Tittelen på Jan Kjærstads siste roman har noe høystemt ved seg. Den gir assosiasjoner til passasjen i Forkynneren i Bibelen som forteller at alt har sin tid. «.. En tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse(…) en tid til å ta i favn og en tid til å holde seg fra favntak…».
Den bibelske skribenten ramser opp og prenter inn at livet og tiden er fylt med mye. Til og med død. Kjærstads metode er å presentere tolv ulike personer, som kommer til samme sted med mye ulik sinnsbagasje. Etter hvert skal det vise seg at de har en del mer til felles enn at de alle er på vei til Nasjonalteateret, til en premiereoppsetning av Ibsens Hedda Gabler. Alle erfarer de på ulike vis at livet denne kvelden dreier i en ny retning.
---
Roman
Jan Kjærstad
En tid for å leve
394 sider, Aschehoug 2021
---
De tolv
Tolv er kanskje ikke et tilfeldig valgt antall. Som en spredt disippelflokk kommer de for å være sammen om noe felles. De er både hengivne og ambivalente på samme tid. Ikke alle tolv kjenner like godt til Hedda Gabler, men forbausende nok har flere en forventning om at stykket skal si noe til mennesker i vår tid.
[ Jan Kjærstad om Bibelens Jobs bok, ondskap og darwinisme ]
Forvaltning av gamle tekster med en motivasjon om å gi aktuelle og meningsbærende tolkninger, er noe teateret og kirken har til felles. Tolkningsutøverne kan merke at noe står på spill, noe viktig, hellig skal formidles. Dette kommer fram i skuespilleren, som også heter Hedda, sin fortelling. Heddas refleksjoner om rollen hun skal spille og relasjonen hun lever i, utgjør navet i romanen. (Nav er et begrep Kjærstad liker å bruke, i romanen blir Nasjonalteateret omtalt som navet i byen). Hennes forsøk på å tilnærme seg selv og sin (rollefigur?) Hedda, er alene verdt lesningen av romanen.
I den gamle bibelfortellingen blir tolv til elleve. Hvem skal dø i denne?
— Valborg Orset Stene
I den gamle bibelfortellingen blir tolv til elleve. Hvem skal dø i denne? Tidlig i romanen viftes det med pistolene. Som i et klassisk krimplot bygges det opp en forventning om at noe skal skje. Men alt blir ikke slik du først tror, det er et tilbakevendende tema i denne romanen.
Tolv tablåer
Kjærstads mesterlige evne til å komponere fortellinger, legge ut ledetråder, belyse mennesker fra ulike vinkler – noe som også var fremtredende i trilogien om Jonas Wergeland – kommer også fram i denne romanen. Her er dessuten samtidskritikk av kjendisliv, sosiale medier og hysteriet rundt avisenes anmeldelser i et herlig satirisk og lekent språk.
[ Hva betyr det å leve et liv som «funksjonshemmet»? Jan Grue gjør ordet han skyr til sitt eget ]
Kjærstad kommer unna med noen overflatiske portretter av disse tolv, fordi en kan betrakte dem som tablåer, oppstilte ubevegelige personer. Mer enn å gi et genuint bilde, får vi presentert typer vi alle har truffet på i livet. Både influenseren Stine og teaterkritikeren Paal beskrives slik sjablongaktig. Men hos alle de tolv, kanskje med unntak av den oppblåste skuespilleren Henrik, nyanseres bildene av dem underveis, de beveger seg i en retning i løpet av teaterkvelden. En retning som går mot mer lys, mer henvendt liv for andre, nærmere sine opprinnelige drømmer.
Bevegelse og forbindelse
Et av de vakreste portrettene som tegnes i romanen, er av faren Frans. Han er i teateret nærmest i en selvpålagt eksponeringsterapi. Ikke bare for å trene seg på å være sammen med mennesker, men også for å utsette seg for historien om Hedda Gabler som tar sitt eget liv, slik hans egen datter gjorde. En av grunnene til at han går ut med en annen livsiver enn da han kom, er en kort samtale med en kvinne i foajeen som spør om hjelp. I hennes egen fortelling får vi vite at Samah valgte å gå bort til ham fordi hun så at han trengte noen å snakke med.
[ Jette Christensen om Birger Emanuelsens siste: «Hvem bryr seg om statsråden kommer?» ]
Flere steder legger Kjærstad inn slike eksempler på hvordan vi mennesker er forbundet til hverandre, og at det vi gjør mot andre får følger. Som hvordan det å trenge hjelp kan være til hjelp for andre. Hvordan det å bli vist mildhet, utløser mildhet videre. Hvordan det å gi noen en dårlig anmeldelse kan ta vekk all livsgnist.
Hva vet vi egentlig om hva som knytter oss sammen?
— Valborg Orset Stene
De tolv er forbundet også til hverandre på kryss og tvers ved referanser og erfaringer de deler. Arkitekten Knut Knutsen nevnes i flere fortellinger, bandet Kings of Convenience, forfatteren Aksel Sandemose, Urdanostinden likeså. Selvfølgelig veldig konstruert og usannsynlig i det virkelige liv. Kanskje mer som et avtrykk av forfatterens egne preferanser? Men kanskje vil Kjærstad ha oss til å undre oss over noe? Hva vet vi egentlig om hva som knytter oss sammen? Hva vet vi egentlig hvilken betydning et møte kan få, før vi våger å utforske det?
Tilbake til livet
Det er noe fiffig over at handlingen er lagt til mars 2019. Når de ulike karakterene drømmer om hva de skal gjøre til neste år, vet leseren at dette ikke kan la seg gjøre på grunn av pandemien. Vi kan føle med dem, der de står struttende av håp. De lever alle i uskyldens tid, før de vet at alt ikke blir som planlagt. Dét har derimot 2021-leseren smertelig fått erfare.
Lesningen av denne boken blir uunngåelig en kommentar til tiden vi nettopp har vært gjennom.
— Valborg Orset Stene
Slik blir lesningen av denne boken uunngåelig en kommentar til den tiden vi nettopp har vært gjennom. En tid som førte til at mange fikk kjenne på spennet i livet, både ensomhet og for tett tilværelse med noen få. Kjedsomhet og samtidig en glede over å være i live. Etter halvannet år har også mange fått kjenne på hva de har savnet. Beskrivelsene av fester, restaurantbesøk og teaterliv kan leses som en feiring av livet mange lengter seg tilbake til.
[ Gullet veg tyngre enn gråsteinen i Dag Solstads nye artikkelsamling ]
En av de tolv, Merete, som skriver doktoravhandling om Hedda Gabler, har også skrevet innledningen til teaterstykket i katalogen. Hun tolker Hedda Gabler i lys av dødskraften, thanatos. Kanskje er det i erkjennelsen av døden som en mulighet og uforutsigbar kraft, at de tolv erfarer en ny bevegelse i livet? Kan det være at dødens nærvær under pandemien også gjør noe med vår livsretning? Det er virkelig en tid for å dø. Men ikke ennå. Først en tid for å leve.