Vi er vel nå enige om at vestlig kulturliv på ingen måte skal boikotte det russiske, siden kulturliv er noe som lever ved siden av politikken og nettopp er det som i en krisesituasjon kan se og uttrykke ting sett fra andre sider enn krigens.
Men likevel må det – med Tsjaikovskijs enorme, hardtslående, gravalvorlige og inntil hjertet fenomenale tolkning av Manfred–symfonien på podiet – være lov å tenke at programmet denne kvelden ikke var særlig oppdatert.
[ Thomas Espevik: «En boikott vil ramme enkeltmennesker som ikke støtter invasjonen» ]
Martret av angst
Manfred var en sjel martret av angst og fortvilelse over tapet av sin kjære. Kanskje har han selv skyld i det? Han påkaller alle livets og dødens krefter for å bli befridd fra pinen: Han ønsker å finne glemselen.
Ja, såpass. Det dreier Manfred-symfonien seg om: Én time med rusk rivende og smeltende vakker musikk på høyt volum setter en dagsorden som får det til å grøsse, ilingene går over ryggen. Det er russisk i hele sitt uttrykk. En tolkning av tiden det er skrevet i og Tsjaikovskijs martrede sinn på det tidspunktet.
Men dette som vanligvis og mytisk kan tolkes som en sjels flukt fra virkeligheten, kan plutselig og ufrivillig også bli snudd til et uttrykk for russisk makt og patos.
Likevel sitter jeg her og ville ikke vært foruten dirigenten Vasily Petrenkos og Oslo-filharmonikernes tolkning av nettopp Manfred-symfoniens rastløse smerte disse kveldene: En knyttneve av en tolkning, rett i ryggmargen. Jeg velger å forstå det den vegen – at symfonien forteller om menneskets lidelse, hvor enn i verden den er. Musikken sier det den sier, og vi kan «bruke» den til hva vi vil.
---
Oslo konserthus
- Pablo Ferrández (cello)
- Oslo Filharmoniske Orkester, dir: Vasily Petrenko
- Verker av Tsjerepnin og Tsjaikovskij
---
Tilfelle av nerver
Jeg husker Mariss Jansons – Oslo-filharmoniens leder gjennom mange år, russer han også – sa i et intervju at han var livredd for at menneskeheten skulle ende opp som «intellektuelle rovdyr uten kunst, ånd og moral». Hans logikk var hjertets logikk, den står det lite om i krigshistorien. Det gikk ikke hans veg i Ukraina.
Hvis vi nå tenker oss Tsjaikovskij som et gripende tilfelle av nerver, nærmer vi oss kanskje en tolkning der musikken gir lindring og gjenkjennelse og fortellinger om den virkeligheten vi lever i. Selv om vi ble kastet fra en verden til den andre og satt igjen ganske forvirret denne kvelden, går det på den måten fullt an å takke for den. For det finnes jo egentlig ikke ord for å beskrive det vi snakker om.
Dette som vanligvis og mytisk kan tolkes som en sjels flukt fra virkeligheten, kan plutselig og ufrivillig også bli snudd til et uttrykk for russisk makt og patos
— Olav Egil Aune
