Noe av det som gjør Gunnar Wærness til en av de mest originale poetene vi har i Norge i dag, er at diktene hans like mye leiker med stoffet sitt som de samvittighetsfullt søker ny innsikt. Diktene oppleves både sprelske og seriøse, ja, Wærness får det til å framstå som at nettopp de egenskapene er to sider av samme sak. I sin nye bok får han mye ut av å møte den kristne arven på denne særegne måten.
Nydiktning
Ta på Jesus begynte som et bestillingsverk for Stavanger domkirke i 2019. Bokas første av tre deler er resultatet av dette oppdraget. Oppgava var å ny-dikte middelalderdiktet Salve Mundi Salutare, skrevet av Arnulf av Leuven (ca 1200-1250), som var abbed i et cistercienserkloster i Vllers-La-Ville i Belgia. Dette diktet hyller Jesu kropp og offer og er delt i sju deler som hver er tilegna Jesu kroppsdeler i stigende orden: føttene, knærne, hendene, sida, brystkassa, hjertet og ansiktet.
---
Dikt og dokumentar
Gunnar Wærness
Ta på Jesus
144 sider, Oktober, 2021
---
Seinere blei diktet tonesatt og bearbeida av barokkomponisten Dietrich Buxtehude (ca 1637-1707) under navnet Membra Jesu Nostri. Denne versjonen regnes som den første lutheranske hymnen. I dagens salmebok finnes dessuten en variant av Leuvens dikt i salme nummer 166, O hode høyt forhånet.
Puh – all denne bakgrunnsinformasjonen møter leseren før diktene begynner. Overvelda av den store og for meg ukjente konteksten diktene står i, setter jeg i gang med å lese, bare for å finne ut at de slettes ikke er vanskelig tilgjengelige, i alle fall ikke om en har en grunnleggende kjennskap til kristendommen innabords. Slik åpner det:
kom Gud
det er plass i munnen på meg
du kan stå på mine bein
og slippe frem
ditt lys
Elementene er kjente, her finnes henvisninger til både nattverden, til Gud som lys og ikke minst som nærværende i oss. Som tittelen Ta på Jesus spiller på Thomas’ tvil i møte med den oppstandne Jesus, er det spørrende menneskelige blikket tydelig til stede i diktene. Hvorfor måtte Jesus utsettes for vold og dø? Og har det noe å si for oss? Undring, en slags tilbedelse og maktkritikk står side om side.
Ordbruken har noe nytt over seg, som gjør at inkarnasjonens mange gåter får litt nytt lys.
— Ulla Svalheim
Liten Gud
Hver ny tid fortolker kulturens kjernetekster på sin egen måte. Noe av det som står ut i Wærness’ versjon av det gamle diktet, er den gjennomgående tendensen til å gjøre Gud liten og maktesløs, noe som forverrer volden og lidelsen Jesus, men også menneskene går gjennom. Som her, om Gud:
ditt rene åsyn all maktesløst på jorden
fallende all-uvitende overalt som snø
ditt rene åsyn ropende på omsorg
Det som derimot har allestedsnærvær, er støvet.
[ Gunnar Wærness: Å være menneske er å være i forandring. ]
Wærness dikt er frie og assosiative i formen. Her og der kan de slynge seg inn i gjentakelser og lydlikheter. Ordbruken har noe nytt over seg, som gjør at inkarnasjonens mange gåter får litt nytt lys. Dét skal godt gjøres i møte med noe som er så gjennomtolka fra før. Dessuten: Heller enn at de opprinnelige versjonene av diktet blir tyngende klamper for (verse)føttene, oppleves dikta som friske og flere steder freidige i møte med det bibelske stoffet. Slik klarer faktisk Wærness å finne fram til noe nytt i midt i det gamle.
Ikke at diktene er morsomme, nei, de er leikne fordi de er frie for ærefrykt og stiv høytidelighet.
— Ulla Svalheim
Her spiller nettopp det leikne en vesentlig rolle. Ikke at diktene er morsomme, nei, de er leikne fordi de er frie for ærefrykt og stiv høytidelighet. Som Wærness selv skriver:
«Det er dette som er å lese grundig, slutte å sverme, begynne å granske, tolke, snitte i tekstflyten med intellektet som saks, for å lage en åpning, legge en prikk til loven, slik kunstnere skal. Vi kan ikke løfte loven frem på en silkepute, vi må finne sprekker og skygger, stille spørsmål, skride ubekymret over grensene».
[ Gud, Jesus og Hofmo som kosmiske lekekamerater ]
Utvider «åndegrensene»
Det freidige gjelder også for bokas andre del, «Ta på ordet», med undertittel «Svart treenighet», som består av tre dikt som søker guddommens skyggesider.
Bokas siste del, «Ta på jorda», som sitatet over er henta fra, er en dokumentarisk prosatekst, ja, nærmest en prosjektbeskrivelse. Wærness skildrer sitt eget møte med instrumentet mbira og zimbabwisk kultur, inflasjon og fattigdom, og hvordan det kom til at han sammen med vennen Tipei Marazanye bygde og starta opp en musikkskole i Zimbabwe ved hjelp av innsamla penger.
Wærness åpner «åndegrensene»: «ånd er nabo, slektning, forbilde, forgjenger, tanke», og så videre.
— Ulla Svalheim
Linken mellom denne musikkskolen og de to diktsekvensene er hovedsakelig at sistnevnte finansierer førstnevnte. Honoraret Wærness får for boka, skriver han at han vil lønne en musikklærer og kjøpe en skolebuss for. Men den siste delens erfaringer med zimbabwisk kultur bidrar også til å sette de første delene i en større sammenheng. Når jeg for andre gang leser diktene, trer det sosiale engasjementet i dem enda tydeligere fram. Det samme gjør et annet syn på åndelighet. Der ånd på norsk gjerne er begrensa til den hellige ånd, åpner Wærness «åndegrensene»: «ånd er nabo, slektning, forbilde, forgjenger, tanke», og så videre.
Ta på Jesus er ei rik bok, mye fordi den så eksplisitt trer inn i et vell av sammenhenger og viser at også mennesket står i disse: i historia, i sangen og musikken, i engasjementet for andre, i ånden, i språket.
I tråd med dette siste er boka tospråklig: Snu den bak fram og opp ned og du kan lese den på engelsk i Gabriel Guddings oversettelse.