Det er ikke ofte jeg leser starten på en roman fire-fem ganger.
I møte med Rachel Cusk siste korte roman Et tilfluktssted, om en middeladrende forfatters livskrise, har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg må stoppe opp, gå tilbake, lese på nytt, notere og reflektere. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en roman som er så fortettet og med en slik svimlende dybde.
La den rette komme inn
Mange år etter et opprivende samlivsbrudd, hvor hun i en periode ikke fikk se sin egen lille datter, har forfatteren M etablert seg på nytt. I et frodig marsklandskap i Frankrike lever hun et rolig liv i et nytt ekteskap med Tony. Han er en taus, nevenyttig og stor mann som aldri lar seg vippe av pinnen. Hun har holdt sitt dypt splittede jeg i sjakk ved å omfavne eksiltilværelsens gjentagende hverdag mens datteren har blitt voksen.
---
Roman
Rachel Cusk
Et tilfluktssted
Oversatt av Agnete Øye
192 sider, Gyldendal 2021
---
Ekteparets felles prosjekt er «Det andre stedet», et hus de har bygget opp på ruinene av et gammelt hus på eiendommen. Til dette huset inviterer de kunstnere og forfattere til et kunstneropphold i det flate, men konstant foranderlige landskapet. En dag takker den kjente maleren L overraskende ja til Ms gjentatte invitasjon.
Men en skal jo som kjent være forsiktig med hva en ønsker seg.
Den vanskelige kvinnen
På nittitallet var Rachel Cusk en ung bejublet forfatter med en særlig teft for å skrive om moderne familieliv. Men da hun gikk over til memoarformen og skrev om sitt eget familieliv, ble det bråk. I 2012 skrev hun den kontroversielle memoaren Etterspill: Om ekteskap og seperasjon (på norsk i 2019) og hun ble av deler av den britiske pressen og kritikerstanden stemplet som en feministisk narsissist som ville ha det hele, uten å gi avkall på noe.
[ Komedien slåss med tragedien i Natalia Ginzburgs univers ]
Flere år etter at Cusk ble filleristet i britisk media reiste hun seg fra asken og ga ut Omriss-trilogien som etablerte henne som en av Storbritannias viktigste samtidsforfattere. I trilogien Omriss (2018), Transitt (2019) og Kudos (2019) beskrives en kvinnelig forfatter, som har gjennomgått et traumatisk samlivsbrudd, kun gjennom samtalene hun har med menneskene hun møter.
Jeg kan ikke huske sist jeg leste en roman som er så fortettet og med en slik svimlende dybde.
— Hilde Slåtto
En kan si at i Omriss-trilogien gikk jeget, som hadde fått så hard medfart i resepsjonen av memoarene, i et språklig eksil. Resultatet var banebrytende, og stilistisk original romankunst som redefinerte hvordan autofiksjon kunne skrives – samtidig hadde Cusks skarpe blikk på kjønn, ekteskap, kunst og foreldrerollen blitt grundig foredlet gjennom denne nesten usynlige posisjonen.
[ Sara Stridsberg mellom det nær parodiske og det strålende ]
I Et tilfluktssted snur Cusk helt om på dette premisset. Nå skriver hun frem et jeg som er i ferd med å bli fullstendig oversvømt av sine egne følelser og fortrengte historie. Igjen fornyer Cusk litteraturen hun skriver, og stadfester hvilken stor forfatter hun er.
Referanser
Et tilfluktsted er løselig basert på den ukjente memoaren Lorenzo in Taos (1932) av den velstående kunst- og litteratur-elskeren Mabel Dodge Luhan. Luhan var kjent for sin kunstnerkoloni i byen Taos i New Mexico – med forfattere og kunstnere som Aldous Huxley og Georgia O´Keeffe. Den kuriøse memoaren tar form som brev, skrevet til blant annet poeten Robinson Jeffers, og forteller om da DH Lawrence og kona Frieda endelig takket ja til å komme å bo hos Luhan og hennes mann Tony. Uten filter beskrives det intense og sadistiske maktforholdet som oppstår mellom henne og DH Lawrence.
[ Ville Shakespeare ha skrevet Hamlet om han ikke hadde mistet en sønn? ]
Ikke bare tar Rachel Cusk i bruk nesten alle karakterene i Luhans memoar. Hun plasserer dem på et lignende sted, i lignende relasjoner, tar i bruk nesten ordrette sitater og former hele sin fortelling som brev stilet til Ms mangeårig venn og forfatter Jeffers. Samtidig er Et tilfluktssted absolutt ikke den samme historien.
Befriende
Isteden skraper Rachel Cusk ut innholdet av memoaren til Luhan, for så å bruke omrisset av den for å på nytt kunne gå i dypet på en forfatter og en kvinne i eksistensiell krise.
«Et tilfluktssted» frigjør seg fra det usynlige og vage jeget som nøysomt ble risset opp i Omriss-trilogien.
— Hilde Slåtto
Jeg opplever Et tilfluktssted som en roman som frigjør seg fra det usynlige og vage jeget som nøysomt ble risset opp i Omriss-trilogien. Gjennom beretningen om hvordan M insisterende inviterer L inn i sitt tilsynelatende rolige liv, for så å få livet sitt fullstendig endevendt av ham, fletter Cusk lag på lag av betraktninger om kunst, kjønnsroller, morsrolle og frihet, uregjerlige følelser, bunnløs tvil, bristende selvfølelse og gryende selvforståelse med tråder av psykoanalyse, feminisme, og kunstteori. Resultatet er en svimlende kompakt og tankevekkende roman som i triumf roper ut «Her er jeg!»
Det vil jeg karakterisere som en sjeldent befriende og potent leseropplevelse.