Kjenner du det norske musikkleksikonet Musikkens Verden fra 1951? Legg hånden på denne boken hvis den skulle dukke opp i et antikvariat. Den tilhører et univers hvor gode historier blir regnet som en naturlig del av historiefaget. Tonen i boken er læreraktig og helt kostelig. Fenomenene blir vurdert, ikke bare presentert, og de blir vurdert med følelser: Fra begeistring til lett ergrelse.
For eksempel blir Richard Wagner gjenstand for en personlighetsanalyse som han kommer svært dårlig ut av. Det er ikke mye pent å si om komponisten. Verst var kanskje hans sleivete omgang med kvinner og ekteskapsløfter. Og sant nok, det er fryktelig irriterende med kvinnebedårerne og alt de får være med på.
Polariserende Wagner
Grunnen til å snakke om ham i dag, er at hans opera Parsifal (1882) nylig ble fremført i Bergen, i sin fire og en halv timer lange helhet. Jeg var der. Bergen Filharmoniske Orkester spilte, og med seg hadde de et såkalt stjernelag av solister. Fremføringen var en oppvisning i konsentrasjon og evnen til å musisere på høyt nivå i time etter time.
Analysen av Wagner i Musikkens Verden var ikke tatt ut av luften. Han var helt klart en tvetydig skikkelse med sin megalomani, sin krasse antisemittisme og sin evne til å få tilhengerne til å forgude seg. I samtiden virket han svært polariserende. Man snakket om det dionysiske og det apollinske, og jeg trenger vel ikke si hvilken side han soknet til.
Det kjennes som å komme inn i et drivhus hvor det lever og vokser i alle retninger. Det dugger på veggene
— Tore Hegdahl
Men når vi hører musikken hans i dag, på trygg avstand, er den faktisk betagende. Ekstremt virtuost skrevet, og med en tragisk stemning over seg. Det er undergangsmusikk, og undergangen er grandios. Du får ingen følelse av rytme eller form, av tid. Det kjennes som å komme inn i et drivhus hvor det lever og vokser i alle retninger. Det dugger på veggene.
[ Musikkanmelder Olav Solvang rangerer 13 versjoner av «Navnet Jesus» ]
En ridderhistorie
Parsifal er Wagners siste opera og tvetydig så det holder, den også. Det er en ridderhistorie. Et underliggende tema er kyskhet og motstand mot seksuelle fristelser. Samtidig er musikken selv berusende og ikke så lite forførende. Som Nietzsche skrev, «Innenfor kunsten å forføre vil Parsifal alltid stå som en genistrek.» Det er en fortelling hvor magi, sensualitet og religiøse forestillinger forener krefter.
Oppsetningen i Bergen var en mellomting mellom konsert og operaproduksjon: Orkesteret på scenen, med agerende sangere foran, med kostymer og en forsiktig antydet scenografi – stort sett noen stoler. Bruk av lyssetting var også diskret. Alt sammen fint tenkt. Nesten som en dukketeaterforestilling, med dukkeførerne selv, altså orkesteret, synlig på scenen.
For det er orkesteret som er kjølen her, den allvitende fortelleren. De forteller med de såkalte ledemotivene, makeløst uttrykksfulle motiver knyttet til bestemte personer, ting eller hendelser. Motivene fletter seg i hverandre, forandrer seg og kommer tilbake i en evig strømmende melodi. Nesten som en underbevissthet, full av følelser og minner. Oppå dette synger solistene i en slags talesang. To plan samtidig, med andre ord.
Varm klang og fin linje
Bergen Filharmoniske Orkester spilte med stort bravur fra begynnelse til slutt. Orkesterklangen var varm og hadde virkelig fin linje, altså det som drar musikken fra tone til tone og får den til å henge sammen, livsviktig i denne typen musikk. I de sterke partiene var spillet svært ekspressivt.
