Se for deg en kvinne som møter en mann til en date. Han griper straks hånden hennes og sier: Dine øyne er som to fjellvann jeg kan synke ned i. Mannen er kjekk på en glatt, strømlinjeformet måte og snakker litt mekanisk – hva er dette for en raring, tenker du. Det samme lurer Alma Felser, den kvinnelige hovedpersonen, på. Hun avviser det svulstige komplimentet.
Handlingen i Drømmemannen er lagt til en ubestemmelig nær framtid, i et festlokale som er møtested for enslige mennesker og humanoide roboter. Vakre, kjekke menneskekopier er nøyaktig tilpasset de behov som hver menneskepartner har opplyst om på forhånd – hvis første date går bra, kan man få med roboten hjem og utvikle forholdet videre.
Men Alma Felser er ikke interessert i intimitet – det har nylig skåret seg med en kjæreste hun hadde på jobben. Hun er en lidenskapelig forsker på Pergamon-museet i Berlin og trenger penger til å finansiere et prosjekt om sumerisk kileskrift. Midler kan hun få hvis hun vil være forsøkskanin i tre uker og ta med seg hjem en robot som er programmert etter hennes ønsker og behov.
[ «No Time to Die» er den beste James Bond-filmen på 25 år ]
---
Film: Romantisk scifi-komedie
Drømmemannen
Av: Maria Schrader
Med: Maren Eggert, Dan Stevens, Sandra Hüller
Premiere fredag 8. oktober
---
Kvinnelig robot
I 2013 kom Her der den ensomme Theodore (Joaquin Phoenix) innledet et kjærlighetsforhold til operativsystemet Samantha i pc-en sin. Samanthas eneste legemlige uttrykk var den myke, omsorgsfulle stemmen til skuespiller Scarlett Johansson. En av de mer komiske scenene i filmen er da en kamerat inviterer Theodore til piknik i parken med kjæreste – det Theodore tar med seg, er pc-en med den vakre røsten.
Hvor er den mannlige maskinen, undret jeg etter synet av Ex Machina (2014), der roboter med perfekte kvinnekropper taust og passivt må betjene mannlige programmere og datanerder. Filmen drøfter om maskiner kan utvikle følelser. Det ender med at en robot tar innersvingen på mennesker både på og utenfor lerretet.
Nå i Drømmemannen lar tyske Maria Schrader en mannlig robot sverme rundt en kvinne av kjøtt og blod. Der robotkvinnen Ava i Ex Machina lignet et til dels gjennomsiktig skjelett med et vakkert ansikt, er Tom i herværende film til forveksling lik en ekte mann. Skuespiller Dan Stevens balanserer perfekt på kanten av det maskinaktige – man aner et snev av stivhet i talemåte, blikk og mimikk. Summen er likevel slik at Alma Felser, og vi, kan se på ham som en reell erstatning for en menneskelig partner.
[ «The Man Who Sold His Skin»: Høyst severdig om flyktninger og moralske dilemmaer ]
Hva er et menneske?
Det smart uttenkte plottet utfoldes på fascinerende vis. Hva gjør at roboten, til tross for sin sterke menneskelikhet, likevel virker irriterende maskinell i møte med Alma? Først dette at Tom bommer på komplimentene. Å programmere flørting er vanskelig, sier robotprosjektets alltid smilende assistent (Sandra Hüller). Hun viser seg selv å være en maskin. Dernest dette at menneskelige handlemåter slett ikke er perfekte – man snubler og faller, man krangler og oppfører seg irrasjonelt – det begriper ikke Tom.
Toms kunnskap om mennesker er algoritmestyrt, følgelig inviterer han Alma til et skumbad med roseblader i badekaret fordi 93 prosent av tyske kvinner drømmer om dette. Men den kjølig-kyniske Alma, utmerket spilt av Maren Eggert, skyr slike påfunn. Hun hører til de sju prosentene som ikke drømmer om noe slikt.
Men Tom er lærenem. Han demper sine forblommede talemåter og innser at skal han tilfredsstille Almas drømmer – som er robotens oppgave – må han forstå henne bedre og vise at han har ekte følelser – det aller, aller vanskeligste å uttrykke for en maskin.
Når Drømmemannen er blitt en så god film, er det fordi Schrader stadig legger inn argumenter for og imot verdien av en relasjon mellom menneske og intelligent maskin
— Kristin Aalen
Natur vs. kultur
På elegant vis lager Schrader scener der vi blir bedre kjent med Almas savn og lengsler – hva har hun gått glipp av i livet, hva gjør henne lykkelig, hva lengter hun etter?
I Ex Machina ble motsetningen mellom kunstig intelligens produsert inne på datalaben satt opp mot urørt natur i form av isbre, elv og fossefall, fjell og skog. En lignende visuell kontrastering foretar Schrader i Drømmemannen: Alma får se Tom stå midt ute i en hjorteflokk. Skal vi løpe barbeint i gresset, skal vi få oss en naturopplevelse, roper han og løper av sted med henne. Det liker hun.
Når Drømmemannen er blitt en så god film, er det fordi Schrader stadig legger inn argumenter for og imot verdien av en relasjon mellom menneske og intelligent maskin. Tom virker etter hvert besnærende og forlokkende på Alma skjønt hun jo gjennomskuer selv hvorfor det er slik: Han er skapt ut ifra opplysninger hun har gitt til selskapet som laget ham. Tom er altså et ekkokammer som skal tilfredsstille hennes behov, akkurat slik våre nettbesøk og sosiale medier ofte fungerer for oss i dag.
[ Dag Hareide gyver løs på teknogigantene i ny bok ]
Er det nå egentlig den menneskelignende roboten hun trenger for å bøte på ensomhet og en aldri stilnende lengsel etter nærhet? Hvordan det ender, røper jeg ikke. Gå og se Drømmemannen selv.
