– Alt jeg gjør og driver med har i seg en bevissthet om det jødiske, sier Nina F. Grünfeld.
Vi er hjemme hos filmskaperen og forfatteren på Blindern i Oslo. Vårlyset fyller rommene, bokhyllene i stuen rommer en miks av nyutgitte romaner fra inn- og utland, kunstbøker og eldre klassikere.
Grünfeld er ikke minst kjent for filmer og bøker om sin jødiske families historie. De siste årene har hun drevet podkasten Akk Oy Vey, Jødepodden, med Monica Csango som sparringpartner. Hun beskriver podkasten, som har tatt en pause grunnet travle tider, som en ventil.
– Jeg lengtet etter noe som kunne bringe jødisk kultur, og tanker rundt jødisk kultur, inn i en norsk sammenheng – med litt letthet. Norsk samtid med et jødisk skråblikk.
– Hva vil det si å ha et jødisk skråblikk?
– Vi er nok påvirket av det anglosaksiske og amerikanske, men med forankring i en sentraleuropeisk jødisk kultur som ble borte med Holocaust. Min jødiske identitetsforståelse er knyttet til vissheten om det som en gang var, og som har gjenoppstått i amerikansk forpakning. I stor grad en entertainment-forpakning, men også i litteratur og film.
– Alltid litt misforstått
Grünfeld bruker skråblikket også når hun skal sette ord på vinklingen i podden. For, som hun sier, med glimt i øyet: Alle kristne og muslimer er jo egentlig jøder.
---
Nina F. Grünfeld
- Norsk filmregissør, forfatter og professor ved Høgskolen Innlandet. Født 1966
- Kjent for dokumentarfilmene Ukjent opphav, Den døende doktoren og Ninas barn
- Boken Frida: Min ukjente farmors krig ble utgitt i 2020
---
– Jeg vet ikke om jeg fornærmer folk, eller om de synes det er gøy, eller kanskje begge deler. Men det hender jeg tenker at kristendommen og islam sliter med et ødipalt problem. Det er fremdeles noe tenåringsaktig i kristendommens relasjon til jødedommen. Noe uforløst.
Grünfeld legger til at dette kun er en følelse hun har, men som hun tror resonnerer bra i jødiske miljøer.
– Det er en følelse av å alltid bli litt misforstått.
Hun viser til den engelsk-jødiske komikeren David Baddiels bok Jews don’t count fra 2021.
– Baddiel sier selv at den er skrevet for alle de kloke, velmenende, snille liberalerne på venstresiden. De som tolererer alt og alle, men som nok synes at jøder er litt irriterende. Og som selvsagt sliter fælt med krigen og det som skjer i Midtøsten, på lik linje med de aller fleste jøder jeg kjenner, inkludert meg selv, men som heller ikke er i stand til å erkjenne at den følelsen de sitter på, i bunn og grunn er ganske antisemittisk.
Samme hvor du som jøde snur deg, er det noen som har et bilde av deg
— Nina Grönfeld
Selvsagt må man kunne kritisere Israel uten å være antisemitt, fortsetter Grünfeld. Poenget er at det hefter et dobbelt problem ved det å være jødisk:
– Hitler mente tydelig at jøder tilhørte den svarte rasen, og den skulle ut. Liberale på venstresiden vil jo aldri si at jøder var svarte, men tvert imot altfor hvite, for de sitter på makten, pengene og politikken.
Sistnevnte konspirasjonsteori ble også frontet av Hitler, kommenterer hun, selv om den ikke egentlig passer med bildet av «de svarte», verdens underklasse.
– Men det er jo dette som kjennetegner antisemittisme, og det problematiske i å føle seg inkludert som jøde: Samme hvor du snur deg, er det noen som har et bilde av deg, you’re damned if you do and you’re damned if you don’t.
Trangt rom i Norge
Krigføringen i Gaza og kritikken mot Israel splitter jødiske miljøer, også i Norge, fremhever Grünfeld. Etter Hamas’ angrep på Israel 7. oktober 2023 har folk trukket seg tilbake, unnlatt å delta i offentligheten, forteller hun.
– Det må være lov å si at Israel er viktig for deg som jøde, uten at du skal ha et ønske om å ville bo der, eller forsvarer alt som skjer. Men å trekke opp noen logiske rasjonaler og stille spørsmål ved hvordan krigen skal løses, uten å bli tatt inntekt for å forsvare Netanyahu, er veldig, veldig utfordrende.
