Det var feststemning. Orkesterets sjef, Klaus Mäkelä, ble tildelt den høythengende Sibelius-prisen til hjertelig trampeklapp fra fullsatt sal. Han fikk den ikke minst for sin skjellsettende plateinnspilling av Sibelius’ komplette symfonier tidligere i år.
I verdens musikkpresse ble det snakket om Sibelius før og etter Mäkelä – at Mäkelä blåste det støvet som eventuelt fantes på den gamle (hvilket støv?), og forlot tanken om Sibelius som dystopisk og selvutslettende innovervendt.
Og det var altså det som skjedde: Mäkelä leverte sin Sibelius «andresymfoni» med en slagkraft og et lydvolum som ville fått et statens lydforurensningstilsyn til å holde på hatten. Det gjorde direkte vondt i ørene, og det er vel første bud når man hører på eller utøver musikk at det ikke skal gjøre det. Det var flott, det var dramatisk, overveldende, det var høy temperatur og vakkert – og likevel: Forsvant dramaet i dramaet?
Det gjorde direkte vondt i ørene, og det er vel første bud når man hører på eller utøver musikk at det ikke skal gjøre det
— Olav Egil Aune
[ Anmeldelse: «En knyttneve av en tolkning fra Oslo-filharmonien» ]
Musikk er musikk
Det går an å være enig med mange finske musikere som «sliter» under den oppleste og vedtatte forståelsen av at Sibelius «er» natur. Per definisjon. Jeg skjønner godt alle bestrebelser på å frigjøre ham fra det, og si at musikk er musikk, den virker som musikk, ikke som et årsmøte i miljøpartiet. Men det er vanskelig å se bort ifra det også, det er jo naturens pust han utforsker i sine sju symfonier. Han sanser skogens – skal vi si ensomhetens – sjel, ro og mystikk.
En skal være forsiktig med å si sånt, men har en oppholdt seg i finske skoger, er det lite utenfor som betyr noe. Den er altomfattende, den forteller en lang historie om ro og om lydene, dyr og fugler, som nå og da bryter stillheten. Det er ledemotivet i mye av Sibelius musikk.
---
Konsert
Daniel Lozakovich (fiolin)
Oslo Filharmoniske orkester, dir: Klaus Mäkelä
Verker av Stravinskij, Chausson, Ravel og Sibelius
Oslo Konserthus, 4. november
---
Et mirakel
Det jeg gikk hjem igjen med, var, bortsett fra såre ører, en mirakuløs framførelse av Ernest Chaussons og Maurice Ravels Tzigane med den purunge fiolinisten Daniel Lozakovich. Han gjorde det med en ro som satte arenaen, han krøp inn i musikken og fikk den ut i fullt flor. Det er banalt å si at «dette er et talent vi får høre mer fra» – han har allerede spilt de fleste stedene det er verdt å spille, spilt med alle de dirigenter og orkestre det er verdt å spille med. Bare 21 år gammel.
Gammel eller ung, det spiller ingen rolle – den dype erfaringen og livsfølelsen han la i musikken, er universell og evigvarende. Mäkelä og orkesteret var gode samarbeidspartnere. Godt forberedt og meislet fra Mäkeläs side – mange dirigenter synes jo dette med solister er noe herk, det er bare noe man skal gjennom før «symfonien» kommer. Mäkelä tenker ikke slik.
[ De har vært gift i 47 år. Likevel kvier Anne og Per Arne Dahl seg for å si «jeg elsker deg» ]