Av de sytten solistene overbeviste særlig Brindley Sherratt i rollen som den aldrende ridder Gurnemanz. Stemmen hans var myk og bevegelig, og sceneopptredenen vakker. Han hadde kroppsspråket til en klok eldre lektor. Overbevise gjorde også Stuart Skelton i tittelrollen, særlig som skuespiller, syntes jeg, selv om han også har flott stemme. Møtet mellom disse to i tredje akt var virkelig rørende teater. Skelton levendegjorde også Parsifals personlige utvikling på en veldig fin måte.
Medlidenhet med hvem, liksom? Alt her er tvetydig
— Tore Hegdahl
Dette er handlingen, lynkort fortalt: Gralen, den hellige, er det begeret som Jesus og disiplene brukte ved det siste måltidet, og samtidig det som ble brukt til å samle opp Jesu blod da han hang på korset. Den har magisk kraft. Men ridderbrorskapet som vokter gralen, er i krise etter uheldige omstendigheter med noen damer, noen fristerinner. Redningsmannen er Parsifal, en «ren dåre» og en som «vet gjennom medlidenhet», slik det står på gralens kant. Han motstår fristerinnene, og gjennom motgang når han frem til selvinnsikt og den omtalte medlidenheten, og redder brorskapet fra undergang.
Som du skjønner er medlidenhet et nøkkelord her. Men også dette er tvetydig siden medlidenheten ikke egentlig blir vist i operaen, bare snakket om. Medlidenhet med hvem, liksom? Alt her er tvetydig.
[ I Riksteatrets versjon blir «Stormfulle høyder» mer som en laber bris ]
Mindre vekt på det ville
Dirigent i Bergen var Edward Gardner, orkesterets sjefdirigent siden 2015 og en av de virkelig store fiskene i europeisk musikkliv for øyeblikket. Snart også ny musikksjef ved Den Norske Opera og Ballett. Hans Parsifal var i ett ord elegant, musiseringen avklart og varm. Den hadde noe menneskelig over seg som gjorde stort inntrykk.
Gardners Parsifal var i ett ord elegant, musiseringen avklaret og varm
— Tore Hegdahl
Samtidig, når man vektlegger noe, er det noe annet som får mindre vekt. I dette tilfellet det dionysiske, ville og forheksende i musikken. Det særegne med Wagner er jo at det synes å ligge forbudte lyster i musikken hans, noe enormt tiltrekkende, men samtidig farlig.
Noen steder kom dette frem også i Bergensversjonen. Aller tydeligst kanskje i grals-scenen i første akt hvor ridderkoret synger om «den som fryder som over en god gjerning» på en måte som får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg – som om det var en SS-bataljon som sang.
En kunstnerisk bragd
I det store og hele hadde fremføringen likevel et mykt preg. Det er mulig at Grieghallens berømte akustikk forsterket dette inntrykket. Den har tendensen til å glatte ut skarpe kanter. Uansett, den Wagner som nådde ørene mine, var nyansert, svært uttrykksfull i de sterke partiene og svært vakker, men også snill, i de svake. Snilt og dannet var for eksempel det ensomme og klagende forspillet til tredje akt.
Hos Wagner er det også en god del prat. Han insisterte jo på å skrive tekstene selv. Det er lange partier hvor en person forteller en annen om ting som har skjedd før. Og dette smitter uunngåelig over på musikken. Med Gardner og Bergensorkesterets tilnærming fikk disse stedene unødvendig lav energi i mine ører. Man kan ikke få alt. Det er bare å venne seg til det.
I sum var dette likevel en kunstnerisk bragd. Vi fikk en lett og humanistisk Wagner, og det var ingenting der som var på kollisjonskurs med musikken, tvert imot. Utøverne stolte på at den var berusende nok i seg selv, at man ikke trengte å gasse på med tunge rusmidler, og det viste seg å stemme. Det holdt med et glass lettøl. Nydelig var det.
---
Opera
Richard Wagner
Parsifal
Bergen Filharmoniske Orkester med dirigent Edward Gardner
Stuart Skelton, Brindley Sherratt, Ricarda Merbeth, med flere
Grieghallen, 21. januar 2023
---
