For å ta det mest synlige først: Lisa Aisato er altså kunstneren som ble valgt til å illustrere da Kagge Forlag ville lage en ny utgave av A Christmas Carol, langnovellen om den gamle, gretne gnieren Ebenezer Scrooge, som i løpet av fortellingen blir både snill, raus og lykkelig. Resultatet er både lekent og fornyende, mer om det straks.
Charles Dickens’ A Christmas Carol kom første gang ut i 1843. Det ble en tekst som har hatt stor innflytelse gjennom tidene, såpass at forlaget som nå utgir den i ny, norsk oversettelse kaller den «verdens mest berømte julefortelling». Jaja, markedsavdelinger opererer med store ord og ikke alltid så lange perspektiver. Men i alle fall, fortellingen er blitt oversatt til en lang rekke språk og det er laget filmer, dramatikk og tegneserier basert på den.
Spille på følelser
Lisa Aisato er en av våre mest populære bokillustratører for tida. Hennes tegninger er gjenkjennelige, og den naturalistiske streken såpass kraftfull at karikaturen lurer like ved. Hun vet å spille på følelser. I denne boka går hun utmerket i tospann med gamle Dickens, som sannelig ikke legger fingrene imellom når han skildrer godhet og ondskap. Den originale novellen har eventyrets tydelige preg, med kvasse karakteristikker og rikelig av overnaturlige ingredienser, som Aisato skildrer på sin sterke måte. Man kan innvende at hun derved overstyrer våre egne indre bilder som Dickens’ levende skildringer gir oss, men la det stå til!
---
Fortelling
Charles Dickens:
En julefortelling
Oversatt av Erlend Loe
Illustrert av Lisa Aisato
140 sider, Kagge 2022
---
Aisatos form er også eventyraktig, noe som bidrar til å løfte novellen ut av 1800-tallets begrensning, i motsetning til den tidligere oversettelsen som kom på norsk i 1990, Et julekvad (Gyldendal). Torstein Bugge Høverstad førte den i pennen og illustrasjonene var ved Roberto Innocenti, som med sine bilder tar oss med til historiske London-gater og -interiører (Høverstads tekst ble også brukt i boka Et julekvad som kom på Solum Bokvennen i 2017).
Lisa Aisato utformer illustrasjonene med store flater der hovedmotivet vokser mot oss gjennom en diffus overgang fra bakgrunnen. Dette er perfekt for bildebokformatet. Teksten kan da iblant settes oppå bildet uten at det bryter med uttrykket. Bildene er sterke. De forener en appellerende uttrykkskraft med det kunstnerisk gåtefulle og løfter denne utgaven av klassikeren rett inn i vår tid.
Bildene forener en appellerende uttrykkskraft med det kunstnerisk gåtefulle
— Marianne Lystrup
Død sild? Eller død spiker?
Erlend Loe er ute i samme ærend. Hans oversettelse er friere enn Torstein Bugge Høverstads. Det gjelder ikke bare stående uttrykk som dead as a doornail, som Høverstad oversetter med død som en dørspiker mens Loe sier at han var død som en sild. Eller der Dickens skriver slik: Once upon a time – of all the good days in the year, on Christmas Eve – old Scrooge sat busy in his countinghouse. Der skriver Høverstad: Det var en gang – av alle årets gode dager, på julaften – at gamle Knug satt oppslukt av sin hovedbok. Det spørs hvor mange barn – og for den saks skyld voksne – som er fortrolige med begrepet hovedbok, men det er trolig ganske nær betydningen av det som foregikk i et countinghouse. Loe oversetter til mer naturlig norsk: Så en dag, av alle årets gode dager faktisk på selve julaften, satt gamle Scrooge som vanlig travelt tellende på sitt kontor. Til gjengjeld har han beholdt det engelske navnet på hovedpersonen, som vi kan se.
Dette er bare et par eksempler på hvor spennende ulike oversettelser kan være. Jevnt over er det slik at Loe holder seg tett på innholdet, men der Dickens’ ordvalg blir så rart at det tilslører det som fortelles, finner han andre ord som tar vare på meningen. Han kutter også opp en del av de kunstferdig lange setningene til gamle Charles. Det vil kanskje ergre enkelte språkelskere, men vil utvilsomt lette veien ut til de mange høytlesningsfang i Norge.
[ Maria Kjos Fonns første barnebok handler om døden ]
Lov å være moraliserende
Men innholdet da? Hvorfor holder det seg så godt gjennom tidene? Jo visst, den har klare litterære, språklige kvaliteter, men det er jo en fryktelig moralistisk fortelling. Sånt ble føyset til skammekroken i barnelitteraturen for flere tiår siden. I En julefortelling blir vi vitne til en total omvendelse av en karakter, som fra å være fryktelig kald og slem utvikler seg til å bli godheten selv. Åpenbart med den hensikt å få leseren til å gå i seg selv og se om det er mer godhet å finne der inne. Kanskje har realismen og det politisk korrekte blitt for enerådende hos oss. Mon tro om det nå er rom for nye, eller gamle, tekster som taler til følelsene våre og vil bidra til å gjøre oss til bedre mennesker. Kjør på! Og God jul! Og Gud velsigne hver eneste en av oss! som Dickens sier.