Det finnes to greske ord for tid i Det nye testamentet: khronos og kairos. Khronos er den hverdagslige tiden som flyr forbi, klokken som tikker og går. Kairos, derimot, er tiden i sin fylde, sprekkfull av mening, når noe fullbyrdes. Kairos er punktet der evigheten bryter inn i nåtiden, der Guds tid møter menneskenes tid.
I den tyske forfatteren Jenny Erpenbecks nye roman kan tittelen Kairos henvise til to ting. Begrepet kan beskrive det intense kjærlighetsforholdet mellom romanens to hovedpersoner, Hans og Katharina, et forhold som gir dem en akutt opplevelse av mening. Eller det kan referere til den kollapsende DDR-staten de to elskerne lever i.
Romanen finner sted på slutten av 1980-tallet, og bærer preg av sorgen over tapet av et samfunn som har gitt innbyggerne (i alle fall Erpenbecks to hovedpersoner) idealer, mening og tilhørighet. Da DDR oppløses i romanens siste halvdel, er det kapitalismens uutholdelige hurtighet og likhet romankarakterene reagerer på. En kjole kan koste «25 d-mark om morgenen, 10 midt på dagen og kanskje bare 2,50 om kvelden.» Og «Coca-Cola har klart noe den marxistiske filosofien aldri klarte, den har forent arbeiderne i alle land i sitt tegn. Hjemme?»
Historien og enkeltmennesket
Erpenbeck, som av mange omtales som en mulig nobelpriskandidat, har tematisert forholdet mellom verdenshistorien og enkeltmenneskers liv også i sine tidligere romaner. I Norge har hun fått særlig mye oppmerksomhet for Alle dagers ende, der en kvinne på grunn av diverse omstendigheter dør fem ganger i løpet av det tjuende århundre. Slik fletter Erpenbeck kvinnens skjebne sammen med tysk og europeisk historie.
---
Roman
Jenny Erpenbeck
Kairos
Oversatt av Ute Neumann
389 sider, Oktober 2022
---
Historien med stor H er også bakteppet i Kairos. Hans er en gift forfatter i femtiårene med en bakgrunn i Hitlerjugend og en far som var høyt oppe i nazist-hierarkiet. Nå er Hans en del av DDRs intelligentsia, og har stor tro på det sosialistiske prosjektet. Den unge bokbinderistudenten han innleder et forhold til, Katharina, er 19 år, og har ikke den samme emosjonelle tilknytningen til DDR. Affæren er intenst lykkelig den første tiden, men etter at Katharina har en affære med en mann på hennes egen alder, utvikler det seg til å bli et manipulativt forhold der Hans nesten tvangsmessig straffer henne emosjonelt.
Konvensjonelt
Stort mer er det vel egentlig ikke å si om handlingen i boken, som er et skoleeksempel på tropen om en eldre, professoral mann som lærer opp en uskyldig ung pike i moderne europeisk kanon og erotikkens gleder og sorger. Hans spiller Mozarts rekviem for Katharina og siterer teksten ivrig på latin. Han får henne til å ha på seg skoleuniformsaktige klær, og slår henne med et belte når de har sex. Katharina har ingen bemerkelsesverdige personlighetstrekk utover at ung, naiv og bergtatt av Hans. Hans har ingen bemerkelsesverdige personlighetstrekk utover at han liker å belære, kontrollere og emosjonelt straffe kvinner.
Erpenbeck begår det uhyrlige feiltrinnet å bruke historiske tragedier for å skape dybde i ellers grunt vann.
— Ingeborg Misje Bergem
Dynamikken mellom elskerne er gjennomført konvensjonell og så til de grader utforsket i annen, og mye bedre, litteratur. Selv om boken delvis fortelles fra Katharinas synsvinkel, forblir hun pregløs. Under lesningen av Kairos kom jeg til å tenke på Marieke Lucas Rinjevalds Min kjæreste skatt, der en 49-åring forteller om overgrepene han begår på en 14-årig jente. Men til tross for at Min kjæreste skatt fortelles kun fra den godt voksne mannens perspektiv, trer den 14-årige jenta tydeligere frem enn den 19-årige Katharina i Kairos.
[ Jenny Erpenbeck: «Vi prøver virkelig å takle døden.» ]
Uhyrlig feiltrinn
Erpenbeck er som sagt opptatt av parallellene mellom verdenshistorie og enkeltmenneskers liv. Og Kairos kan leses som en detektivfortelling der Katharina forsøker å finne ut av mysteriet Hans. Hvordan ble han den han ble, og hvorfor var han sammen med henne? Det er her størrelser som nazisme og marxisme kommer inn. Hans lever et liv i totalitarismens ruiner og er ødelagt av skam og skyld, det er derfor han trenger å speile seg i Katharina, hvis navn betyr «uskyldsren».
Erpenbeck begår altså det, for en forfatter av hennes kaliber, uhyrlige feiltrinnet å bruke historiske tragedier for å skape dybde i ellers grunt vann. På denne måten mener jeg Erpenbeck banaliserer historiske hendelser i underholdningsøyemed: Hun bruker andre verdenskrig som en «spennende forhistorie», en gåte som skal løses, uten at spørsmål som kollektiv skyld og individuelt ansvar egentlig blir belyst.
Forholdet mellom Hans og Katharina er så pregløst at det kun er interessant i lys av den politiske fortiden til Hans. Som leser tar jeg meg i å tenke: «Gi meg litt mer nazisme! Gi meg litt mer Stasi! Jeg trenger noen forbrytelser mot menneskeheten for overhodet å interessere meg for denne middelmådige og personlighetsløse mannskarakteren.»
Ostalgi
Kairos blir slik rett og slett for billig. Når romanen til tider likevel er verdt å lese, er det på grunn av Erpenbecks evne til å gjenskape følelsen av DDR litterært. Gater, kafeer, musikk, reiser til Østersjøen og Ungarn; en verden og en levemåte som for meg som barn av 90-tallet føles som fjern fortid. Erpenbeck blir av mange trukket frem som et eksempel på ostalgi, altså nostalgi for livet i DDR. Hun formidler hvordan væren og tiden – kairos – opplevdes som kvalitativt annerledes før murens fall. I neste roman håper jeg likevel at hun gir oss romankarakterer som er interessante utover at de var født i Tyskland i mellomkrigstiden.
