I Oslo Konserthus handlet det om den heftige tsartidens komponister, Rimskij-Korsakov og Musorgskij, og om Stalins problembarn – komponisten Nikolaj Mjaskovskij – som nektet å bøye seg for partiets makt over musikken.
Den russiskfødte dirigenten Stanislav Kochanovsky leverte et sant og varmt håndtrykk til menneskeheten, i hvert fall for dem som satt i salen.
Av og til går ikke det menneskelige regnestykket opp. Aldri gjør det jo det.
Melankoli og virtuositet
Unektelig rart var det også å oppleve et så poetisk, vennlig og vakkert program som denne kvelden: Mest overraskende var den uhyre sjeldne komponisten Mjakovskijs cellokonsert, spilt med med stringens, fast grep og «giverglede» av Louisa Tuck, Oslo-filharmoniens egen solo-cellist.
Hun hadde tak på det melankolske (som det var mest av), hun hadde det virtuose i hånda – aldri overspilt, men med myk og «sprø» tone. Det var et godt bekjentskap, han hadde en god ambassadør, Mjaskovskij.
Dirigenten Kochanovsky er den mest interessante som har vært her på lenge – bortsett fra Giovanni Antonini forrige uke. Kochanovsky lette etter musikkens rå kraft og pulserende poesi. Ikke minst i hovedverket Scheherazade – som kan låte som «40 ulidelig kjedelige minutter», om den ikke spilles på «tåspissene». Kochanovsky vekslet det inn i glitrende gull. Ikke minst med den innleide fiolinisten Sahra Christian som «fortelleren» i historien.
---
Konsert
Oslo Konserthus
Oslo-filharmonikerne, dir: Stanislav Kochanovsky
Verker av Rimskij-Korsakov, Musorgskij og Mjaskovskij
---
Røkelse i lufta
Voksne som tror de ikke trenger å høre eventyrene om igjen, kan nok føle at det legger seg et isomslag rundt sjelen etter hvert. Eventyr leses og spilles, utallige eventyr har endt opp som musikkverker, noen større enn andre. Ikke fordi ordene ikke holder, og i seg selv løfter en inn i den magiske meningen, men musikken har også sine fortellerkvaliteter. Som for eksempel når Scheherazade hver natt, fra ende til annen, forteller sultanen eventyr for at han ikke skal ta livet av henne og alle hans hustruer. Det ble 1001 natt.
Kochanovsky vekslet det inn i glitrende gull
— Olav Egil Aune
Du kjente røkelsen i lufta. Rimskij-Korsakov skrev altså et eventyr i eventyret. For det går ikke an å fortelle eventyr med fjerne blikk.
Det får være så russisk det vil. Dette har definitivt ikke noe med Putin å gjøre. Og det blir mer: Rachmaninoffs Klokkene og en scene fra Boris Godunov av Musorgskjíj i begynnelsen av mars.
[ Giovanni Antonini i Oslo-filharmonien: – Deilig! ]
