Som flesteparten av klodens femåringer er på det rene med, men ville formulert på en mer entusiastisk enn kynisk måte: Disney vet å røkte sine varemerker – en stadig økende katalog med kjære figurer og deres tilstøtende fiksjonsuniverser.
Kostbare filmer – stort sett basert på mildt sagt velkjent materiale – fungerer både som inntektskilde i seg selv og som reklame for ymse effekter. Og det fungerer: Det finnes ikke mange norske jenter født i forrige tiår som aldri har eid et plagg eller en leke prydet av en isprinsesse ved navn Elsa.
[ Minst tolv land nekter å vise «Lightyear» ]
Anerkjent
Figurene fra Toy Story-serien er ikke like fremtredende på gensere og t-skjorter i landets barnehager, men franchisen er ikke desto mindre en sentral del av den nyere Disney-arven. Originalkapitlet fra 1995 var verdenshistoriens første dataanimerte spillefilm, og viste at det gikk an å kombinere selskapets typiske varme med en teknologi som møtte mye skepsis.
Å la handlingen foregå i en ufarliggjørende hverdagslighet med et temmelig allment «hva om lekene dine er levende»-premiss, gjorde nedslagsfeltet bredt og formatet møtte liten mistro senere. Det skulle derimot bli dominerende.
Produksjonsselskapet Pixar – i dag en Disney-underleverandør – forbindes med dataanimerte filmer av ypperste kvalitet, selve navnet vekker anerkjennelse i seg selv.
Fra barnerommet til verdensrommet
Samtlige fire Toy Story-filmer holder imponerende standard, men det er begrenset hvor mye som kan hentes ut av rammeverket. Det er derfor ikke merkelig at Pixar og Disney hever blikket i «forvaltningen av varemerket» – de retter det mot selveste verdensrommet.
Lightyear er ingen origin story i tradisjonell forstand. Hovedpersonen er ikke helt den samme som romhelt-lekefiguren vi kjenner fra Toy Story-serien: Han er rollefiguren leken er basert på. En innledende tekst forsøker å gjøre det så ryddig som mulig. I 1995 fikk barneskoleeleven Andy en leke kjent fra en storfilm. Det er den vi skal se nå.
---
Animasjon
Lightyear
Regi: Angus MacLane
Med: Chris Evans, Keke Palmer, Taika Waititi, Peter Sohn, Dale Soules
Norske stemmer: Hans Marius Hoff Mittet, Nosizwe Lise Baqwa, Ellen Bendu, Marvin Amoroso, Gaute B. Skjegstad.
Premiere onsdag 15. juni.
---
Dilemmaer og tankesprang
Med suksessene til Dune og (Disney-eide) Star Wars i bakhodet, er det lett å se for seg Lightyear som en slags rom-opera à la Lyn Gordon, med aristokratiske familiedynastier, maktkamper og eksotiske marsboer-typer.
Den er snarere en variasjon over klassisk science fiction: Hovedpersonen fører et fartøy med 1.200 mennesker gjennom galaksen, og bestemmer seg for å undersøke en fremmed planet. Her strander de, og gjennom tidsoverskridende eksperimenter forsøker helten å redde dagen.
Materialet er episk og i utgangspunktet står ikke historien tilbake for de beste av sjangerens voksenfilmer. Det er dramatiske vendinger, vanskelige dilemmaer, et mangefasettert rollegalleri og heftig rom-action.
[ Operaen bruker gratisarbeid fra unge for å nå de unge ]
Ubegeistret
Men det er som om filmskaperne ikke helt våger å stole på elementenes potensial, og derfor dundrer løs med høy lyd og et tempo som gir minimalt rom for sci-fi-sjangerens kanskje viktigste bestanddel: Undring. Hovedpersonens ensomhet når resten av ensemblets eldes og blir borte, får en pliktskyldig behandling.
Hvor er begeistringen for resten av tankeeksperimentene? De drukner i fartsgalskap og delvis unødvendige referanser til andre filmer, både fra Toy Story-serien og sci-fi-klassikere. Hva er egentlig vitsen med å leke seg med den onde datamaskinen HAL fra gullstandarden 2001 – En romodyssé? Det gjøres i brorparten av alle filmer fra verdensrommet.
Det er som om filmskaperne ikke helt våger å stole på elementenes potensial, og derfor dundrer løs med høy lyd og et tempo som gir minimalt rom for undring
— Einar Aarvig
Det virker heller ikke som om filmen tar høyde for at den liksom skal være laget på tidlig 1990-tall, men det er forståelig at akkurat det tankeeksperimentet hadde blitt noen hakk for svevende. Hovedpersonen skal være sjablongaktig, men hadde ikke hatt vondt av noen ekstra knivsegger personlighet, bakgrunn og indre liv.
Dermed blir Lightyear både lett og heseblesende underholdning av kvalitetssikret merke. Men den burde hatt selvtillit til å tenke enda større – utvist mer ro og selvsikker. Slik kunne den blitt noe større enn bare et produkt.
