– Men tenker de ikke på at politikerne må få med seg folket? Ellers får du bare sure bompengepartier og aggressive gule vester. Enkel moralisme overbeviser ingen!
Debatten går høyt på en hyttetur like før påske. Sammen med fire andre voksne mannfolk diskuterer jeg klima, miljø, natur og ansvarlig livsførsel. Alt dette basert på min raske gjengivelse av boka Etikk i klimakrisens tid. En av turkameratene sier han har lite til overs for det han ser som moralisme. Demokrati fordrer pragmatisme, sånn er det bare, og det synes filosofen Vetlesen blottet for, slår han fast.
Filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen og professor i religionsfilosofi ved Menighetsfakultetet, Jan-Olav Henriksen, har skrevet mye om etiske problemstillinger knyttet til forbruk og natur. Nå er de på markedet med en helstøpt etisk analyse av vår tids store utfordring, klimakrisen.
Umulig å komme utenom
Boka er ikke lang, cirka 240 sider. Språket er presist og klart. Argumentene følger som perler på en snor, og forståelsen av et helhetlig verdensbilde forsterker seg side for side. Da jeg til slutt legger fra meg boka er den overveldende følelsen at «ja, slik må det være». Jeg må selv bli del av den endringen klimavitenskapen beskriver, og politikerne våre må tørre mer, mye mer.
En skulle kanskje tro at med en teolog ville bibelske eller andre religiøse referanser få mye spillerom. Men det er ikke utgangspunktet her. Og selv om filosofen Vetlesen av enkelte oppfattes som en gammeltestamentarisk profet som roper ut i ørkenen om helvete som snart vil komme om vi ikke endrer livsstil, er dette en bok som det er umulig å komme utenom for den samfunnsinteresserte.
Menneske som natur
Forfatterne er på jakt etter et nytt rettferdighetsbegrep som ikke skal forstås antroposentrisk, en livsanskuelse som setter mennesket i sentrum for alt som har med verdi å gjøre. Vi har gjennom mange hundre år levd med å se på oss selv som universets mest unike skapning. Det har selvsagt også blitt styrket gjennom religiøse fortolkninger, som forteller oss av vi er skapt i Guds bilde, og som gir oss rett til å herske over naturen.
---
Sakprosa
Arne Johan Vetlesen og Jan-Olav Henriksen
Etikk i klimakrisens tid
248 sider, Res Publica 2021
---
En slik forståelse av vår plass i skapelsen har forfatterne liten sans for. Det nye rettferdighetsparadigmet må selvsagt innbefatte alle mennesker, også de i fattige land. I tillegg kommer kommende generasjoners legitime interesser. Men så må vi også se oss selv som natur, som del av naturen, og innbefatte naturen og alt levende som del av oss selv og som noe vi også er ansvarlige for.
Både vi og naturen er sårbare, og vi gjør hverandre sårbare. Dette er en ny måte å orientere seg i verden på.
Ny dydsetikk
En ny dydsetikk som gir oss flere moralske ressurser er derfor nødvendig, hevder forfatterne. Gjennom skoleverket og andre samfunnsinstitusjoner må vi sørge for at dannelsen av en ny moralsk karakter blir virkeliggjort. Vi må utvikle oss som moralske aktører i fellesskap med andre.
Dette er en ny måte å orientere seg i verden på.
— Andrew P. Kroglund
Dydsetikken vil hjelpe oss på veien mot klokere valg, men den er også forankret i spørsmålet om hva slags mennesker vi ønsker å være og hvordan vi ønsker å leve. Dette er viktig, fordi vi formes mer enn vi aner av forbrukersamfunnets knallharde reklamepress, der vi alle blir del av et system vi ikke klarer å bryte ut av.
Økolykke
Vi behøver et nytt lykkebegrep, et som rommer en klode i økologisk balanse. Evig forbruk er en form for tomt begjær, og evig vekst gir ingen reel lykke.
Problemet er at økonomien dominerer politikken. Systemet gir oss mer penger og flere arbeidsplasser ved at vi ødelegger natur. Vi pumper opp olje og spyr ut klimagasser. Vi hogger regnskog og tjener mye på kort sikt, mens forørkningen øker på lang sikt.
Vi sager med andre ord av grenen vi sitter på. Og staten, bedriftseierne og arbeidstakerne sitter og gynger i takt.
Forfatterne beskriver dette som «den iboende perversiteten i det systemet vi har, systemet det er så vanskelig å finne et alternativ til, ettersom samtlige parter er så innvevd i det, avhengig av det».
Barnebarna som gisler
Dette paradokset ble tydelig for oss under valgkampen i 2021 da Arbeiderpartiet lovet oss en politikk der de skulle «utvikle, ikke avvikle» norsk oljeindustri. Men hvor leder det oss, i et generasjonsperspektiv, spør forfatterne.
Svaret gir de selv: «Å prioritere å åpne opp nye felt for produksjon og «sikre» arbeidsplasser 40 til 50 år frem i tid er akkurat det som holder barna og barnebarna til den nåværende generasjonen arbeidere og lønnstakere som gisler.»
Løsningen må derfor være å gi politikken og etikken større spillerom. Økonomien må underlegges etikken. Det er en forutsetning for å få til endringer. Dette, skriver forfatterne, vil på sikt også komme økonomien til gode. Vi trenger en «økologisk informert politikk».
Økosorg er bra
I mellomtiden vil økosorg ramme flere og flere av oss. Men det er bra, skriver forfatterne. Da får vi tross alt kontakt med følelsene våre. Det kan bidra til å gi en ny kampmoral, så lenge den da ikke fører til ekstreme voldshandlinger. Forfatterne applauderer derimot organisasjoner som Extinction rebellion, som driver med sivil ulydighet, men da rettet mot institusjoner og installasjoner, og aldri med voldelige midler.
Dette er ikke enkel moralisme, men heller en rasjonell, veloverveid etisk og moralsk refleksjon for et nytt tideverv.
— Andrew P. Krogvold
Vi trenger med andre ord en nyorientering rundt hva som er viktig i våre liv. Vi har frem til nå vært fanget av systempragmatisme, noe min venn etter hvert under diskusjonen sa seg enig i. Ifølge forfatterne er dette fordi vi ikke klarer å se forbi systemets innebygde konsensusmekanismer, gruppepress, og reklamens grep om oss.
[ «Oppløftende parterapi for klimaaktivister og oljearbeidere» ]
Ikke enkel moralisme
Det er selvsagt svært vanskelig å komme seg fri fra denne veven. Men Vetlesen og Henriksen har gitt oss et solid bidrag til en dydsetikk som kan hjelpe oss alle på veien mot et samfunn der økologi blir et styrende prinsipp.
Den dydsetikken vi trenger for å komme dit har, Ikke overraskende, nøysomhet og vekstkritikk som bærende prinsipper. Slik jeg ser det er ikke dette en enkel moralisme, men heller en rasjonell, veloverveid etisk og moralsk refleksjon for et nytt tideverv. Og det inspirerer!