Ultraløping er en lagdelt affære: Først blir du fysisk sliten, i lungene, føttene, knærne, låra, ryggen, skuldra, brystvortene – you name it. Du fortsetter å løpe. Så blir du psykisk sliten, i tankene og vilja. Spørsmålet lar seg ikke lenger overse: Hva er egentlig meninga med dette, å drive på her, langt uti skauen, forsere kilometer etter kilometer uten annet mål enn å løpe?
Til slutt, etter førti, femti, kanskje seksti suksessive kilometer forenes smerten og meningsløsheten i en opphøyd – eventuelt nedsenka – emosjonell dimensjon, hvor du kjenner på djupet av deg sjøl hvordan det eneste riktige er å stoppe. Hvis du likevel klarer å fortsette, sette fot foran fot, kan det hende at ultraløpingas åndelige sider endelig vil åpenbare seg for deg.
---
Bok: Roman
Heidi Mittun-Kjos
Områder av særlig betydning
Tiden Norsk Forlag 2021
---
Heidi Mittun-Kjos debuterer med romanen Områder av særlig betydning, om ultramaraton – altså løp lengre enn maraton.
Ny livslyst
Fortellinga dreier seg rundt Ada, tobarnsmor og landskapsarkitekt. På tross av at økonomi kommer i veien for de store visjonene på jobben, ekteskapet med mannen Sigurd knirker i sammenføyningene, forholdet til mora er turbulent og den daglige interaksjonen med ungene er vanskelig å finne ut av, gjenoppdager Ada livslysten hver gang hun stikker til skogs for å løpe. Det kan likne en religiøs overbevisning: «Jeg kunne be hvis jeg trodde på Gud, jeg kunne ringe noen hvis jeg trodde på mennesker».
[ Søker guddommelig innsikt i omstridt plante ]
I stedet løper Ada, langt. Hun har meldt seg på et 100 kilometers løp på smale stier gjennom Nordmarka, og for hvert kapittel er det noen uker mindre igjen til startskuddet går.
Sprengte rammer
Ada er smart, formålsrasjonell og nokså kynisk i sin innstilling til omverdenen. Et kantete lynne som langt på vei blir speila i forfatternes korthogde og treffsikre språk: «Menneskets adelsmerke er å kunne styre seg […] De fleste går ut fra at de ikke kan løpe langt, men det kan de. Fordi de er mennesker, det kan mennesker, løpe langt, styre seg. Noen har til og med stor glede av det.»
Forsakelsen, besinnelsen og rutinene går på helsa løs for enkelte, deriblant Ada.
— Erik Engblad
Ada synes den borgerlige normaliteten i huset på Kringsjå er kvelende, og fantaserer om overskridelser, psykedelika og sexfester. Kjernefamilien er kanskje en genial oppfinnelse for å opprettholde reproduksjonen, skape forutsigbare rammer for oppvoksende slekt og sørge for et visst forbruk av varer og tjenester. Men forsakelsen, besinnelsen og rutinene går på helsa løs for enkelte, deriblant Ada.
Inndeling av verden
Den sjølutskrevne medisinen er drøye turer inn mot Nordmarkas hjerte, hvor områder av særlig betydning «setter seg på nervesystemet lik en gryende forelskelse». Men Ada er ikke utelukkende tiltrukket av skogens ro og den skjønne allnatur – sjøl om forfatteren skal ha ros for sine vakre topografiske skildringer! – hun er også en svært målretta og kompetitiv kvinne. Hovedpersonen logger alle øktene sine på treningsappen Strava og flyr i flint hvis noen stjeler en etapperekord.
[ Erling Kittelsens muntlige poesi ligner ingen andre i samtiden ]
Ultraløpet blir til slutt en så ruvende størrelse for Ada at mye i den øvrige livsverden framstår som likegyldigheter, eller verre – som hindringer på veien, om det så er familiens såreste behov det er snakk om. Hun insisterer på at guttungen skal bli flink i sport, sjøl om han mest liker å tegne. Hun nekter å ta heisen opp i Eiffeltårnet når familien er på ferie i Paris, fordi hun mener ungene har godt av å ta trappene. Når familien skal hygge seg på Eurodisney, lengter hun etter trening i Boulogneskogen: «'Fader til ran’, hvisker jeg i øret til Sigurd foran hylla med glassmuffins. ‘De koser seg’, hvisker han tilbake i nakken min. ‘Dette handler ikke om deg’».
Fint på Katnosa
Når startskuddet endelig går, har Ada bestemt seg for å løpe fra både «jobb, mann og mor». På sin nitten timer lange ferd gjennom skauen går hun gjennom en slags renselse, for ikke å si en vaskekte dommedag. Ved målgang har Ada innsett at løpinga hennes ikke handler om løping likevel og at hun egentlig ikke måtte helt inn til Katnosa for å finne ut av det. Guds rike (og nødvendigvis helvete) ligger inni henne, som det står i Lukasevangeliet. Og så vel himmelrike som helvete realiseres først i møte med den andres ansikt. Heidi Mittun-Kjos har skrevet en bok som er lett i steget, men som setter djupe spor, både fysisk, psykisk og emosjonelt.
