– Vær fruktbar og bli mange, sier Daniel Sæbjørnsen, som er pastor i frimenigheten Passion Åsane i Bergen.
Dette er et av poengene han kommer med i sin nye bok Kjønn, kjærlighet og kids, der han ønsker å løfte frem kristne idéer om familielivet og skaperordninger.
Fødsel er misjon
Da Sæbjørnsen selv skulle få barn nummer fire, fikk han spørsmål om det ikke var vanskelig når familien dermed trengte ny bil for å få plass til alle.
– Det er jo en del av komfortkulturen. Men da tenker jeg: «Kom igjen». Har vi blitt så sekularisert og materialisert?
Kravene til oppdragelse i dag er vanvittige, mener Sæbjørnsen. Han tror også at fruktbarhet kan være en god misjonsstrategi.
– Hvis vi som er evangelisk kristne får tre til seks barn hver, de av oss som er gift. I løpet av 20-30 år med negativ befolkningsrate i befolkningen generelt, så kommer jo andel kristne til å være betraktelig større i landet vårt. Så jeg slår et slag for det, altså. Få masse barn!
Oppdragelse «i Herrens navn»
Med barn kommer også barneoppdragelse. I kapittelet «Barn – Guds gave» slår Sæbjørnsen også et slag for den lydige oppdragelsen. Barn skal lyde sine foreldre, så fremt foreldrene oppdrar etter Guds vilje.
– Hvordan fungerer dette?
– Den første forutsetningen for å oppdra et barn «i Herren», altså en kristen oppdragelse, er at du personlig har en tro. At du følger Jesus og at du vet hva Guds vilje er.
Sæbjørnsen understreker at ingen er fullkomne eller ser Guds vilje helt klart, kun «stykkevis og delt» slik det står i Bibelen.
– Men foreldrene må vite hva de tror på, så de vet hva de skal veilede barna til. Det er veldig viktig for meg å understreke at når Bibelen snakker om lydighet, så er det ikke snakk om en blind lydighet. Hvis foreldrene dine oppfordrer deg til å gjøre noe som helt åpenbart er på akkord med Guds gode vilje for oss mennesker, så skal selvsagt ikke barn lyde dem.
Forutsetningen for å oppdra et barn «i Herren» er at du personlig har en tro
— Daniel Sæbjørnsen, pastor i Passion Åsane
– Hvis et barn ikke ønsker å følge Jesus, hva skjer da?
– Når Paulus snakker om det å lyde sine foreldre, så gir han tre argumentasjonsrekker.
Sæbjørnsen ramser opp: Evangeliet, loven og naturen.
– Lærer ikke naturen selv at det er rett for barna å lyde sine foreldre? Jeg vil si at det burde være allmenn folkeskikk å lyde sine foreldre, med mindre man har veldig urimelige foreldre. Og så er det ikke noe nytt at foreldre kan oppleve at barn gjør opprør. Men det vil være best for et barn, med sin begrensede livserfaring, å lyde sine foreldre fordi de som regel vet bedre.
Mannens mandat og kvinnen kall
På samme måte som barn ikke skal lyde maktmisbruk, skal ikke kvinnen lyde en mann som misbruker sitt mandat. I boken har kvinnene fått kapittelet «Kvinnens kall», etter kapittelet «Mannens mandat».
– Kunne man også snakket om kvinnens mandat eller mannens kall?
– Definitivt. Her får man innsyn i en av mine svakheter, nemlig bokstavrim, sier Sæbjørnsen, som også forteller at det har formet boktittelen Kjønn, kjærlighet og kids.
Men kvinnen har altså også et mandat, og mannen et kall. Poenget til Sæbjørnsen er at rollene skal komplementere hverandre heller enn å ligne hverandre. I bokstavrimets ånd foreslår han at mange ender opp som den «middelmådige mannen» i møte med ytterpunktene «unisex-mannen» og «macho-mannen».
