Vi snakker om «magiske» krefter, det vil si Lasse Thoresen og ukrainernes nestor blant komponistene, Valentin Silvastrov, gjorde det – musikk, ikke som en forvirrende mengde tilfeldigheter, kaos og uryddighet, men som bevisst sanseåpner. Det var skarpe oppfatninger av livene våre på jorden og hva tiden som renner videre gjør med oss.
Melankolsk farvel
Valentin Silvastrovs sjuende symfoni er på mange måter et rekviem for tider som har gått fra oss – i hvert fall tider som er i ferd med å gjøre det. Tolket nå, i ettertid, er den som et ukrainsk rekviem, en musikk som har røttene sine i stillheten. Silvestrovs symfoni er et langt, melankolsk farvel til det vi for 50 år siden tok for gitt, en elegisk kjærlighet til alt vi – i forjaget tid – er i ferd med å miste. Eller har mistet. Han taper ikke grepet og faller i selvmedlidenhet, det er noe større på gang. Det er denne store sangen Silvestrovs «synger».
[ Klimaaktivisten Aurora sang på Equinors 50-årsfest ]
Skjønt tårer finnes
Det kunne vært noe å dyppe sentimentaliteten i, men det er ikke sånn. Skjønt tårer finnes det her. Men de kommer «etterpå» – da musikken har stilnet, bygger det seg opp en klump i brystet. Reaksjonen kommer etter at notene har levd seg av gårde, det etterlater ingen fornemmelser av detaljer, det legger seg bare en intens forståelse i oss – som en permanent transformasjon av sjelen. Jeg «vet» ikke hva det var, jeg vil ikke vite det. Det var bare. Eller er.
Nattergalens sang
Bak symfonien ligger John Keats dikt Nattergalens sang, nattergalen varsler og sørger. Det er kjent at man i gruvene hadde en nattergal i bur ved inngangen. Når den sluttet å synge, var det fare på ferde. Da hadde gassene tatt over og forurenset lufta. Keats’ nattergal synger sommerens musikk fra et ukjent sted mellom grønne trær og skygger, mens elskeren sitter i hjertesorg (i romantisk ånd). Får han bekreftet sin sorg, eller lindrer det? Silvestrovs musikk – tekst eller ei – er alltid noe å åpne ørene for, «han er den største blant oss alle», som komponisten Arvo Pärt har sagt.
[ «Sjeldent vakkert Maria-portrett» ]
Er bare
Kveldens andre begivenhet, antakelig var det den første, var «sjøsettingen» av Lasse Thoresens svære verk Det værende, som satt koronafast da det skulle uroppføres ved Oslo-filharmoniens 100-årsjubileum for et par år siden. På samme måte: Det er vanskelig å sette ord på disse tonene, de «er» bare. Og skal være. Fordi det er det det handler om: Det værende, «væren», som de gamle sa og forsto hva betydde: En tilstand av total tilstedeværelse. Dette nærmet Lasse Thoresen seg med lydhørhet, sedvanlig organisk velformulert klang og godt proporsjonert forløp.
---
Konsert
Ultima. Festival for samtidsmusikk i Oslo
Oslo filharmoniske orkester og kor, Ensemble 96, dir: Peter Szilvay
Verker av Lasse Thoresen og Valentin Silvastrov
---
Tonene som prisme
Verket har røttene sine i bahai-troens åpenhet og seer-evne, og knytter seg til naturens og de hellige skriftenes variasjonsrikdom og det uendelige universet som utgjør en tone. Ikke tonen rett fram, men tonen som et prisme. Et tegn på at det er en forbindelse mellom alt og at nye verdener ligger rett rundt hjørnet og venter. Det handler om ørene, ørenes oppdagelse av at det komplekse og det enkle (om noe sånt finnes?) er nyttige sider av samme sak. Vi skal sitte stille, vi skal bruke ørene – og ørene avhenger riktignok av hvilket hode de sitter på, altså skal vi innstille oss. Lasse Thoresen sanser mer enn de fleste av oss, vi får ikke bekreftet det vi allerede «vet».
Det kunne vært noe å dyppe sentimentaliteten i, men det er ikke sånn.
— Olav Egil Aune
Det gjør ikke vondt
Silvestrov sørger over tidene som forsvinner, Lasse Thoresen er ekstatisk over tiden som «er» – dette nullpunktet som rommer tilværelsen. Dette punktet hvor vi verken spør om «hvorfra» eller «hvor til», vi bare overgir oss til – ja – «væren». Det gjør ikke vondt lenger å være en tidsbunden skapelse. Det var vel det, egentlig, hele kvelden handlet om. Og som det handler om lenge etter at tonene har stanset.
Det skal sies: Oslo-filharmoniens kor og orkester under ledelse av Peter Szilvay var særdeles til stede i stoffet, denne kvelden.
[ To unge brødre synger bedehussang: «Denne sangskatten står jo i fare for å forsvinne» ]
