Det hender en svært sjelden gang at man ikke først og fremst vil skrive om, helst bare sitere fra en diktsamling man skal anmelde. Slik er det med Rune Christiansens Jeg går i sorg. Dette er en bok som berører og imponerer meg med sin fjærlette inderlighet og elegante språkføring.
Den handler om en mor, rammet av demens, på terskelen til døden etter et langt liv. De fleste av diktene fungerer som punktnedslag i morens stadig forverrede tilstand, i minnene poeten deler med henne. Andre igjen er aforismer og prosadikt, formet som notater fra lesninger av klassisk litteratur.
Emosjonelt trykk
Bokens sorg hviler i hvordan poeten nærmer seg moren og sykdomstilstanden. Hvordan kan man gå inn og skildre et menneske hvis verden forsvinner dag for dag? Jeg går i sorg skildrer både nærhet og utilstrekkelighet i stilrene tekster. Det emosjonelle trykket i den nære relasjonen gir Christiansens finslepne og litt nøkterne dikt en veldig glød. Samlingen åpner slik:
Uferdig selvportrett
Jeg tar farvel med mor, hun gir meg
en nøkkel, men det finnes
ingen nøkkel, bare hånden utstrakt
og avskjeden, et knapt hørlig
etterskjelv: en kongle lander
i en vannpytt
og det er ennå ikke høst.
Ringer i vann
Diktet illustrerer godt Rune Christiansens tone. Ikke minst viser den oss hvordan forfatterens egen eksistens står i sammenheng med morens vei inn i «tåken», som det skrives om i boken. Hvordan ringene i vannet etter en bortgang oppstår og forsvinner. De etterlater poeten i et tomrom. Her søker forfatteren svar i annen litteratur. Flere dikt, satt opp som en rekke notater, peker mot andre kunstnere og litterære forsvinninger, som her, i et utdrag mot slutten av boken:
«Edith Södergran i en verden som forsvant og mor i en
verden som forsvant, og diktene jeg skriver, også de
fra en verden som går tapt. Au, ubegripelig epoke …»
Tanker rundt andre kunstneres inngang til temaet lager en himmel over det rent personlige i skildringen av moren. Diktene oppleves nettopp ikke som personlige eller lukkede over skjebnen til en nær relasjon, diktene løfter heller den tematiske bunnen i samlingen opp i lyset. Det gjør at boken enkelt og forbilledlig inviterer leseren inn til å reflektere over temaet.
Det emosjonelle trykket i den nære relasjonen gir Christiansens finslepne og litt nøkterne dikt en veldig glød.
— Endre Ruset
Mer Monet enn Pollock
En av de siste årenes sterkeste sorgbøker, Naja Marie Aidts Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake greier å gripe an en slags form for den abrupte, dunkle, uregjerlige sorgen. Boken består av brokker og fragmenter av egne notater og annen litteratur.
Christiansens velger en litt mykere strategi i sin samling. Morens vei inn i demenståken er formulert med forfatterens alltid så stilsikre eleganse. Blir det en smule for mye finpudret rouge i setningene, et maskarastrøk for mye i bildene hos Christiansen? Absolutt ikke.
---
Poesi
Rune Christiansen
Jeg går i sorg
Oktober 2022
---
For å trekke en parallell til billedkunsten: Christiansens poesi er definitiv mer Claude Monet enn Jackson Pollock. Men leser man Jeg går i sorg nærmere etter i sømmene, trer den finstilte variasjonen i form og uttrykk fram. Enkelte dikt snakker med annen litteratur, andre dikt er helt nede på et konkret hendelsesnivå. Begge steder finnes det gull, her fra et «nedpå» dikt sent i samlingen:
Slutt å tenke på det
Så mye går tapt hver dag:
planteliv, insekter, verden.
Og mor som ikke lenger husker
hvilke sammenhenger hun står i:
barnebarna som stikker innom henne
med den samme ømheten de bar på
da hun uttalte navnet deres
som om de var uforglemmelige
og umistelige, ikke som smykker,
men som kjærtegn.
Fortjener mange lesere
Rune Christiansens Jeg går i sorg er ikke en diktsamling kun for poesi-aficionados. Den fortjener et bredt publikum og går inn i temaet demens på en vakker, ofte hjerteskjærende måte. Som det står om moren i en linje i et av bokens dikt:
«Fremtiden finnes ikke, men hun går inn i den.»
