En natt våkner hovedpersonen i Bård Torgersens nye roman Vær stille opp og innser at han lengter etter Gud. Livet som ektemann, far og underviser fremstår plutselig som poengløst, og han flytter ut i en campingvogn.
Trope
Tropen om en middelaldrende person som bryter med det konvensjonelle i lengsel etter et meningsfullt liv, er nettopp det, en trope. For en antikapitalistisk versjon kan man se Chloé Zhaos Nomadland, for en morsom versjon kan man lese Erling Loes Doppler, og for en solgyllen, instagramvennlig versjon, Elizabeth Gilberts Eat, Pray, Love (Spis, elsk, lev).
Hvordan er da Torgersens versjon?
Vær stille er en slentrende, småmorsom, jeg-sentrert fortelling om et forsøk på å leve et liv utenfor samfunnet. Hovedpersonen gjør som ørkenfedrene, og flytter ut i ødemarken og dyrker stillheten. Romanen er skrevet i jeg-form, og kretser fullt og helt rundt hovedpersonens tanker og opplevelser i sitt selvpålagte utenforskap. Menneskene som følger ham ut i det nye livet, forblir stort sett perifere og diffuse.
Uspesifisert lengsel
Torgersens nye roman er preget av grunnleggende, men ganske generelle, religiøse grublerier. Her er det lengselen i seg selv som er i fokus, åpen og relativt uspesifisert. Hovedpersonen assosierer Gud med det motsatte av relativisme, det motsatte av de frihetselskende foreldrene han vokste opp med, som levde i et åpent forhold:
«Hvor var så gud? Ikke i språket, men heller ikke i åpenheten. Nei, åpenheten var ikke svaret. Jeg var sikker på at gud måtte være noe mer definitivt enn det som alltid er og som alltid kan bli. Gud måtte være noe, men ikke så mye at det lukket seg. Men gud måtte være noe som stilte krav. En betingelse».
Lengselsobjektet Gud er for hovedpersonen noe som skal gi livet mening og horisont igjen, slik småbarnsperioden en gang gjorde det. Desillusjonen overfor livet han har levd, viser seg først og fremst gjennom en mistillit til alt språk, og en søken etter stillhet.
---
Roman
Bård Torgersen
Vær stille
215 sider, Oktober 2022
---
Sjelslivet
En bok som er så jeg-drevet som Vær stille, krever en hovedperson med en interessant psykologi. Ofte er det vanskelig å få tak på jeg-fortellerens beveggrunner, da store deler av boken er viet til «dette skjedde, og så skjedde det»-passasjer av varierende slag, som går på bekostning av utforskninger av hovedpersonens sjelsliv. Når dette sjelslivet vies plass, oppstår det imidlertid fine passasjer, som her, da hovedpersonen reflekterer over språkets maktesløshet:
«Det sies at i begynnelsen var ordet, men dette er feil, ikke bare det, det er en løgn som ordet sier selv, om seg selv. Ordet fordekker sannheten. Begynnelsen var en åpning. Ordet er aldri en åpning, ordet lukker alltid. Begynnelsen er alltid. Begynnelsen tar aldri slutt. Ordet tar slutt. Aldri kan det omfavne alt, aldri kan det inneholde alt. Ordet sørger. Ordet er depressivt og regressivt. Men det tør ikke gråte. I gråten forsvinner det. Går i oppløsning.»
Glimter til
Vær stille glimter også til i tilbakeblikkene til hovedpersonens tidligere liv og relasjoner, og når han møter mennesker han faktisk får et forhold til, som en mor og en datter på en avsidesliggende gård. Det er i disse passasjene romanen virkelig lever.
[ Dreyer, Pax, Press og Spartacus slår seg sammen ]
Vær stille er altså en bok med mange fine partier, selv om den gjerne kunne ha blitt strammet litt opp. Jeg tror romanen hadde fremstått mindre konstruert hvis Torgersen hadde dykket enda lengre ned i hovedpersonens psykologi og brukt enda mer tid på å utforske hva som skjer med en sjel når den trekker seg bort fra alt og alle.
