En betimelig debatt har gått i norsk bokbransje denne vinteren. Forfattere har etterlyst større mangfoldskompetanse i forlagsredaksjonene, hos kritikere og i kulturlivet for øvrig. Og det med rette. Melaninfattigdommen er åpenbar.
Litt mindre omtalt er det at de samme bransjene virker å ha lite kompetanse eller synlig erfaring med et annet mangfoldsparameter: funksjonsfriskhet.
Kjenne seg igjen
Forlagene som jobber med å utgi barnebøker er smertelig klar over oppdraget de har: At alle barn skal kunne kjenne seg igjen i litteraturen. Barnelitteraturen ønsker å vise et mangfold av mennesker og måter å leve på, og forlagsredaktørene jobber på detaljnivå når det kommer til hudfarge, karakterer med briller eller med ulike legninger.
Noen få rullestolbrukere finnes etter hvert også i litteraturen: Helten i Lars Henrik Eriksens tegneserie Jakten på evighetsmaskinen sitter i rullestol, men lar seg ikke stoppe av det. Og nå har Arne Svingen altså gitt ut en roman der hovedpersonen har Downs syndrom.
På sitt beste oppnår romanen å røske tak i fordommer. Men fortellingen utfolder seg til å bli høydramatisk på en noe underlig måte.
Optimist
En kan kanskje si at Svingen i Unike Edgar tar utgangspunkt i myten om at alle med Downs syndrom er så glade. Dels er det også slik: Edgar er glad, han smiler når han kan og tenker at verden blir ikke verre av det. Favorittsangen hans er Jahn Teigens «Optimist», og denne sangen blir en viktig tematisk tråd i boka.
Edgars foreldre vil ikke vite av ham fordi han er den han er, og han bor i en leilighet der ulike mammapappaer, som han kaller dem, passer på ham. Han gleder seg til han snart fyller 13 år.
På sitt beste oppnår romanen å røske tak i fordommer.
— Karen Frøsland Nystøyl
På skolen henger han med de kule gutta, og de utnytter ham. Han vet at han ser glad ut på utsiden selv om han ikke alltid kjenner seg sånn inni. Guttegjengen får ham til å kaste stein på vinduer, han slipper jo uansett unna, tenker de.
Men Edgar har moral, følelser og stor evne til empati, og han skjønner at de leker med ham. Derfor finner han strategier for å vri seg unna ugagn når han kan. Men det er ikke alltid det går.
---
Roman for barn
Arne Svingen
Unike Edgar
Målgruppe: 9-13 år
224 sider, Gyldendal 2022
---
Går ikke helt opp
Intensiteten i boka stiger i takt med at Edgars 13-årsdag nærmer seg. Gjengens prosjekt er å få Sinna-Lars, en eldre kar, til å klikke, og de forteller Edgar at de kun vil komme i bursdagen dersom Sinna-Lars også kommer. Edgar fikser dette, men gutta har en verre plan. Bursdagen ender høydramatisk med bilulykke, rømming, slag, våpen og en gisselsituasjon.
Som voksen leser faller jeg av når Edgars kjære, box-freshe sko må klippes av ham i en ambulanse. Jeg får ikke dramatikken til å gå opp når våpen hentes frem og skudd avfyres. Jeg får heller ikke alt som ordner seg til slutt til å gå opp. Og jeg skjønner ikke hvorfor Sinna-Lars gir Edgar en dyr og flott presang til bursdagen når de kun har møttes en gang tidligere.
[ «Kari Løvaas viser at menneskeverdet er noe kroppslig akutt» ]
Sterk drivkraft
Men: Jeg er ikke i målgruppen. Kan hende handler det om verden slik den er blitt: Hvor lite vi forsøker å forstå hverandre, og hvordan alt nærmest kan eksplodere dersom vi ikke prøver. Eller hvordan et håp om vennskap kan endre alt.
Arne Svingen har skrevet over 100 bøker, de fleste av dem for barn og unge. Det står ofte noe på spill i barne- og ungdomsromanene hans, og det liker jeg godt. Det tar leseren med inn i boka og skaper gjenkjennelse og driv.
På et vis punkteres et spennende konsept av den intense dramatikken.
— Karen Frøsland Nystøyl
Jeg synes Svingen bygger Edgar godt opp. Edgar har sterk drivkraft mot å gjøre verden god, og han er snill, åpen og modigere enn de fleste. Som romankarakter er han tro mot seg selv og sin egen logikk.
På en måte punkteres likevel et spennende konsept av den intense dramatikken.
[ ̧«Film for øret»: Når bildeboka blir lydbok ]
Å skrive godt og troverdig om hvordan barn står opp for hverandre når voksne gjør verden kjip, det er Svingen uslåelig på. Men noe av det viktigste han gjør i denne boka, er å skrive frem fordommer knyttet til Downs syndrom og hvordan barna forholder seg til dem.
Samtidig blir det sårt og tydelig at verden ikke overraskende består av er et «oss» og et «dem» når det kommer til funksjonsfriskhet og syndromer. Det må det nok dessverre mer enn en én roman til for å endre.
