Faste – en restaurering­ av Guds ­bilde i oss

Peter Halldorf har den sjeldne evnen å stille krav uten å skremme. På den ene siden: Han tror ikke tro holder seg selv levende, det må kamp til. På den andre: Kampen skal ikke være krampaktig. Er den, er den feil.

Enkelt og vanskelig

Faste­tidens indre vei er både enkel og vanskelig, det handler om å overgi seg til en kjærlighet som ikke søker sitt eget. Tenker vi ­etter, er det umulig. Men det er det ikke, selv ikke for oss dagligdagens mennesker som ikke bare har bønnen og fasten å kjempe med, men også tiden som tar oss. «Vi vet at vi ikke kan gå den veien uten å falle. Hvis vi ikke vil gå den veien, kommer vi, på samme måte som disiplene, til å fortsette med selvspeilingens dåraktige forestilling: «Hvem er størst?» Fastetiden er vår frihetskamp. Vi trenger den for å bli befridd fra oss selv», skriver Halldorf.

LES MER: For Peter Halldorf er det uaktuelt å konvertere

Livsenergi

Halldorf snakker om fasten som en «restaurering av Guds bilde i oss», Den hellige ånds gjerning. Det skjer ikke med krampe og dårlig samvittighet. I bunn og grunn og slik Halldorf ser det, handler det om ett, stort spørsmål: Hvordan kjærlig­heten i oss kan vokse. Han sier at «Kjærligheten er vår naturlige livsenergi, når den energien blokkeres, begynner havesyken å gro i stedet. Vi forsøker å beherske verden i stedet for å forandre verden. I dette lyset må fasten forstås og praktiseres som en handling som ikke er mot naturen, men for naturen.»

LES MER: Her er noen tips til fastetiden 2016

Over evne

«Faste» er for mange­ et skremmende ord, tradisjonelt livnæret av store, ytre krav, uendelig forsakelse og alt som vekker den store bjørn: Utilstrekkeligheten i oss. Faste – for Halldorf – kan gi oss hjelp til å forstå at hvis vi ikke er tvilere, kommer vi aldri til å bli troende­. Tvilen har hatt lav kurs blant mange troende og i spesielle miljøer, andre har den reddet. For, for å tvile, kreves det tro. Når vi forholder oss aktive til tvilen, er ikke troen likegyldig i oss.

LES MER: – Fastetiden er en førti dagers kalibreringsperiode, skriver prest Jostein Ørum

Når veggen står der

Og så tørken. Tomheten som inntar hjertet når Gud trekker seg tilbake, mørket og fortvilelsen. Halldorf nevner mange han har møtt, ikke minst unge, som troshavarerte og føler tomhet, avmakt og skyld. Og som ikke har hatt erfarne folk å snakke med, som kunne ta hånd om det uten å servere sjablonger og åndelig svada. Det hadde rast sammen. Og hjelpen var ikke der.

«Altfor ofte viste det seg at disse ungdommene ikke ble tatt på alvor med sine tvil og sine spørsmål. At tvil og usikkerhet skulle kunne være uttrykk for en slags åndelig vekst, var det få som opplyste dem om», skriver han: Den gamle måten å be på vekket bare motvilje og kjedsomhet. For Halldorf er det derimot et sikkert tegn på at noe annet og bedre er på gang, når noe visner og dør. For bak denne uroen over å være i ferd med å «miste­» Gud, lever det en tro. Det er bare at den gamle måten å be på har gått i krampe. Som den erfarne munken Wilfrid Stinissen skriver: «I stedet for å sysle med tanker om Gud, er det nå Gud du ­søker. Du blir trett bare av tanken på å skulle ta en episode fra ett av evangeliene og grunne på den for så å overføre den til eget liv. All denne «tenkningen» gir deg ikke noe lenger. Forsøker du likevel, møter du bare veggen.»

Da blir rådet: Å gjennomlide denne tomheten, er også et kall. Noe nytt, mer slitesterkt er i ferd med å oppstå.

LES MER: Peter Halldorf er en av Sveriges mange åndelige vismenn. Hvor er de norske? spør spaltist Håvar Nyhus

Fasten som egenverdi

«Fastens ytre vei er selvsagt viktig. Åndeliggjør vi det hele eller tar for lett på den, blir det meningsløst å snakke om faste. Samtidig kommer de åndelige mødrene og fedrene stadig tilbake til vår tilbøyelighet til å bli værende i det ytre, til å gjøre avholdenheten til et mål i seg selv, så det nesten blir en avgud. Da er fasten noe man har i stedet for Gud. Når fasten fører til at vi blir opptatt med å holde faste, har den fått sin egenverdi. Alt slikt skygger for Gud og må rives ned», skriver Halldorf. Og siterer den ortodokse presten Alexander Schmemann som skriver i sin dagbok at «folk velger heller å holde seg heller til prinsipper enn til Gud».

Så hva kjennetegner vår faste? Halldorf svarer med nok én av sine forgjengere, den russisk-franske teologen Paul Evdokimov: «En avståelse fra all overflod, en gavmildhet mot de fattige og et bekymringsløst smil.»

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Ikke regelverk

Mellom skumring og mørke er en rapsodisk ­liten bok, og den er praktisk – i betydningen veiledning, realisme­ og oppmuntring, ikke regelverk. Samtidig speiler den evangeliet i korte, tydelige ­resonnementer. Han setter troen og fasten i en større sammenheng, og han tar godt vare på sine kristne forfedre og -­mødres erfaringer og formuleringer. Mellom skumring og mørke er gjenkjennelig Halldorf. Ørkenfedrene og gamle (og nye) kristne mystikere er hans «venner» og innenfor hans forklaringsrammer – nye er kommet til, flere fra Østkirken.

Styrke i svakhet

Om det – utenom ordet Jesus – finnes én skyttel gjennom Halldorfs kristent omsorgsfulle og tydelige forkynnelse, må det være at kristendom og den kristne viser sin styrke i svakhet. «Kristendom er ikke de viljessterkes religion. Det er en religion for dem som har lært seg takknemmelighetens språk.» Hans egne ord.