Selv føler Grünfeld seg mindre komfortabel med å fleipe offentlig om jødiske spørsmål nå enn før.
– Det føles jo nærmest blasfemisk, både av hensyn til de palestinske ofrene og til det jødiske. Det er bare tapere i en krig. Du skal være ganske smart om du skal spøke med det, og du skal ha et publikum som er villig til å forstå. Det publikumet opplever jeg ikke at finnes i Norge, det er ikke resonans. For tiden finnes det ikke noe offentlig rom å være i for norske jøder, med mindre du blir bedt om å uttale deg, slik jeg blir i dette intervjuet.
– Nei?
– I Sverige og Danmark synes det å være en uttalt aksept, om ikke annet, for jøders nærvær og stemme. Vi er så ekstremt få i Norge at vi egentlig ikke finnes. Og blir det for høylytt fra jødisk hold, er mitt inntrykk at den norske holdningen er «ro deg ned, hold kjeft, det er ikke deg nå».
Dypest sett tror hun ikke folk egentlig bryr seg, verken om jøder eller palestinere.
– De fleste har nok med seg og sitt, hvilket er ganske forståelig. Men så tenker jeg også, i fare for å fremstå paranoid, at det finnes en slags taus majoritet i Norge som ikke våger å si at de sympatiserer med «det israelske dilemmaet», som handler om hvordan være med å skape fred i en region der du er uønsket. Denne sympatien gjør seg blant annet gjeldende når folkestemmene telles opp under Melodi Grand Prix.
– Ensformig bilde av konflikten
I Norge snakker vi ikke om Hamas og den diktatoriske måten de styrer på i Gaza, mener Grünfeld. Hun opplever det som et stort tabu. Hun frykter også at mange ikke ordentlig har tatt innover seg brutaliteten i 7. oktober-angrepet på sivile israelere.
Mediedekningen her hjemme favner ikke bredden, hevder hun:
– Vi får ett dominerende bilde: Den totale destruksjonen av Gaza, med de samme stemmene som sier det samme, om og om igjen. Og det de sier, må sies, men det gir et svært marginalt bilde av helheten. Det finnes folk i pressen som fra et faglig ståsted snakker og skriver om kompleksiteten i regionen. Men jeg er usikker på hvor langt de når.
– Netanyahus regjering har gått sterkt mot høyre. Opplever du at det gjør det vanskeligere å forsvare Israels rett til å forsvare seg?
– Det gjør det jo. En del av disse folkene er reinspikka rasister, med en retorikk som dehumaniserer palestinere. Det er selvfølgelig skadelig for palestinerne, det er skadelig for jøder i Israel og det er skadelig for jøder utenfor Israel.
– Er du selv litt mer engstelig, eller bekymret, etter 7. oktober?
– For meg har det sluppet litt taket, men det første året etter 7. oktober bar veldig preg av det som hadde skjedd. Jeg tok bort adressen min fra telefonkatalogen og fra nettsiden min. Tiltak som føltes absurd, men også helt nødvendig.
Det finnes en dyp engstelse i jøders tilstedeværelse, i våre liv, forankret i en nedarvet kunnskap
— Nina Grünfeld
Uroen rundt det som skjer i Midtøsten forsterkes av all annen galskap globalt, fortsetter Grünfeld. Verden forbereder seg på krig, folk prepper.
– I sånne konfliktsituasjoner er den jødiske erfaringen at de som ofres først, er jødene. At skylden må plasseres et sted, og det er hos jødene. Så kan man le litt av det, men det finnes en dyp engstelse i jøders tilstedeværelse, i våre liv, forankret i en nedarvet kunnskap.
Sammenvevde identiteter
Fotografen kommer, og vi runder av med kort å vende blikket mot Grünfelds mangeårige produksjon av ikke minst dokumentarfilm, men også sakprosa. Hun har blant annet dokumentert livet til sin far, den kjente psykiateren Berthold Grünfeld, og lett opp sporene etter sin ukjente farmor, Frida, som ble drept i konsentrasjonsleiren Ravensbrück.
– Overordnet liker jeg å tro at virksomheten min handler om respekt for det å være menneske i verden, og om betydningen av tilhørighet. Hva er det å være vi? Hver og en har av oss har mange identiteter. Blir en av disse angrepet, gjør det ikke bare vondt ett sted, men overalt. Den libanesiske forfatteren Amin Maalouf har sagt at mennesket er som en gitar. Slår du an én streng, dirrer hele instrumentet.
