Tittelen på Marianne Clementine Håheims andre roman overlater lite til tilfeldighetene. Hun skriver om en navnløs mann som bestemmer seg for å flytte til Vestlandet og overta familiegården etter at faren dør, «ikkje fordi eg vil, men fordi eg føler at eg burde vilje». Pliktfølelsen trekker hovedpersonen mot gårdsarbeidet, samtidig som det kanskje også er noe forlokkende ved sauene og bøen og hele den fysiske virkeligheten der hjemme. En tilværelse som er mer forankra i verden enn det utflytende bylivet, kanskje, en omgivelse som bedre kan beherskes?
Forfatteren vekker min interesse med antydninger om at det tross alt finnes forløsning i plikta, frihet i ansvaret, og at veien til frigjøring og forankring kan gå gjennom arbeidet: «Eg grip om kosteskaftet, treverket som opp gjennom åra forma hendene til pappa, slik det no skal forme mine».
[ Lene Ask tegner misjonærbarnas traumer ]
---
Bok: Roman
Marianne Clementine Håheim
Plikt
Oktober 2021
---
Depresjonen konsoliderer seg, ettersom hovedpersonen tilbringer dagene på sofaen under dyna i stedet for å se til sauene.
— Erik Engblad
Men praksisen som enslig sauebonde er hardere og vanskeligere enn vår helt hadde forestilt seg, og litt etter litt går det opp for ham hvilken pris det er faren egentlig har betalt opp gjennom åra, både mentalt og kroppslig. Sauene vil ikke komme inn fra beite, det er tøft å velge hvem som skal sendes med slaktebilen, og mye på gården er utdatert og tungvint. Vår helt kjenner seg ensom og hjelpeløs. Gjødselkjelleren fyller seg opp og lista med gjøremål blir ikke kortere – vi begynner å se konturene av et nederlag vokse fram. Det blir ikke enklere når han sklir på isen og forstuer ankelen. Depresjonen konsoliderer seg, ettersom hovedpersonen tilbringer dagene på sofaen under dyna i stedet for å se til sauene som står overlatt til seg sjøl i fjøset.
Gjerrig på opplysninger
Marianne Clementine Håheim har skrevet ei bok med mye luft i seg. Mange av setningene får stå ganske aleine på linjene og liksom dirre av egen betydning: «Eg må tenkje at pappa hadde vore glad, kanskje stolt». Bildet av hovedpersonen er på sin side undereksponert – vi får vite lite om hvor han kommer fra, hva som driver ham, om det å overta gården var et vanskelig valg eller ikke. Ettersom avsnittene er såpass korte og gjerrige på opplysninger, lærer jeg aldri hovedpersonen å kjenne, annet enn at han på overflata synes å være en følelsesvar gutt med et slags mørke i seg.
Jeg strever med å hengi meg til det påstått gripende ved hovedpersonens skjebne.
— Erik Engblad
Stadig vekk skriver Håheim om dette «mørket»: «Søkkekjensla drar i meg, vil tilbake til mørkret» og «Eg tenkjer på polfararar, dei som gjekk inn i mørkret og aldri kom ut att». Men i Plikt kommer «mørket» i veien for mørket, og jeg strever med å hengi meg til det påstått gripende ved hovedpersonens skjebne.
Ikke alvorlig nok
Heltens demrende erkjennelse om egen utilstrekkelighet virker heller ikke påtrengende nok. Noe den kunne ha vært om forfatteren hadde utvikla karakteren sin bedre, og satt vegringa inn i et større system, hvor plikt, arbeid og de kommende generasjoners udugelighet burde være sjølskrevne deler. En landbruksroman kan jo romme så mangt! Og Håland antyder nettopp slike sammenhenger, sjøl om hun synes å slite med egen vegring mot å håndtere disse emnene.
[ Anmeldelse av Blomsterdalen: Sterk symbolikk mellom naturkatastrofe og dødsdrift ]
Fortellinga i Plikt er begrensa av hovedpersonens ulykke, som for leseren blir litt for lett å avfeie. Vi kommer aldri på innsida av mørket, alvoret blir ikke alvorlig nok. Og dermed bevarer vi overblikket og lettheten som hovedpersonen mangler: Dette kan jo ordne seg helt fint! Arbeidet er hardt og støvlene til faren kanskje vanskelig å fylle. På en gård er det sjølsagt lettere å være to enn aleine. Men bare vent til ankelen blir bedre og våren kommer. Kanskje treffer du noen som kan hjelpe deg med å få inn sauene fra fjellet etter sommeren?
