Jeg ser for meg Harald Olsen ved ruinene av Simon Stylittens helligdom på toppen av åsen vest for Aleppo. Vinden stryker over de solsvidde åsene, langt i vest aner vi Middelhavet. Og jeg hører stemmen hans, full av formidlingsglede, men også med en snert av utfordring, der han øser av sin store kunnskap om det hellige stedet.
Jeg åpnet denne boken da jeg fikk vite at Harald Olsen var død, og i denne uken ble han begravet. Lesningen ble en påminnelse om reisen med ham til hellige steder i Syria. Den påvirket meg både åndelig, politisk og teologisk. Det var denne syntesen som preget ham – og som også preger denne siste boken han skrev.
[ Rømte fra folk og ble hellig ]
I mange år har jeg ledet pilegrimsvandringer, det vil si vandringer mot hellige steder, uten at jeg har reflektert så mye over hva et hellig sted er. Jeg tenker straks på Jakobs brønn i krypten under Fotinikirken i Nablus. Der kommer tårene fram hos selv nøkterne protestantiske mannfolk. Her vet vi at Jesus drakk av samme kilde, det er et stille sted med lite folk, det er et enkelt kapell med vakre ikoner.
---
Bok: Tro
Harald Olsen
Hellig sted. Pilegrimsmål – helligstedsopplevelse – trosmøte.
Efrem forlag 2020
En bok som både inspirerer og utfordrer til å gå videre inn i de rikdommene som ligger i å være pilegrim til hellige steder.
---
Mer opplagte hellige steder, som Gravkirken i Jerusalem og Fødselskirken i Betlehem oppleves derimot slett ikke som hellige, enda de direkte er knyttet til de store begivenhetene i Jesu liv. Køen av besøkende og den overlessede utsmykkingen ødelegger opplevelsen. Men er det vår opplevelse som avgjør hva som er hellig?
Hvis Gud er over alt, kan da steder være hellige?
Gud er over alt. Det er ingen steder som ikke gjennomtrenges av hans nærvær. Hvordan kan da noen steder være mer hellige enn andre? Harald Olsen skriver primært om hellige steder i kristen tradisjon, men trekker sterkt på religionsvitenskapens teorier om hellige steder i sin alminnelighet. Der lærer vi at hellige steder er der hvor grensen mellom det hellige og det profane overskrides.
Det hellige må erfares. I vår gjennomrasjonalistiske tid kan det være en evne som må trenes opp igjen.
— Erling Rimehaug
Dermed dreier det seg om steder der det hellige på en eller annen måte har åpenbart seg. For kristne er inkarnasjonen den viktigste gudsåpenbaringen, og dermed er steder knyttet til Jesu liv viktige. Slik sett kan man si stedene blir til ved et guddommelig initiativ.
Men det er likevel menneskene som gjør et sted spesielt. Det kan være langvarig kultisk aktivitet, ofte knyttet til flere religioner etter hverandre. Steder der folk har vært samlet til bønn og om sakramentene gjennom lang tid, oppleves som å være preget av det. Minnet om viktige hendelser kan prege et sted. Gravene til martyrer eller helgener kan holdes hellige. Men også stedets eller bygningenes skjønnhet kan formidler en opplevelse av noe annerledes.
Identifisere guddommelig nærvær
Alt dette forutsetter en form for mottagelighet. Det hellige må erfares. Olsen skriver at det i vår gjennomrasjonalistiske tid kan være en evne som må trenes opp igjen. Å identifisere et guddommelig nærvær krever oppmerksomhet og stillhet.
[ Vi treng dei heilage stadane ]
Olsen forteller om sin første fornemmelse av noe hellig, ved et besøk på Utstein kloster i barndommen. I klosteret, som den gang lå i ruiner, fornemmet han seg omhyllet av et lys, men erfarte også en åpenhet oppover, som ga ham en opplevelse av noe helt annerledes.
Ødelagte helligsteder
Noe som har ødelagt mange helligsteder, er troen på at én religion må besitte stedet. Det fører til konflikter og vold som vanhelliger stedet. Olsen mener Jerusalem er et eksempel på det. Han mener det må være mulig å dele slike steder. Som eksempel trekker han fram et kapell på Oljeberget, som opprinnelig var kristen kirke, men senere ble gjort til moské. I denne moskéen får kristne fortsatt lov til å holde gudstjenester.
[ Jerualem hellig og omstridt ]
Men et vanhelliget sted kan helbredes. Han forteller om Solovki-klosteret i Kvitsjøen i Russland, som under kommunistene ble brukt som fangeleir der mange grusomheter ble utført. Dette er nå bygget opp igjen, og munkene søker bevisst å helbrede stedet gjennom bønn og tilbedelse.
Steder som utfordrer
Boken beskriver inngående elleve ulike hellige steder, som har det til felles at Olsen hadde et nært forhold til dem alle. Men de synes også å være utvalgt fordi de representerer utfordringer til oss i dag. Det kan gjelde den respekten for og enheten med naturen som preger Iona eller ligger i arven fra Frans av Assisi. Assisi representerer også forsoning og enhet mellom religionene og nasjonene. Mar Musa i Syria bidrar med en radikal utfordring til å møte muslimer som søsken. Tao Fong Shan i Hong Kong oppfordrer til å se etter sporene av Kristus i det ukjente og fremmedartede.
Boken skaper en lengsel, men også et savn nå som vi ikke kan oppsøke stedene.
— Erling Rimehaug
Olsen forsøker å formidle noe av atmosfæren som preger stedene, og kommer med tips til hva man kan oppsøke på de stedene som er preget av kommersialisering og mange mennesker. Til pocketbok å være, er dette en vakker bok. Men jeg griper meg i å savne et større format som kunne gjort den mindre kompakt og til en virkelig praktbok.
Boken skaper en lengsel, men også et savn nå som vi ikke kan oppsøke stedene. Da kan denne boken gi oss noe av den opplevelsen og inspirasjonen vi savner – og god ballast når vi igjen kan komme dit.