– Om noe er giftig handler det om at det er synd. Maskulinitet som er giftig er egentlig bare syndig maskulinitet. Å undertrykke sin kvinne er giftig maskulinitet. Mens hvis man bruker den gudgitte styrken til å beskytte og verne og brødfø kvinner og barn, så bruker man den til noe konstruktivt.
Det samme kan man si om kvinner, mener pastoren. Kvinnen kan bli giftig idet hun prøver å kontrollere mannen. Men omfavner hun omsorgen og sin rolle i familien, er dette også konstruktivt.
Kamp mellom kjønnene
Sæbjørnsen bruker 1. Moseboks tre første kapitler i sin bok. Syndefallet gjør det feminine og det maskuline vondt – eller giftig – forklarer han. Det utelukker likevel ikke at det er en «rik utfylling» mellom kjønnene fra skaperverket.
– Du skriver om kamp mellom kjønnene etter syndefallet?
– Jeg håper det kommer frem i boken at jeg sympatiserer dypt med den urett kvinner har erfart gjennom historien. Alt ifra kvinnelige barn ble kastet ut i Antikken, til at menn i dag gjerne har fordeler i arbeidsmarkedet bare fordi de er menn, sier Sæbjørnsen.
– Det som er skaperordninger er at jeg tror det er noe som karakteriserer kvinnen, og noe som karakteriserer mannen.
De utfyller hverandre akkurat som en puslespillbrikke, mener Sæbjørnsen.
– Her finnes det noen tidløse prinsipper. Vi kan late som at menn er like omsorgsfulle som kvinner, men vi vet, hvis vi er ærlige med hverandre, at det ikke er tilfelle jevnt over.
Vår kropp er meningsbærende og identitetsgivende i seg selv
— Daniel Sæbjørnsen, pastor i Passion Åsane
Sæbjørnsen mener det er å kjempe i motbakke hvis man forsøker å feminisere menn eller maskulinisere kvinner.
– La oss heller omfavne ulikhetene og spille det til vår fordel.
– Kan det være unntak fra regelen? Kvinner som trekkes mot det maskuline eller menn som trekkes mot det feminine?
– Vi har dessverre til tider forkynt stereotypier som skapelse. Da har vi lagt stein til byrde for mennesker som opplever seg atypiske på noen områder, sier Sæbjørnsen.
Han tror ikke at kjønnsidentiteter er en sosial konstruksjon, men heller skapelse og guddommelig intensjon.
– Vår kropp er meningsbærende og identitetsgivende i seg selv. Den kristne antropologien gir et trygt feste for selvforståelse.
Sæbjørnsen mener det gir raushet i forhold til stereotypier.
– Hvis du som kvinne da liker å jobbe som vaktmester, så er det helt greit og fint. Men man kan likevel slippe å lure på om man da er skapt for å være mann eller om man faktisk er en kvinne.
Kvinnens fysikk forkynner at hun er kalt til å føde barn
— Daniel Sæbjørnsen, pastor i Passion Åsane
Føde og fostre
– Du skriver at kvinner er skapt for å føde å fostre. Er målet at kvinnen skal føde flest mulig barn?
– Jeg vet at akkurat den setningen der kan gi meg litt tyn, ikke minst i Vårt Land. Men så omformulerer jeg rett under og skriver at det handler om «livgivende kjærlighet».
At kvinnen skal føde og fostre spiller sammen med det som er mannens mandat hos Sæbjørnsen, nemlig å «bygge og beskytte».
– Men jeg mener oppriktig at kvinnens fysikk forkynner at hun er kalt til å føde barn og at hun er kalt til å fostre dem opp. Det er samtidig ikke sånn at kvinner som ikke får egne biologiske barn ikke lever ut formålet i livet sitt.
Sæbjørnsen tror at kvinnen som person bærer med seg en livgivende kjærlighet.
– Med det mener jeg særlig den omsorgen og omtanken i møte med relasjoner.
