Hvorfor må litteraturen være så full av dramatikk og eksentriske personligheter? De fleste av oss er jo ganske vanlige mennesker som lever nokså ordinære liv. Kanskje peker svaret mot sjølve årsaken til at vi i det hele tatt søker mot fiksjoner: fordi vi trenger adspredelse fra vår egen trivielle elendighet, fordi vi søker trøst i andre menneskers vekst og fall, fordi vi ofte finner innsikt i ruinene av deres nederlag?
Eivind Sudmann Larssens roman Vi er basert på en sann historie handler om en ytterst alminnelig mann. Den navnløse jeg-fortelleren er i utgangspunktet gift, pappa til to og ansatt i det som antropologen David Graeber ville kalt en typisk bullshit-jobb: Han kontrollerer fakturaberegninger som allerede er blitt utført av et datasystem. Men vår helt klager ikke. Han er ryddig arbeidstaker, en stabil ektemann og god pappa. Han er av typen som gjør klar kaffetrakteren før han legger seg om kvelden. Kona Therese, derimot, er langt mer turbulent. Hun er kunstmaler med vidløftige ambisjoner: «Hun ville arbeide i store formater, samarbeide med store gallerier i det store utland».
Må ta slutt
Som kunstner er Therese ofte på reisefot. Jeg-fortelleren må holde seg hjemme for å ta vare på hus og unger, og trives i grunnen godt med det. Hun er eventyrlysten, han er hjemmekjær. Hun er handlekraftig, han sliter med å forene livet og idealene han har om det. De to er kort og godt svært ulike, og jeg forstår ærlig talt ikke hvorfor de blei sammen i utgangspunktet. Det er som om forholdet må ta slutt. Og ganske riktig, leseren får servert en rekke bemerkninger som liksom er lasta fulle av skjebne: «Alt var i ferd med å bli annerledes enn vi hadde sett for oss».
Når skal denne fortellinga egentlig starte?
— Erik Engblad
I stedet for å gå rett inn i det vonde, velger forfatteren å dykke ned i foranledninga: alt det som leder fram til hendelsen som gjør at «vi sannsynligvis kommer til å huske denne dagen så lenge vi lever, og i morgen vil alt være annerledes». Leseren får servert minner fra jeg-fortellerens tilværelse før ungene kom til verden, før han møtte Therese – en hel del vakre scener, særlig fra det hverdagslige samspillet mellom hovedpersonen og faren, men også flere nokså forglemmelige øyeblikk fra barndom og tidligere kjærlighetsforhold. Fortida bades hele veien i et etterpåklokskapens lys, med stadige «når jeg tenker på dette nå» og «i ettertid kan jeg se». Den litt merkelige blandinga av trivielle passasjer og stadige påstander om sammenheng, fører for min del til rastløshet: Når skal denne fortellinga egentlig starte?
Grå fotnote
Først på side 146 trer Jørgen, en oslobasert gallerist, inn i teksten. Og vi kan begynne å ane konturene av nederlaget som hele tida har vært under oppseiling. Therese lever sjølklart et hemmelig, mer spennende liv på si! Og det er som om beretninga om jeg-fortellerens filmkvelder med ungene og mange turer til hytta, bare har vært en grå fotnote til den langt mer begivenhetsrike, men uutgravde romanen om Therese.
I motsetning til sin kone, gjør jeg-fortelleren sjeldent feil. Han er trygg og forutsigbar, og dermed er det ikke så mye vi kan lære av ham heller. Kanskje kunne han ha levd et mer vilt og poetisk liv, for slik å hindre Thereses søken mot andre menn. Men det ordinære og litt gammelmodige synes å være innpoda i personligheten hans allerede som gutt, der han gikk rundt og hørte på Odd Børretzen og drømte om å bli bestefar. Som romankarakter er han dømt til å forbli et dårlig tilslørt gjesp, og Larssens skrift om det ordinære livet han fører, klarer aldri å gjøre det trivielle til stort mer enn trivielt.
Store krav til språklig intensitet
Det finnes riktignok gode romaner som utforsker det helt ut ordinære. Romaner som er blotta for eiendommelige helter og ytre dramatikk, stødig framholdt i en forsonende tone. Rune Christiansen virker som et nærliggende eksempel å trekke fram, da Larssens roman deler stilistiske likhetstrekk med eksempelvis Ensomheten i Lydia Ernemanns liv (2014). I denne boka er det nettopp Lydias milde og harmoniserende væren i verden som bærer fortellinga, sammen med Christiansens evne til å språkliggjøre hennes stillfarne erfaringer.
Jeg meg i å sende stjålne blikk etter Therese der hun med overmot svinser av gårde med sin nye kjæreste.
— Erik Engblad
Vi er basert på en sann historie mangler intensiteten Christiansen maner fram i så vel enkeltord som optikk. I stedet for å avdekke slående detaljer som kan åpne opp det kjente og nære, tyr Larssen på sin side til klisjeer som «[d]et var oss mot verden» og framfører ganske banale innsikter med en snusfornuftig snert: «bare jeg kjenner alle bestanddelene i den historien jeg anser for å være min».
Når Larssen anfører det ordinære som sitt litterære program, gjør han samtidig forfatterjobben vanskelig for seg sjøl. Han velger å skrive om en mann som har redusert sitt liv til å bli lite og uvesentlig, «for å gi plass til Thereses ambisjoner». Et snedig poeng og sikkert gjenkjennelig for mange, men dette lille og uvesentlige blir aldri tilstrekkelig bemerkelsesverdig. I stedet for å engasjere meg i fortellinga om jeg-fortellerens absolutt triste, men samtidig ganske uspektakulære skjebne, tar jeg meg i å sende stjålne blikk etter Therese der hun med overmot svinser av gårde med sin nye kjæreste for å bosette seg på en annen kant av landet. Kanskje mer djuptloddende innsikter skjuler seg der?
---
BOK: ROMAN
Eivind Sudmann Larssen
Vi er basert på en sann historie
Tiden 2020
---
