Jens Stoltenberg liker makt, har han sagt. Han søker makt fordi den gir ham mulighet til å forandre verden til det bedre. Uttalelsen er litt modig, og ganske betryggende: Modig fordi det er tabu å i det hele tatt ønske seg makt i et Norge vi liker å tenke på som egalitært. Betryggende fordi jeg håper de som rår over liv og død, vil meg vel – enten de sitter i kommandorommet til den transatlantiske forsvarsalliansen, på velferdsstatens stortingsbenker, eller i operasjonssalen på mitt nærmeste sykehus. Spesielt i sistnevnte: I omsorgssektoren ser makt bestandig ut som omsorg, uansett om denne er ektefølt eller ikke. Og hva skjer når den ikke er det?
I Ida Hegazi Høyers nye roman møter vi en kirurg som egentlig driter i om pasientene lever eller dør. Det viktige er at han selv ikke gjør feil når han opererer – så han kan beholde sitt renommé. Da en niåring likevel får komplikasjoner etter en operasjon, engster Henrik Wold seg for om det minsker sjansen hans for forfremmelse. Og uroen bare vokser. Det rakner rett og slett for Henrik: I Kirurgen skisserer Hegazi Høyer et portrett av en mann som er så glad i seg selv, at han ender med å spise seg selv opp. Resultatet er en ubehagelig og tankevekkende roman om machomakt kamuflert som ømhet. Og denne maktas fall.
Ufyselig romanperson
«Glad jeg ikke er ham», har jeg notert et sted i margen underveis i lesinga. For vel er Henrik Wold er en nokså vanlig «hvit mann i svart Tesla», en dyktig, ung hovedstadskirurg med penger på bok og dame i armkroken. Men han er også et menneske med så negativt menneskesyn at han skulle ønske ALS-pasienter så vel som knivstukne østkantungdommer kunne «dø litt raskere», så de ikke la beslag på helsevesenets ressurser. Han mangler varme følelser for andre, og spesielt kvinner og minoriteter. Og innbilsk er han, og blasert og rastløs – særlig når niåringen ikke viser tegn til bedring. For da ryker vel avdelingssjefsjobben?
---
Roman
Ida Hegazi Høyer
Kirurgen
267 sider, Tiden 2022
---
Hegazi Høyer utforsker Henriks fordommer med det samme drivet som kjennetegner tidligere romaner – og som muligvis speiles i den produktive forfatterens åtte voksenbøker på ti år. Men i årets bok kler det hvileløst assosiative, men (kirurgisk!) presise språket sin driftige hovedperson særs godt.
Harselas med makta
Henriks tankestrømmer veksler mellom det aggressivt huggende, og det latterlig oppstyltede: I det ene øyeblikket tenker han på seg selv som en «Bukk. Bjørn. Alfahann», og i det neste slår han fast at av «alle menneskenes artsindivider er jeg et eksemplar hvis ferdigheter står til potensialets maksimale utvinning».
[ Faldbakken overraskar i storarta roman om traume ]
Denne typen maktavslørende ironi kan i alle fall spores tilbake til Jane Austen: Austen-lesere skjønner straks at det langt ifra er «en allment anerkjent sannhet» at rike, unge menn «nødvendigvis trenger en kone». Påstanden harselerer heller med mekanismene i et mannsstyrt samfunn der pengemakt rår.
Men Hegazi Høyers ironi er tidvis overdreven. Det kan godt hende det finnes folk som funderer over «menneskers predisponerte anlegg for relasjonell dynamikk», slik Henrik gjør. Men virkelige mennesker bare er: De er ikke avhengig av troverdighet, slik romanpersoner er.
Harselasen fungerer dermed bedre utenfor Henriks livsfjerne assosiasjonsrekker. Narsissistens karakter avsløres når han er sammen med andre. Det er billig moro at det er synet av en skamfert, nyoperert penis, som endelig får Henrik til å føle noe. Men spesielt hovedpersonens samspill med romanens kvinner røper hvor blind Henrik er for andre: Mens Henrik mener at han og kollegaen Irene «datet» en stund, mener hun at de var et par i to hele år! Da kjæresten Hedda får et jobbtilbud, blir han forbauset over hvor dyktig hun er. Og da hun i samme sekvens gråter over hvor følelsesløs han er, sitter han og nyter hvor pent det tårevåte fjeset er. Omsider kaller hun ham «perfid» – men «smarte» Henrik skjønner neimen ikke hva uttrykket betyr!
[ Tro splitter i sår bok fra pinsemiljø ]
Ulver i fåreklær
Hegazi Høyers bok er på sett og vis en enkel fortelling om én egoistisk manns fall. Men ved å plassere ham i helsevesenet, peker kontraster som omsorg/kynisme, liv/død og makt/avmakt mot større spørsmål: Kjæresten Hedda sier at verden hadde vært et bedre sted om sykepleierne satt ved roret. Men «omsorgsmennesker tiltrekkes jo ikke av maktposisjoner», mener hun. Og Henrik innrømmer selv at sykehuset er «folkets hus». Samtidig føler han at det aller mest tilhører ham selv.
Jeg skulle ønske at Hegazi Høyers utforsking av kald machomakt tok sin hovedperson på enda større alvor
— Maria Birkeland Olerud
Denne typen tanker gjør en romanperson som Henrik til sjelden vare: I skjønnlitteraturen er de sensitive mennene i flertall. Derfor skulle jeg ønske at Hegazi Høyers utforsking av kald machomakt, tok sin hovedperson på enda større alvor – ved å kretse mindre om de tåpelige tankene hans, og mer om hvordan handlingene hans påvirker menneskene rundt. I Kirurgen «seirer» kvinnene og til dels de rause mennene til slutt. Men er det virkelig sånn at egoistiske menn kun ødelegger for seg selv? I nabolandet vårt sender for tiden en slik mann andre menn i døden under påskudd av å beskytte «Moder Russland». Heroisk? Lang ifra. Men maktutøvelsen kan til forveksling ligne omtanke for moderlandet. Så urovekkende enkelt det virker, å forkle vold som hengivenhet. Dét har Kirurgen fått meg til å tenke på.
