre i forbindelse med skolebesøk, som de på det tidspunktet begge var engasjert i. Ray Karlmark var på vei ut av et skolebygg etter å ha fortalt om konsekvensene av mobbing. Fried var på vei inn.
Jeg har selv sett hvordan vår historie er blitt forsøkt endret på. Derfor må vi vitne, så lenge vi kan
— Gloria Ray Karlmark
– Jeg var da snart 80 år, og tenkte at jeg burde slutte med disse møtene. Men ettersom Fried var enda eldre, spurte jeg hvordan hun fremdeles kunne holde på. Hun svarte at det ikke går å slutte. Vi må fortsette å gjenta sannheten. Jeg har selv sett hvordan vår historie i Little Rock er blitt forsøkt endret på. Derfor må vi vitne, så lenge vi kan.
Rasismen og fremmedhatets historie binder også sammen bokens to forfattere. Elisabeth Åsbrinks jødiske familie bærer sine traumer. Faren hennes overlevde nazistenes forfølgelse. For henne er det ikke vanskelig å forstå hvor mye kampen har kostet de ni ungdommene.
– Jeg kjenner igjen noe hos Gloria som også gjaldt min pappa. Også han levde med et hat som ville ta livet av ham. Gloria er Amerika, og jeg har en veldig europeisk bakgrunn, men vi har begge konkret erfaring med den hvite maktideologien.
Ser en dyster nåtid
Ray Karlmark og Åsbrik ser med uro på utviklingen i USA, der president Trump nå gjør ulike fremstøt for å fjerne eller tone ned omtale av historisk rasisme.
– Jeg hadde aldri kunnet forestille meg det vi ser nå. Det er så unødvendig, jeg er så lei for det som skjer. Vi har allerede vært der, og jeg trodde vi hadde kommet videre, sier Ray Karlmark.
Hva hadde livet vårt vært om vi ikke fikk utdanne oss?
— Gloria Ray Karlmark
Åsbrink forteller at den uken de besøkte i Little Rock, i april 2023, jobbet Arkansas guvernør med å innføre en ny lov som sier at man i offentlige skoler ikke lenger skal undervise i afroamerikansk historie.
– Så Gloria kommer ikke til å finnes i skolebiblioteket der, tror hun om utgivelsen, som er planlagt oversatt til engelsk.
– Hvordan oppleves det?
– Det er jo en fryktelig ironi, og det viser bare at USA befinner seg i en ganske gigantisk backlash. Den hvite ideen om et hvitt Amerika har slått tilbake med veldig stor kraft. Så kampen de ni ungdommene førte, den pågår fremdeles.
Styrke og solidaritet
I USA møtte Ray Karlmark og Åsbrink også flere av de andre fra Little Rock Nine, og deres historier pipler frem i boken. Under oppholdet ble det soleklart for Åsbrink hvilken status disse pionerene har, ikke minst i den afroamerikanske befolkningen.
– Når folk forsto at det var Gloria de hadde foran seg, oppsto uendelig mye respekt og kjærlighet. Det var dypt rørende. En 25-årig mann uttrykte det slik: Takket være deg kunne jeg gå på den skolen jeg ville.
Hvor kom styrken fra hos disse ni ungdommene? Ray Karlmark har fått spørsmålet før, hun tror ikke svaret vil overraske:
– Styrken i hver og en av oss, kom fra hver og en av oss. Vi trodde på dette. Hva hadde livet vårt vært om vi ikke fikk utdanne oss? I alle fall ikke det vi drømte om, håpet på og så frem til. På den skolen var vi ni vandrende prinsipper, og det var det som gjorde det mulig for oss å holde tårene tilbake.
