Trippelalbumet Triplicate følger opp Fallen Angel fra i fjor, og Shadows In The Night fra 2015. Mens de to sistnevnte var sanger som alle tidligere var tolket av Frank Sinatra, er det nå snakk om en tre etappers reise på tre ganger 32 minutter, med sanger fra en rekke amerikanske låtskrivere. Antallet minutter er ikke tilfeldig: På hjemmesiden sin hevder Dylan at 32 minutter er den tiden lyden er best på en LP-plate, før den blir dårligere.
Sannsynligvis mest et uttrykk for Dylans tørre, sjelden synlige, humor, som også kan fornemmes den drøye halvannen time den nye plata varer. Selv om han synger med sitt karakteristiske kråkenebb, er det en snert og et overskudd, ja en gutteaktig oppgløddhet, i formidlingen, som slett ikke alltid har vært der på tidligere innspillinger. Kan det være gjenhøret med, og gleden over å kunne tolke, gamle låtskriverhelter, som fortsatt gjør ham så vital?
LES MER: Musikk mot fremmedfrykt
Lett å tilgi.
Når en 73-åring gir ut sitt 38. album på 56 år, er det lett å tilgi at han for tredje gang velger å støtte seg på andres sanger. Hvis hans egen låtskriverkilde er tom, så er The American Songbook full av låter som han liker: ikke minst Triplicate-aktuelle «Once Upon A Time», «Stormy Weather», «P.S I Love You», «As Time Goes By», og «The Best Is Yet To Come». Se ikke bort fra at sistnevnte tittel er et varsel; om at Dylan ikke er ferdig som låtskriver. Som plateartist har han aldri fulgt noe mønster, og skrivetørke har han hatt før – slik han beskriver en periode tidlig på 1980-tallet i Memoarer del 1: «Jeg hadde nådd mine mål, og hadde ikke lenger noen ambisjoner». Før han en natt satt ved kjøkkenbordet og skrev 20 vers til en sang han kalte «Political World». Og den neste måneden skrev 20 låter til, sannsynligvis til store lettelse for fansen, som til Dylans fortvilelse tidlig opphøyet han til en politisk lederskikkelse han aldri så seg selv som.
LES MER: Chuck Berry skapte en egen rock'n roll-tilværelse
Steget av hesten.
Når Sony Music understreker at de 30 sangene er «håndplukket» av Dylan selv, så viser utvalget at mannen også i høy grad kan identifisere seg med sentimentale og romantiske svisker. Selv om Triplicate også har sanger som lodder dypt samfunnsmessig og politisk, virker det som Ridderen av de radikale protestvisene, en gang for alle har steget av hesten.
Det må han ha lov til. Det må også være lov å være litt skuffet over at vår tids kanskje største musikalske meningsbærende formidler, med en nobelpris i litteratur, ikke lenger ser ut til å ha behov for å suge noe fra eget bryst. Trøsten får være at han allerede har hundrevis av egne låter, tilgjengelig på plater, og fremdeles representert på hans «never ending tour», med en fremdeles forbausende stor aktualitet.
