Hva tenker du på når du ser påskeliljer som nikker i vårvinden?
I Jamaica Kincaids moderne klassiker Lucy står hovedpersonen og skuer utover nyutsprungne påskeliljer i en park i New York. Hun skummer av raseri.
Tenåringen Lucy har aldri opplevd vår før. Motvillig har hun blitt sendt vekk fra den karibiske øya Antigua til USA. Hun skal være au-pair i ett år hos et velstående hvitt par med fire små barn.
En påskelilje er en påskelilje ...
Lucys omtenksomme arbeidsgiver Mariah har frydefullt sett frem til å dele sin entusiasme over vårens underverker med henne. Men gesten faller død til jorden og utløser et minne hos Lucy om da hun måtte lære diktet Daffodils av dikteren William Wordsworth utenat på skolen. «Jeg hadde glemt alt dette helt til Mariah nevnte påskeliljer, og nå fortalte jeg henne det med et sinne som overrasket oss begge. Vi sto ganske nær hverandre, men så snart jeg var ferdig med å snakke, tok vi begge uten å betenke oss et steg bakover. Det var bare ett steg, men for meg kjentes det som om noe jeg ikke hadde vært klar over, ble tøylet.»
Dette noe dirrer og blinker i romanen. Lucy forstår at hun og Mariah ser helt forskjellige ting når de skuer utover det gule blomsterhavet.
Kolonialisme
For unge Lucy blir det tindrende klart at for en som henne, som er etterkommer av slaver, vokst opp i fattigdom på en kolonisert øy, hvor en må lære utenat en av kolonimaktens kanoniserte dikt om en blomst hun aldri har sett, for så å vokse opp og bli sendt langt av gårde for å tjene litt penger, som en moderne tjener, oppleves verden diametralt forskjellig fra den hvite, velstående kvinnen som kan ta inn blomsterprakten med samme glede og nytelse som Wordsworth beskrev i diktet sitt.
Men tydeligst for Lucy er hvordan dette noe er det største privilegiet til de privilegerte – å slippe å ta inn de enorme forskjellene som undertrykker så mange og gir frihet til så få.
---
Roman
Jamacia Kincaid
Lucy
Oversatt av Åshild Lappegård Lahn
176 sider, Cappelen Damm 2022
---
Fantastiske Lucy
Genistreken til Jamacia Kincaids korte dannelsesroman om Lucys første år i New York, er ikke bare forfatterens evne til uhyre presist å skrive frem store komplekse temaer som kolonialisme, rasisme, kjønnsroller og makt i en særdeles fortettet form. Den største bragden er hvordan Kincaid dikter frem karakteren Lucy; hennes kompromissløse personlighet og helt særegne blikk, som gang på gang overrasker leseren og gir en befriende opplevelse av å se verden på en ny måte.
Det er Kincaids innsikt i Lucys unike livskraft og hennes raseri som står frem som den vitale motoren.
— Hilde Slåtto
Lucy nekter å innordne seg det vedtatte, har egne preferanser og meninger, er naiv og uerfaren – uten at det hindrer henne i å stole på sin egen oppfatning. Hun ser glassklart forbi vedtatte normer: som hvor absurd det er å frakte et nydelig gammelt bord fra Finland til USA, bare fordi en har bestemt seg for å eie det, at sammenhengen mellom nytelse og forelskelse er forsvinnende liten, at det flotteste hun vet er når kvinner er høyere enn mannen eller hvor lite det har med henne å gjøre når hun finner ut at hun kanskje er i ferd med å bli vakker.
[ «Denne polske Holocaust-romanen er blant livets hardeste leseropplevelser» ]
Vitalt raseri
Det er ingen hemmelighet at Jamaica Kincaid skriver svært tett opp mot sitt eget liv. Det meste som Lucy opplever i romanen, stemmer overens med Kincaids egen biografi. Da boken kom ut i 1990, først som føljetong i The New Yorker, som Kincaid skrev fast for i 20 år, ble hun kritisert for å skrive for selvbiografisk og med et altfor stort raseri.
[ «Finstilt studie av klasse og rasisme» ]
Nå over 30 år senere kan en ikke tenke annet at en slik kritikk var et klassisk grep for å undertrykke en sterk stemme. Det er nettopp Kincaids innsikt i Lucys unike livskraft og hennes raseri som står frem som den vitale motoren i denne dannelsesromanen. I sin ensomhet og kompromissløshet skaper Lucy seg selv helt i sitt eget bilde – ikke de andres.
Pensum
Lucy er en sjeldent frihetselskende roman som bør bli pensum på alle videregående skoler. Utgivelsen har blitt gjort mulig fordi Cappelen Damm har satset på det forbilledlige prosjektet Oversette mesterverk, hvor medlemmer av Oversetterforeningen har blitt invitert til å nominere titler som aldri før har vært oversatt til norsk. Resultatet er en serie som oppleves som sjeldent vellykket; både i det interessante utvalget, de bunnsolide oversettelsene, og de kunnskapsrike og engasjerte etterordene, skrevet av oversetteren selv – en ressurs som burde blitt tatt i bruk langt oftere.
[ «En surrealistisk lesefest med politisk kraft» ]
En egen hage
I et intervju i den siste utgaven av det litterære tidsskriftet The Paris Review besøker forfatteren Darryl Pinckney Jamaica Kincaid hjemme i Vermont, hvor hun bor når hun ikke underviser som professor i afrikansk-amerikanske studier ved Harvard. I beskrivelsen av hennes fantastiske hage (Kincaid har i en årrekke skrevet bøker og artikler om hager) streifer blikket til Pinckney over plenen hvor det er plantet over tusen påskeliljer.
Det er et herlig indre bilde å se for seg Jamaica Kincaid som setter ned tusenvis av blomsterløk i den mørke jorden i sin egen hage, det er virkelig helt i Lucy sin ånd.