Mange – kanskje til og med de aller fleste kvalitetene til Pig – skyldes nærværet til hovedrolleinnehaveren. Også uforutsigbarheten av at man aldri kjenner seg sikker på hvilken vei handlingen tar.
Etter å ha gjort minneverdige roller i kvalitetskomedier og i uavhengige produksjoner av folk som Coen-brødrene og David Lynch, krålte Nicolas Cage seg trygt inn i den filmatiske hovedstrømmen utover 1990- og 2000-tallet. Han var actionhelt i stadig større produksjoner, men rollene ga ham nesten alltid rom for å vise spekteret som skuespiller, gjerne med en viss mani og intensitet.
Parallelt gjorde han seriøse roller i kvalitetsfilmer. Han vant Oscar for innsatsen som alkoholisert manusforfatter i Leaving Las Vegas (1995) og ble nominert for dobbeltrollene som tvillingbrødrene Donald og Charlie Kaufman i Adaptation (2003).
Cage gjorde stor suksess som Indiana Jones-aktig eventyrer i de esoterisk anlagte National Treasure-filmene. Men, i de senere årene, har karrieren, grovt sagt, foregått i to spor: I sjelløse kommers-filmer som trenger et kjent ansikt og i kompromissløse voldshistorier, ofte med kunstnerisk verdi, som underkjente Mandy (2018).
I Pig gestalter Cage en eremitt som jakter trøfler sammen med en gris i Oregons utemmede utmark. Når det innbringende dyret blir stjålet i et voldsomt innbrudd, må helten vende tilbake til samfunnet for å få det tilbake.
Ingen hevn
Gitt den dyriske tittelen, Cages nyligste filmografi og at han har størknet blod i ansiktet gjennom nesten hele spilletiden, er det lett å tenke seg at Pig er en ultravoldelig hevnthriller med kunstambisjoner.
Men hovedpersonens odyssé i restaurantmiljøet han forlot tiår tidligere er intet hissig gjengjeldelsestokt. Den handler snarere om å forstå seg, andre mennesker og samfunnet i seg selv. Manuset er sparsom med opplysningene, men det viser seg at Cages rollefigur bærer på en fortvilet sorg og følelse av meningsløshet og at han tidligere var en svært respektert kjøkkensjef i den hippe amerikanske vestkystbyen.
[ Gripende dokumentar om trøffeljegernes kunst ]
Fremdriften er selvsikker, manuset lener seg verken på action eller andre konvensjoner fra historier om kidnapping. Rammene gir derimot manusforfatter og debuterende spillefilmregissør Michael Sarnorski et lerret han kan fylle med utfall mot moderne og meningsløs matkultur – som «dekonstruert» sjømat som serveres med granbar og røyksky.
Var ikke kokkens egentlige drøm å skape en ærlig pub? Eller diskusjoner om profitt- og statusjag kontra et liv i ensomhet i skogene. Ja, hva er vitsen med å jage noe som helst når verden er forgjengelig og naturkatastrofer truer?
---
Drama
Pig
Av: Michael Sarnoski
Med: Nicolas Cage, Alex Wolff, Nina Belforte
Premiere 14. januar
---
Leve sitt liv
«Vi har ikke mye å virkelig bry oss om», sier den letende eremitten. For ham var grisen en avgjørende del av hverdagen.
Cage gjør rollen med en sivilisert humanisme, med rolige, tålmodige bevegelser og et arsenal av sannheter han delvis motvillig forteller omgivelsene. Og hans presist formulerte observasjoner rammer vel så hardt som stump hevnvold.
Filmen kunne utmerket kostet på seg en nok halvtime med en skjeggete og stor Nicolas Cage i naturskjønn delikatessejakt med en søt gris
— Einar Aarvig
Den dype stemmen er lav og myk – dette er ikke en mann som vil noen vondt. Han vil bare leve på sitt eget vis. Det er gledelig å se en så avdempet og behersket Cage. Rollen gestaltes uten oppsperrede øyne, fektende hender, dansetrinn eller andre av hans manierte kjennetegn.
Og så man kan spørre seg: Går karakteren gjennom nok livsforandrende omstendigheter til at han kan kalles hovedperson? Er egentlig den unge trøffelhandleren, Amir, både vårt blikk inn i historien og handlingens viktigste person? Spørsmålene maner til gjensyn.
[ «The Matrix Resurrections» resirkulerer mye og problematiserer lite ]
Magien i begynnelsen
Slik blir altså Pig et overraskende lavintenst drama med en eksistensialisme i bunnen. En film det er besnærende – av og til nesten hypnotiserende – å bivåne. Mest magisk er den innledende normaliteten som skal brytes. Filmen kunne utmerket kostet på seg nok en halvtime med en skjeggete og stor Nicolas Cage i naturskjønn delikatessejakt med en søt gris.
Den påfølgende, mer urbant orienterte historien er tankevekkende, velfortalt og uforutsigbar – og et par hakk mindre gåtefull enn innledningen.
